Har noen opplevd liknende?

[utrolig]

Jeg er meget forvirret og redd og følelser løper i alle retnigner.

Har blitt overraskende naturlig gravid etter 5 års prøving med pergo, IVF; ICSI, akupunktur, fotsone you name it. Dette kom så overraskende på oss etter at vi hadde akseptert at det ikke ble barn for oss sammen at de siste uke ( testet positv 16.08.) har være et eneste følelses-karussel.

Jeg var hos Gyn i dag og fikk tidlig Ul. Skulle være i 6/7 uke nå og full av forventning og uro. Vi fikk se fostersekken men ingen foster var tydelig og ingen hjerte i sikte. Fikk beskjed at dette kunne betyr 2 ting:

1. Det har denne gang også ikke gått som ønsket oh jeg vil snart fæ blødninger

2. Graviditeten har ikke kommet så langt som antatt og utviklingen er ikke kommet så langt.

 

Skal tilbake til neste kontroll og kan bare avvente. Dette føles så vanslig og jeg vet ikke hva jeg nå skal tro. Først en uke med disskusjon om vi skal beholde dette barn ( mannen min er alt en positiv til et barn nå så lang tid etter at vi hadde lagt dette bak oss)

Alle vonde følelser er tilbake og jeg føler meg fanget i hendene fra skjebnen. Hva gjør jeg nå?

Kan jeg fortsatt håpet at alt går bra eller må jeg avfinne meg med at dette kun har vært en lune fra skjebnene for å kaste livet mitt nok en gang i retninger som jeg ikke hadde tenkt å oppleve.

 

Dere da ute- noen som har et råd til meg?

 

[Chezka]

Man hører noen ganger historier omtrent som dette, det skjer innimellom at man blir gravid når man "gir opp" og slutter å fokusere på det. Blir spennende å se hva gyn finner ved neste kontroll :-)

 

Jeg vil gripe tak i det du skriver om din mann: Forstår jeg deg rett når han vil avbryte svangerskapet? Hvis så er kjenner jeg at jeg blir kraftig provosert! Dere har brukt enorme ressurser (både egne og samfunnets) ved bruk av hormonbehanlinger, prøverør, fotsoneterapi osv. Når/hvis dere så er så utrolig heldige å bli gravid på egenhånd er det i mine øyne helt utrolig å i hele tatt vurdere å avbryte svangerskapet - nesten uansett grunn!

 

Om jeg var i ditt sted ville jeg - om jeg måtte - faktiske velge å satse på svangerskapet - om så alene! ("verstefallstenking")

 

Kanskje mannen din bare er i en slags sjokkfase, og for å beskytte seg selv mot skuffelser, tenker som han gjør.

 

Jeg syns det eneste du skal fokusere på nå, er om det faktisk ER en graviditet eller ikke. Dette vil du jo få svar på ved neste gyn kontroll. Og hvis du er så heldig - gratulerer og lykke til videre i svangerskapet!

[magica fra tryll]

Ja, livet kaster oss stadig i retninger vi ikke hadde tenkt! Hvis dette går bra, må det jo være helt fantastisk!? Lykke til ihvertfall!

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

Jeg vet det kan være tøft å gå gjennom det du/dere gjør nå. Likevel har jeg lyst til å fortelle hva jeg gjør når angsten driver meg.. Slå deg til ro med at dersom det er ment at dere skal få barn, vil dette gå bra. Går det ikke bra, er det så utrolig lite og ingenting dere kan gjøre. At du går og bekymrer deg gagner verken deg, din mann eller et evt barn. Uansett hva dette blir så har dere faktisk klart å skape begynnelsen av et liv sammen. Bare det er jo hyggelig å tenke på? Hvordan ting går videre har dere ingen innflytelse på. Trekk pusten, lukk øynene og pust godt ned i magen.

 

I min familie er det flere eksempler på assistert befruktning, adopsjon etc, der naturlig befruktning skjer plutselig etter at man har "gitt opp" ... Deriblant mine foreldre.

 

Lykke til uansett hva som skjer..

[LaPaysanne]

Hei!

Hører egentlig til på prøver-forumet, men fikk lyst til å dele min gladhistorie med deg. Forrige gang var jeg også på tidlig UL etter en liten blødning i uke 6. Gynekologen (privat) kunne ikke se noe som helst i livmoren på UL, og sendte meg til sykehuset med beskjed om at dette nok var svangerskap utenfor livmoren.

På sykehuset hadde de tydeligvis hakket hvassere UL-apparater, og der fant de et embryo - men ikke hjerteslag.

 

Det legen på Ullevål (en skikkelig veteran i faget) sa, var at så tidlig i svangerskapet er det så store variasjoner at "alt" er normalt. Han klarte faktisk å forvandle meg fra nervevrak til forsiktig optimist etter den første kontrollen.

 

Tok blodprøver, fikk kontrolltime etter ei uke. Tok da ny blodprøve som viste hcg-stigning, og ultralyden viste et bitte lite, bankende hjerte. Nå har vi en herlig liten gutt på halvannet år:-)

 

Det kan altså også gå bra! Men jeg vet hvor tøff den venteuka du har foran deg er. Hvis jeg var deg ville jeg ha ventet med alle heavy diskusjoner og store livsavgjørelser til du vet hvordan det har gått. Du og mannen din finner garantert ut av tingene - uansett hva utfallet blir.

 

En ting til: Hvis du ikke tok blodprøve i dag, ring i morra og be om å få tatt en så du får målt eventuell hcg-stigning.

 

Krysser fingrene for deg og lille rosin!

 

[mosita]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg når det gjelder ul.

 

Var hos Gyn på mand. Etter mine beregninger skulle jeg da være i uke 7.(Siste mens 7.7.) Gyn fant fostersekk, men størrelse på foster stemte ikke. Bare et lite tegn til foster, kanskje 2 mm. Ingen hjertelyd.

 

Fikk de samme to alternativene som deg.

 

Etter den beskjeden ble alt svart, og det eneste jeg tenkte på var å komme meg ut fra legekontoret. Men nå sitter jeg her med mange spørsmål og et bittelite håp..

Har ikke hatt blødning. Når kommer den evt.?

 

Absolutt på samme følelses-karusellen som deg!

 

Har fått ny time om to uker, men ventetiden er uutholdelig..

 

Som du ser så har jeg ingen råd til deg, men er i samme båt, og venter spent sammen med deg..

 

Lykke til.

 

 

 

 

[utrolig]

Jeg har vært noen dager i Amsterdam med mannen min og derfor ikke svart før nå. Dette som skulle være kjærlighetsferie ( bursdagspresang fra meg til mannen min) har blitt noen svært vanskelige dager for oss begge to. Føler meg som om vi reiser på to forskjellige T-bane linjer ( en rød den andre grønn) og det er ikke altid like lett å møte.

 

Vi har begge blitt tatt fullstendig på senga av den uventete graviditeten og har sikkert hver for oss en egne måte å håndtere dette.

Etter legebesøk på mandag har jeg gått komplett i kjelleren, satt i flyet til Amsterdam gråtende og slik har mer eller mindre disse dagene også blitt. Vanskelig å håndtere situasjonen og det gjelder oss begge.

Vet at vi kommer nok gjennom dette også sammen- har opplevd så mye de siste årene sammen- men for øyeblikket ser jeg lite løsning.

Vil gjerne takke dere alle for støtten og kommer nok sterkere tilbake for å bli kjent med dere.

 

Mosita: Kan så godt sette meg inn hvordan det føles å leve med denne usikkerheten. Har lite å komme med ang. trøst men må si at vi er så absolutt i samme båt.- Også jeg siste mens 7.7. og også legebesøk på mandag. Fikk ingen info om når jeg kunne regne med blødningen hvis dette ikke gikk rette veien og har vært vel selv altfor forvirret til å spørre legen om dette. Bare info om at jeg måtte regne med en mye sterkere blødning enn vanlig.

Har nå gått rundt i Amsterdam på "tå" og har fortsatt ingen tegn til blødning. Skal tilbake til legen torsdag, 4. 9. og håper at jeg kommer meg gjennom disse dagene uten å bli fullstendig gal.

 

Hvordan går det med deg? Jeg sender deg masse trøstetanker og krysser fingre at du er okay.