Savner oslobarnehagen - usikker på om dette er bra for sønnen min

[Anonym bruker]

Vi har flyttet fra Oslo til et mindre sted for å gi sønnen vår en så god oppvekst som mulig. Da vi bodde i Oslo gikk sønnen vår i en barnehage der vi var veldig fornøyde med de ansatte, men ikke så fornøyd med at de ikke hadde noen uteplass, bare asfalt.

 

Her vi bor nå har barnehagen sin egen skog, og sjøen er like ved.

 

Sønnen vår er nitten måneder, og gikk i oslobarnehagen fra februar til juni. Han gråt mye i begynnelsen, akkurat som alle de andre, men etter hvert trivdes han godt. Og vi var aldri redde for om han hadde det bra. De som jobbet der hadde variert utdannelse, men de aller fleste var jenter i tjueåra med en eller annen type pedagogisk bakgrunn. Alle var avslappa, kule jenter som var oppriktig glade i sønnen vår. I tillegg var det to godt voksne damer der, hun ene var helt utrolig flott og hjertevarm og god.

 

De ble triste alle sammen da han slutta, og de spurte om vi kunne komme på besøk med ham etter hvert. Han fikk med seg avskjedsbrev fra barnehagen der de beskrev ham med adjektiv vi kjenner igjen - han er snill, rolig, glad, observerende, og kan sitte lenge og konsentrere seg om å få til ting.

 

Den nye barnehagen synes oppførselen hans er et problem. De syns han er så stille og rolig - de sier han virker ***slapp*** - men når han kommer hjem etter barnehagen løper han rundt og hyler lykkelig - han gir klemmer, han er nysgjerrig på alt, han ber om at vi setter på radioen så han kan danse til musikken, han bygger med byggesettet sitt, kjører biler, leker med babydukka si og tøyser og tuller masse. Og han leker med de andre ungene i gata. Han er overhodet ikke redd for andre barn; han går bort til de som akkurat har begynt på skolen og gjør tegn til at han vil være med dem og leke (og det gir de ham lov til, han tegner med kritt på gata og kjører biler og løper rundt på lekeplassen med dem), og han trives sammen med de jevnaldrende barna.

 

Barnehagen har tatt opp som et problem at han sitter stille og bare ser på de andre barna. Det gjorde jeg også ofte da jeg var barn. Broren min gjorde det også. Vi observerte og vurderte før vi kastet oss ut i leken - og lærere og barnehagetanter tok det opp som et problem, hvorpå moren vår oppgitt sukket at det snarere var et tegn på intelligens og kritisk sans. Og det har gått veldig bra med oss. Vi har alltid hatt masse venner begge to, alltid hatt ålreite kjærester og alltid hatt gode jobber. Jeg er så skuffa og bekymret fordi sønnen min har kommet et sted der de ser på personligheten hans som et problem.

 

Han er født en måned for tidlig, men har så vidt begynt å sette sammen to og to ord - pappa der? - og han skjønner mye av det vi sier, sier ja og nei når vi stiller ham relativt avanserte spørsmål, gjør det vi ber ham om når vi bruker lange setninger (hvis han har lyst til å være hjelpsom, vel og merke). Han klatrer på ting, synger, har åpenbart humor (han er veldig ertelysten), er glad i å være tett inntil oss og få mye kos, hjelper til med husarbeid og hagearbeid, men trives også med å løpe rundt "alene" (vi følger jo med). Han kjenner til og med igjen en av bokstavene, og jeg tror ikke han ligger etter i utviklingen verken motorisk eller modenhetsmessig.

 

Barnehagen sa ifra om at de syns han hadde for mye klær på seg. Men når han har lag på lag, er det vel bare for dem å ta av det ytterste laget? Det er kaldt om morgenen, varmere utover dagen.

 

Det er spesielt ei der som jeg sliter litt med. Hun har tatt opp som et problem med meg gjentatte ganger at sønnen min har litt løs avføring (det er ikke snakk om diare), og at han er snørrete. Barnehageunger er jo ofte snørrete. Alt er problemer, har vi glemt noe ( - bilde til veggen, nye våtservietter - både sambo og jeg er forferdelig distré) ser hun veldig alvorlig på meg og minner om det. Jeg opplever at hun ser på meg som slurvete og at hun betviler min omsorgsinnsats. Dette er jo ganske spesielt, ettersom den eneste som har blandet seg inn i oppdragelsen fram til nå er svigermor, som mener at jeg tvertimot er en hysterisk hønemor.

 

Ved én anledning har jeg hatt en kollega i utlandet på tråden da jeg henta i barnehagen - på grunn av tidsforskjeller og dårlige satelittlinjer måtte jeg benytte sjansen til å gi beskjeden der og da når hun ringte meg. Men denne damen får meg til å føle meg som en shabby Tårnfrid.

 

Og det er så feil. Jeg kan gå på jobb med en grøtflekk på genseren hvis jeg har det travelt om morgenen og hvis det å løpe opp etter ny genser innebærer at jeg må ta et senere tog. FORDI jeg prioriterer sønnen min, fordi jeg vil gi ham alt jeg kan av respons og kommunikasjon og omsorg, senker jeg også kravene til husarbeid.

 

Det var pappaen som hadde innkjøringa i barnehagen, fordi han hadde velferdsperm å ta av (jeg brukte opp min på den forrige barnehagen, da var pappaen i pappaperm), og jeg fikk ikke gått på det første foreldremøtet (som de hadde lagt til klokka sju - sambo jobbet kveld og vi har ingen familie i nærheten, så jeg valgte å ikke ta med sønnen min på møtet i hans leggetid) - så jeg har på en måte ikke blitt kjent med noen av dem ordentlig.

 

Jeg savner de som jobber i barnehagen i Oslo. De gjorde at jeg slapp å tenke plagsomt mye på hvordan han hadde det om dagen mens jeg var på jobb. Jeg var ikke redd for hva slags verdier sønnen min fikk med seg fra barnehagen - jeg liker virkelig ikke at snerpete, sure mennesker skal håndtere ungen min daglig.

 

Og så blir jeg redd for at han ER unormalt passiv i den nye barnehagen (som han har gått i en måned), og at det er fordi han ikke trives i barnehagen, og at DET er fordi denne sure dama ikke er noe hyggelig å være sammen med. Og hva hvis vi tvinger ham til å være i en barnehage der den fine, livsglade, tenkende personligheten hans blir gjort til et problem, hva gjør det med en liten gutt?

 

Noen som har noen tanker rundt dette, eller har opplevd lignende ting?

[Anonym bruker]

Dersom barnet er passiv i barnehagen er det personalet sin jobb å aktivisere ham. Det er svært lite dere som foreldre kan gjøre med den saken.

At han har for mye klær på seg kan løses ved at du tar på ham mindre klær og heller legger ekstra tøy i hyllen/sekken hans. Gi beskjed om at det ligger ekstra klær der og at de må ta det på hvis han blir kald.

Vær flink til å a med det de ønsker (bilde, våtservietter ol) så slipper de å mase på deg.

 

Jeg forstår deg godt, siden du var fornøyd med den gamle barnehagen og personalet der er det sikkert vanskelig å forholde seg til alt det nye. Kanskje det bare er det at du ikke kjenner dem? Kanskje de ikke mener å være negative og vil bare informere deg om hva som har skjedd i løpet av dagen? Jeg vet ikke, du må jo bare se hvordan det går. Ta opp problemene med ped.leder eller styrer. Det virker ganske uprofft dersom de faktisk kritiserer deg for at han har for mye klær på seg, har løs avføring, er snørrete og passiv. Snakk med dem, ikke tenk så mye, missforstå meg ikke, men ofte blir ting litt negative og vanskelige når man fokuserer for mye på de. Nei jeg vet ikke...

 

[Anonym bruker]

Å kjære deg HI,

Deg fikk jeg lyst å sende noen gode tanker til! For det første fordi du hørtes veldig lik ut som meg:) - men også fordi den barnehagen hørtes litt lik ut som den barnehagen gutten vår gikk i tidligere.

 

Der var det også sånn at jeg føler jeg ble stemplet som en litt "surrete" mor; først var det spøkefullt, men så ble det liksom litt mer alvorlig, og det ble såpass ille at jeg gruet meg til å levere og hente ham. Jeg kan skrive opp og ned om dette, men heldigvis fikk vi skiftet barnehage- til en alldeles flott barnehage, hvor de ikke er hysterisk opptatt av de "feile tingene".(viktigst for meg er det at gutten vår leker, trives, spiser, sover og har det bra. I den andre var de så opptatt av alt mulig negativt og gjorde så enormt stort nummer ut av alt, en vannskvett på genseren var liksom helt forferdelig)

 

Jeg føler også med deg fordi vi jo bor i Oslo, men mannen min kommer fra et lite sted som vi har snakket om å flytte til, det er lite, landlig og såkalt "trygt". Men; dette var jo mye om jeg -mindre om deg:)

Kan du prøve å få tatt en skikkelig prat med styrer eller en i barnehagen som du har bedre kjemi med enn andre? Er det flere aktuelle barnehager der?

Prøv å bevare roen, og vær saklig. I vår eks-barnehage skar det seg helt, og både jeg og mannen ble veldig sure og usaklige med hun ene som jobbet der. Det var ikke så bra, så prøv å unngå det...

Vet ikke jeg - kanskje ikke så mange gode råd, men jeg føler i hvertfall med deg!

 

[Anonym bruker]

Jo, en kommentar til fra anonym over:

 

Jeg også bekymret meg endel over at gutten vår skulle endre seg fra å være den lille solstrålen han var, så blid, nysgjerrig og leken - når han måtte tilbringe så mye tid med noen voksne jeg selv syntes var sure, opptatt av uvesentligheter og...kjipe (kommer ikke på noe bedre ord).

 

Han gikk der i 6 mnd, men han er akkurat den samme blide lille fyren i dag, så med mindre du tror de er absolutt udugelige og driver med noe som ligner omsorgssvikt så tror jeg ikke du skal bekymre deg for det. Men når det er sagt; vi merket det på ham enkelte ettermiddager at dagen hadde vært kjedelig, da var han misfornøyd og grinete- ulikt ham.

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar!

 

Denne barnehagen ligger så utrolig praktisk til (rett ved der vi bor, og vi har tidligere pendlet inn til Oslo med gutten, som gikk i en barnehage rett ved der vi bodde før, og vi jobbet langt unna - phew, the logistics vi måtte gjennom hver morra), og de andre barnehagene her i nærheten ligger i kjøreavstand slik at vi kommer til å bruke en halvtime til hver vei... og da er det snart ikke våken tid igjen, når vi skal pendle.

 

Vi baserte oss veldig på denne barnehagen da vi flytta hit. Også fordi den drives av samme firma som oslobarnehagen, og vi var så fornøyde med den. Men blir det for ille må vi selvfølgelig bare bytte. Håper sambo i så fall er enig med meg om det..

 

Jeg skal prøve å ta det opp med dem. Snakket med ei anna der sist, og hun er langt mer positiv. Men ingen av de som jobber der - ingen! - virker like oppegående som de kjempeflinke folka i barnehagen i Oslo.

 

Jeg tillater meg å komme med et innspill tilbake jeg: hvis dere skal flytte til hjemstedet til kjæresten din langt unna dine venner håper jeg du har et eksepsjonelt godt forhold til verdens mest vidunderlige svigermor

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar! Ift klær får jeg heller kle av ham mer når jeg kommer inn i barnehagen. Etter at de påpekte det har jeg lagt merke til at det ER veldig varmt der inne (og jeg er en frossenpinn, jeg har gjerne 22 grader inne hjemme).

 

Jeg skal prøve å snakke med dem. Det er sikkert det lureste

[Anonym bruker]

Hei igjen,

Hm ja, svigermor er grei, men foreløpig ikke sååå kul at vi nok flytter på oss med det aller første:)

 

ARG, sånne teite ting- er ikke det bare for dem å ta av ham litt klær da?! Merker jeg blir litt irritert på dine vegne. Men som sagt; vi klarte jo egentlig aldri det du sikkert da bør prøve å få til; en god og konstruktiv dialog med barnehagen. Vi bare surnet og skiftet. Men det var bare så ålreit å komme til en skikkelig barnehage etter den kjipe starten - hvor jeg også hadde begynt å undres meg over meg selv og egen omsorgsevne. I vår nye barnehage er det ikke måte på hvor fantastisk de synes vår lille gutt er - helt i tråd med mamma og pappas egen oppfatning:).

 

Sender deg noen gode ønsker og masse lykke til.