Noen som blir alene med mer en 1 barn her?

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat blitt gravid med nr. 2 samme barnefar, men forholdet kommer ikke til å holde. Ønsker velig at sønnen min på snart 6 skal få søsken. Samtidig mener venner og familie at jeg vil ødelegge livet mitt om jeg velger å bli alene med to barn. De mener jeg kan finne en ny mann og få barn senere (jeg er 29) men jeg er redd jeg kanskje ikke møter den rette og at det klaffer/passer å få barn senere.Ønsker meg veldig 1 barn til i livet.Barnefar skal i fengsel i slutten av 2009 og får antageligvis en lang dom.Det er også mye av grunnen til at folk ikke vil jeg skal få et barn til med han... men tenker at det vil gå bra ettersom sønnen min da er såpass stor, over 6 år.. Hva mener dere? blir glad for svar

[Vilde*]

Jeg blir alene med 2, ei som blir 2 i januar neste år, og en som blir født i oktober en gang...

 

Er vanskelig å sette seg i andres situasjon, så jeg kan desverre ikke svare deg helt på hva jeg tror og mener...jeg tror at så lenge du er klar fordet og klar over situasjonen din vil det aller meste gå bra!!

[Anonym bruker]

Jeg blir om noen mnd:)

 

Jeg har et barn på 5 år, og har vært alene med henne fra hun var 11mnd til hun ble 4 år. I mellomtiden har det vært noen småforsøk på å bli sammen igjen, men jeg ville vel egentlig ikke kaste meg i det. Men for ca et år siden skulle jeg flytte til et nytt sted pga jobb. Og da ble BF med oss, og vi bodde sammen. Fungerte greit det, men så ble jeg gravid - uplanlagt. Vi flyttet hjem igjen i denne tiden, og han var fast bestemt på at jeg måtte ta abort, jeg var ærlig og sa at jeg ikke greide en abort. Jeg tror t.o.m. at jeg hadde kjent liv inne i magen min, om dette var riktig, eller om jeg innbilte meg det, det er nå en annen saj. Men han begynte å bruke alle pressmidler for å få meg til å ta abort: han truet med selvmord, han skulle ikke stille opp i det hele tatt, verken for eldste eller minste barn, han skulle flytte osv. Spesielt det med at han truet med å ikke være pappan til det eldste barnet mitt lenger, gjorde noe med samvittigheten min. Og selvsagt også det at han skulle ta sitt eget liv. Den dagen jeg endelig greide å få han til å høre på meg slik at jeg fikk en sjanse til å få han til å se situasjonen fra min vinkel, dro han. Dette er 6 uker siden nå, og siden har vi ikke sett han. Da han dro var jeg 11 uker på veg, og hadde time til abort noen dager etterpå. Han mente at dette fikset jeg selv, og han tenkte absolutt ikke å være med meg på det heller. I siste liten fortalte jeg hva som hadde skjedd til min familie. De sa at jeg måtte velge selv, jeg måtte gjøre det JEG ville. Jeg skulle ikke bry meg om noen annen i denne situasjonen. Da bestemte jeg meg for det jeg hele tiden hadde hatt lyst til: å få dette barnet. Og jeg er kjempeglad for det nå Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke skulle beholde det: jeg er ferdig med utdanninga mi (høgskole), jeg har et trygt og godt hjem for denne babyen, eldste barnet mitt har ønsket seg søsken så lenge hun har kunnet prate, familien min støtter meg og jeg vet jeg greier dette:) Så nå er jeg akkurat kommet inn i uke 17 av svangerskapet mitt, og gleder meg virkelig til å møte MIN baby:) Jeg vet jeg blir alene om dette, for eksen brente sine broer i den tiden hvor han valgte å ikke støtte meg når jeg hadde det som værst... håper bare jeg noen gang kan finne en ny mann som har bittelitt mer empati enn han jeg bodde med før, og som liker barn og trives i deres nærvær. Men skjer ikke det, så har jeg fremdeles barna mine, og jeg har bestemt meg for å trives i tilværelsen som alenenemor. Når de triste tankene kommer (drømmen om en familie osv), så skal jeg skyve de bort og fokusere på hvor heldig jeg er, for det er jeg: heldig;)

 

 

Sier til deg som mine foreldre sa til meg: Valget er DITT,ingen andre har noe de skulle sagt. Og du skal ikke bry deg om hva andre måtte tenke og mene, det er DITT valg:)

[Anonym bruker]

setter virkelig pris på svaret ditt.Barnefar sa også i går at jeg kommer til å stå helt alene om dette, han kommer til å snu ryggen til oss. Sier at jg er en forferdelig person som velger å beholde et barn som ikke får noen pappa.Egoistisk gjort.Sønnen min ønsker seg også søsken, ettersom jeg har liten familie syns jeg det er godt at han har et søsken v sin side.Anser meg selv som en god mor, og bruker nesten all tid på barnat mitt.Noe sier meg at denne lille spiren ikke skal bort.Samtidig sier mine venner at det blir vanskelig å finne en snill og go mann m en 6 åring og en baby.. Jeg tror det funker jeg da;) Jeg flytter inn i ny leil. på søndag, sønnen min har akkurat begynt på skolen, så tror jeg bare gjør det slutt m b.f, han kommer til å hate meg for at jeg kommer til å beholde barnet.tror vi kan bli en fin liten trio. det meste går om man vil, selvom det kommer til å bli slitsomt i blant.

[Anonym bruker]

du har riktig innstilling:))) Tror dette kommer til å gå kjempebra!

Jeg har vært alene med 2 små barn på 1,5 og 3,5 år, og vi klarte oss veldig bra:) Forsøker igjen med barnefar og skal ha nummer tre...og går det ikke, så vet jeg at jeg klarer meg fint alene:) Slitsomt blir det til tider, men det er enda mere glede:)

BTW: Angående ny mann; jeg tror det er de snille mennene man endelig treffer når man har barn fra før.... man må kanskje lete litt lenger, men det er de som virkelig stiller opp som kommer til slutt:))))) Lykke til:)

[Anonym bruker]

Teit av vennene dine å si at det blir vanskelig å finne en mann da, det tror jeg ikke du skal tenke på. Den mannen som ikke vil ha deg med dine to små, han er ikke verdt det.

 

Lykke til:) Dere blir nok, som du sier, en fin trio;)

[Cindy1988]

Blir alene med to. Første gang jeg får barn og venter tvillinger. Barnefar stakk med noen nye damer, men skal likevel bestemme alt jeg gjør. HAHA han kan jo tro

 

Nej, blir alene med tvillinger og er lykklig til de grader To små mirakler

[Gjest]

Da er jeg ikke alene da. Har hatt stunder hvor jeg føler meg "gal" som velger å behole barnet og bli helt alene med 2 ettersom jeg kun har venner som har samboere og er gift..i tillegg har jg liten familie.. men det går vel..?

[Anonym bruker]

Først og fremst må jeg se at dette hørtes ut som en vanskelig situasjon. Skjønner at du gjerne vil ha søsken til sønnen din, men det kan du jo også få med en ny mann. Det høres ut som du synes du er veldig gammel. 29 år er fortsatt ungt og du kan få barn i mange år til! Ikke det at man skal råde folk til å ta abort, men bare litt lite gjennomtenkt å ikke beskytte seg bedre når man vet barnefaren skal inn i fengsel og ikke kan stille opp allikevel. Tenk om du møtte en god (ikke kriminell) mann som du kunne få en til med og som i tillegg kunne være tilstede for sønnen din på seks. Du sier at du ikke har mye familie, og da er det sikkert ekstra tøft å ta seg av et nytt barn alene.

[Anonym bruker]

Blir nok tøft ja, Bare så det er nevnt så bruker jeg prevansjon- p plaster. men har alikevel blitt gravid. Føler meg litt gammel ja, selvom jeg vet jeg ikke r det. kommer av at jeg har opplevd så utrolig mye i livet, på godt og vondt.hadde vært fantastisk å treffe en ny mann ja, men da må man ta situasjonen i betraktning, er ikke glad i å gå ut og feste osv, er mye hjemme med sønnen min, dvs det sosiale livet begrenser seg litt for meg. Mange har kanskje barn fra før og vil ikke ha fler, noen kan kanskje ikke få? vet ikke jeg.... vanskelig

[Anonym bruker]

Leser her inne at du får mye støtte og at du bør beholde barnet...det er jeg ikke enig i!

Du vet, man kan få støtte for det meste bare man oppsøker de rette stedene...virker som du gjør det.

 

Se på realitetene her;

 

1) Du har ett barn med en mann som skal i fengsel.

2) Mannan din er tydeligvis ikke en med den største dømmekraften. Han blir fengslet for en kriminell handling samt at han støtter deg ikke selv om han har vært med å gjøre deg gravid....

3) Det virker på meg som du har dette barnet for din egen del! Tenker du på BARNET? Mammen din vil ikke bidra på oppfostring eller økonomisk.

4) Det finnes massevis av steder du kan treffe en ny mann- virker på meg som du bare ikke vil. Virker som du velger å bli i en svært vanskelig tilstand (du skriver at du har opplevet mye samt at du er gift med en lite oppegående mann og du vil ikke oppsøke noe nytt...høres ut som du trenger å jobbe med andre ting i livet.

 

Du sier du bruker nesten all din tid med barnet- det betyr overhodet ikke at man er en god mor. Å jobbe med seg selv, utvikle seg selv og ha det godt med seg selv vil automatisk gjøre en til god mor. (sier heller ikke at du IKKE er en god mor, virker bare som du prioriterer litt galt)

 

Du sier du har liten familie....hvem skal hjelpe deg ut med barna? Hvem har passet han på 6 frem til nå? Jeg vet av erfaring at det ikke er så lett å få andre til å passe to barn. Var et sjokk for meg... Du har sikkert mange venner som kan hjelpe deg ut? Jeg mener ikke være krass- bare greit å få frem at det ikke er like lettvindt å få flere.

 

Kommer sikkert til å få mange krasse kommentarer på dette innlegget- det er ok. Du minner meg om en veninne jeg har som fikk to barn i en lignende situasjon (ut fra hva jeg leser) derfor ønsket jeg å komme med min side av saken.

 

Tenk deg NØYE om.

[Anonym bruker]

Når jeg sier jeg bruker det meste av tiden på sønnen min mener jeg, detm vi har etter min jobb, hans barnehage, nå skole. vi er en aktiv liten familie og ettersom han er såpass stor er han en del på besøk hos mine venninner med barn på lik alder(venner fra bhg) i tillegg til at han danser. da er det ikke så mye tid igjenn så helgene og de ettermiddagene vi har er dyrbare. Når det er sagt, er jeg sosial på den måten at jeg er ute og spiser,film/fødvin m venninner etc. selvom ikke party og byen er min største interesse lenger.Når jeg har trengt barnevakt, har bestemor og bestef. på faren sin side stilt opp samt vine venner så det har ikke vært noe stort problem. Faren har også de siste årene vært mer ansvarsfull. Så jeg reflekterer mye over alt som har med å beholde dette barnet eller ikke. Ikke det at jg ikke vil treffe en ny mann heller, men er ikke klar til å treffe en ny akkurat nå. Har ikke lyst til å date, har ikke troen på at jg finner den rette m det første. Du kan jo kanskje gi meg noen eksempler da på hvor det er lett å treffe folk. Virker som du tror jeg ikke utvikler meg, ikke treffer andre i det hele tatt, det er feil. har mange interesser og prøver og ivareta disse. Men et sterkt ønske om fler barn er veldig stort. Beholde barnet for meg selv? hadde da aldri vurdert og beholde barnet om jg ikke visste jeg kunne gi det enn god og trygg oppvekst.

[Anonym bruker]

Tviler ikke på at du vil gi en trygg oppvekst.

Dette er mine tanke rundt det å være alene siden min mann jobber i nordsjøen og jeg er mange uker alene i strekk.

 

Når jeg følger min eldste i skolen er det ikke lett å skulle vekke et spedbarn etter en våkennatt for å følge eldstemann på skolen. er ikke lett å få den lille til å sove igjen. Når kvelden kommer (ettermiddag-etter skoletid) så er enten den ene trøtt eller så er den andre trøtt, grinete, sulten osv osv. Så kommer kvelden og natten med ny våkennatt osv osv. Jeg hadde veldig mye mindre energi til meg selv, orket ikke ha andre så mye på besøk og orket ikke gå på besøk til andre fordi jeg måtte hjem og legge barna slik at jeg kunne orke en natt og påfølgende dag til.

Mange her inne som kommer til å reagere på mine litt negative ord, men dette er realiteten i bunn og grunn. Jeg er en person meg masse kapasitet- og jeg følte det slik.....å si noe annet er løgn og ønsketenking (eller du har masse hjelp fra foreldre eller au pair....ha ha)

Dessuten kan jeg legge til at det venner hjelper til- med endrer seg etter som tiden går. Venner får egne familier og har egne hverdagslige ting å holde på med. Du skriver at du er 29 år- DET ER INGENTING!! Du kan få barn i MAAAAANGE år til. DU kan få en kel kasse barn om du vil.

Du er helt sikkerrt en superflott person- og vil finne en fantastisk person å dele livet ditt med. Jeg tror bestemt ikke at du vil få en positiv "spiral" i form av positive opplevelser og mennesker som du vil møte. Jeg følte etter å ha lest innleggene dine at du ikke var i en slik positiv bane. (En mann som ikke støtter deg. en mann som skal i fengsel, det at du har vært igjennom mye osv osv). Du sier at vennene dine ikke vil du skal ha dette barnet- det kan kanskje være lurt å spørre de om hvorfor? De ser deg fra utsiden og kan kanskje fortelle deg grunnen til at de sier det de sier. Spør dem om de kan være helt ærlige mot deg!

Du sier du har en mor og far som kan passe barnet- det er jo veldig positivt. Mine foreldre er ikke rundt meg og det er veldig veldig hardt. Mange av mine venner har masse hjelp av sine foreldre, men det har jeg ikke mulighet til- venner rekker ikke på langt nært i de baner.

 

Det kan jo hende du har massevis av energi- kanskje du hopper hjem fra en lang dag på jobb, hoppende og syngende og setter i gang med middag, vask, klesvask, lek, venner på besøk, kveldsaktiviteter for sønnen din osv osv- hva vet jeg.

Jeg snakker bare ut i fra mine tanker og mine venners erfaringer.

Jeg har sett så mange som har urealistiske tanker om hvordan det blir med barn eller hvordan det blir med barn no. to....

Vil bare si noe ord om realiteten.

 

Ønsker deg bare det aller beste!!!!

 

[Anonym bruker]

Klart det er mer vanskelig å finne en person som vil ha en med to barn. Det betyr ikke at det er moralsk riktig, emn det er slik det er.

Om man har ett barn mad en kriminell så tenker en ny mann at det er slik livet er- man må gjennom noen utfordringer. Om man velger å få ett barn til så tenkler man jo at det er litt rart....!!!!

 

"teit" er det vel uansett ikke

[Anonym bruker]

Hei. Må bare si meg enig med innlegget til "anonym" før meg. Jeg har selv vært i en lignende situasjon for noen år tilbake. Har to barn med eksen og nå nr 3 på vei med ny mann. Fikk barn nr 2 på tampen men så gikk vi fra hverandre. Angrer ikke nå selvfølgelig og er jo like glad i begge barna mine. Men må bare få sagt hvor hardt det var. Helt annerledes å være alenemor for et stort barn og en nyfødt baby. Husker at jeg tenkte jeg ikke fikk noe pusterom fordi det alltid var et av barna som trengte meg, eller husvask, matlagning osv. Og jeg hadde faktisk mange rundt meg men synes ikke jeg strakk til fordet. Har kommet meg over dette nå og er lykkelig men ny mann osv men ser tilbake på de tøffe årene. Håper du tenker deg nøye om i alle fall. Ikke få barn for en hver pris. Du vil helt sikkert møte en ny mann. Ikke tenk så mye på at det er så vanskelig å møte en. Det er ikke akkurat på de åpenbare arenaer man må lete heller. Plutselig kan du støte på en hyggelig nabo eller noen i butikken. Det ene er ikke mer normalt enn det andre. Jeg møtte min nye kjæreste fordi vi kom i prat fordi vi tok samme buss hver dag. ganske komisk egentlig..

 

Lykke til videre i alle fall:-)

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jg setter veldig pris på disse innleggene. vet jeg kommer til å bli mye alene, når jeg mente at veninner stiller opp, er ikke det volsomt mye.. kun av og til. de har sitt eget de og. Jeg har heller ikke mamma og pappa, mente at det var foreldrene til faren som av og til passet. Vet også at det faktisk er min "tur" til å finne en ny mann nå kanskje og få barn etterhvert.. men blir litt stor aldersforskjell, men men. ikke noe å gjøre m. Har forresten bestilt time på ullevål 8 sept.blir da evt, hjemmeabort, er da 6 uker. Blir ubeskrivelig tunkt å evt. ta det bort,selvom jeg innser hvor hver dag at det er det rette. Hopper ikke hjem fra jobb jg heller med mye energi, har faktisk litt for lite, bruker da det jg har på sønnen og matlaging, lekser etc. Så beholder jeg er det vel en liten fare for at jeg blir en smule selvutslettende. Ja, er også litt negativ i tanke gangen, grunnen er at jeg har vært i dette destruktive forholdet så lenge at jg ikke vet om noe annet. uff, er såå babysyk og utrolig lei meg:(

[Anonym bruker]

Det finnes ikke bare EN rett mann der ute- det finnes mange. Ingen forhold er perfekt, men tror man skal tenke seg godt om når det gjelder en mann som ikke støtter en og skal i fengsel. Ingen god kombinasjon....

 

Leste over her om noen som hadde truffet noen på bussen- det var hyggelig. Ellers er jo nettet ett supert sted å date. Trenger ikke hende noe med en gang, men man kan kose seg med det på kveldstid. De aller fleste single gjør det- det er en selvfølge i dagens samfunn.

 

Ellers kan du vel basere deg på å delta på middager til venner- der dukker det opp en eller annen man kan ha en liten flørt med. Er det noe jeg har lært i livet så er det at man ofte faller for noen man ALDRI trodde man ville gi to blikk...

 

Du sier du har vært i et destruktivt forhold- du vet man trenger tid til å komme over slike ting. Det beste er å holde seg helt borte så mye man kan (er mitt råd)

Du virker på meg som en flott og ærlig person- lett å snakke med. Du vil garantert finne deg en person som vet å sette pris på dine samtaler. Må ikke glemme at når du møter en som er glad i deg og vil ditt beste så vil du få mer energi og vilje til posetive ting. Det samme gjelder motsatt, er man sammen med noen som er negative og bringer man ned så vil energien og viljen til noe som bringer en selv frem forsvinne RASKT.

 

Det nytter ikke å råde deg til hva du skal gjøre- det vet bare DU. Det er derimot veldig viktig å tenke på alt samt å måle det man sier med ditt eget liv. Man kan aldri sammenligne seg med andre!!!!!!!!!!!!!!!!