Klarer dere å glede dere over svangerskapet?

[mooch]

Babyen er planlagt, og jeg vil så gjerne glede meg over voksende mage og spark der inne... Men stort sett ender jeg med å prøve å ikke tenke på at jeg er gravid i det hele tatt, siden jo betyr at jeg må føde.

 

Trøster meg med at jeg sikkert blir glad i babyen etterhvert, men får dårlig samvittighet likevel.

 

Hvordan har dere andre det?

[Anonym bruker]

Er det ikke en merkelig følelse?

Samvittigheten gnager meg også, skulle ønske jeg gledet meg mer til å bli mor......

[såpebobledama]

Jeg er ikke i lykkerus enda,for det er en enorm omstilling for meg. Fra å tenke Jeg skal aldri ha barn,til å faktisk begripe at jeg ikke bare skal ha barn,men å gi slipp på egen frihet,gammelt handlingsmønster,og faktisk forstå at jeg skal bli mor. Ikke bare "få barn" , men "bli mor." Og jeg tenker kke 18 år,det er jo resten av livet.

 

Så sånn som det er nå er jeg mest redd og bekymra for at noe skal gå galt, at jeg skal gjøre noe galt,og på alle økonomiske ting som følger med. Og så har jeg et tonn dårlig samvittighet for at jeg ikke er superhappy.

 

Men siden jeg har hatt en noe rufsete barndom, og er følgen av en dårlig kondom sjøl,så er jeg bestemt på at "det og det skal jeg IKKE gjøre"..men det er vel også ganske vanlig å tenke.

Det var veldig lite planlagt,for å si det sånn. Jeg hadde tenkt å sterilisere meg om 1,5 år.

Har ingen barn,er 23 år. Skulle ikke ha barn,rett og slett.

 

Jeg regner med at gleden kommer snikende når det går opp for meg hva som er i ferd med å skje.

For eksempel når jeg skal ta ultralyden. Da kanskje jeg forstår det. Men jeg føler meg ikke voksen nok,ikke smart nok,ikke snill nok til å klare dette. Men jeg er også ganske sterk, og beskytter-genet mitt har slått inn.

Så selv om jeg tenker at "nå er livet ødelagt" eller "der gikk de planene i vasken", så tenker jeg mye mer på hvordan jeg skal unngå spontanabort (har en tung jobb), og hvordan jeg skal oppdra den.

 

Det er vanskelig enda, men jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg er ikke alene, og hadde jeg vært det, hadde det nok også gått bra.

[Bobla74]

Så langt har jeg klart å fortrenge alt som heter fødsel. Kjenner jeg blir litt klam og svett når jeg hører snakk om det, men.. Har klart å lukke ørene til nå. Gleder med over graviditet og til barnet er kommet.

Har alltid sagt at jeg IKKE skal føde...

Neste kontroll hos jordmor skal det snakkes om fødsel har hun sagt, det GRUER jeg meg til. Har vurdert om jeg skal be om at vi ikke snakker om selve fødselen, at jeg bare får ta det som det kommer.

 

Tror det vil være best for meg å vite minst mulig så jeg slipper å lage alle mulige rare forestillinger i hodet. På den andre siden, har tenkt at det kanskje er "bedre" å grue seg mer enn nødvendig?? Det kan vel ikke bli enda verre enn det jeg tror det blir? Kanskje det da blir en "positiv" overraskelse. Misforstå meg rett, ikke at det ikke blir smertefullt, men kanskje ikke så ille som jeg forestiller meg.

 

Har hørt om mange som har hatt såkalte romantiske forestillinger om hvor fantastisk det skal bli og fått seg en "trøkk" når det er verre enn de trodde.

[Bie&babylove:-)]

Jeg er ikke gravid nå, men har vært og svarer likevel. Kjente meg veldig godt igjen her!!! Jeg klarte IKKE glede meg over svangerskapet i det hele tatt. Dagene og nettene var preget av sterk angst for det å skulle føde. Det ble til slutt så ille at jeg ikke fungerte lengere. Jeg klarte nesten ikke spise, og det lille jeg fikk i meg kom opp igjen. Sov lite, mye grusomme mareritt, fungerte ikke i jobb/skole. Heldigvis fikk jeg hjelp etterhvert fra Ahus. Ble tatt inn til samtaler hos emblateamet og fikk innvilget ks etter 2 min og ble fulgt opp hele svangerskapet av en fantastisk jordmor på ahus. Jeg klarte da å nyte de siste mnd av svangerskapet. Jeg gledet meg etterhvert til å bli mamma, til å se babyen, ja, jeg gledet meg faktisk til å ta ks og det ble en FANTASTISK opplevelse! Så jeg vil bare si at det kan hjelpe å få snakket med noen på sykehuset.