Det ordner seg ikke sant?

[Raggis]

har lagt inn innlegget på 2 tråder, skulle lagt det her, håper det ikke plager noen.

 

Her sitter jeg, gravid, for tredje gang med samme mann, alle ganger på p-piller. Jeg og kjæresten hadde vært i lag i 2,5 år tidligare og akkurat blitt sammen igjen 8 månder etter at vi flyttet fra hverandre.

Med 2 aborter bak meg, og angsten for å bli gravid å få barn tenkte jeg at denne gangen, får det stå, jeg elsker han og vil tilbringe livet med han.

Men hvor feil kan man ta? Han forlot meg, han så ikke no framtid.

blandt annet fordi jeg hadde låvet å hjelpe min far, med å bo hos han, til neste vår å hjelpe og betale, fordi mine foreldre skilles nå.

 

 

Så kom det, jeg ville ikke ha barnet, jeg vill ikke, ikke alene, jeg skal jo reise, flytte fra byen, ta utdannelse i utlandet, alt er over.

Jeg er et menneske som ikke tar lett til tårer, men tanken på alt gjør at jeg gråter flere ganger om dagen. Dette var ikke hva jeg hadde i tankene da jeg bestemte meg for å faktisk beholde barnet.

 

I flere dager har leg ligget på sofan, slapp å deppa, og det menneske, som alltid har gnålt til meg om alt jeg fåretar meg, regningene mine, pengene mine, tingene mine, som jeg krangler med, plager meg med alle feil jeg gjør, om skolen, alt mulig.

sier nå, "Men sånn e det nu, du klarer deg, ska ikke ta abort, han kommer vell krypende.i mellomtiden ordner deg seg". Ikke et ord om hvor feil dette er for uansvarlige meg har jeg hørt.

Jeg ELSKER min Mamma! hun gir meg håp vertfall.

Så har jeg verdens beste storesøster som alltid vil være dær for meg, selv om vi ikke bor i samme by.

Det ordner seg ikke sant?

[MMMH]

Det gjør det, selv om det kanske ikke ser sånn ut akkurat nå. Det er desverre mange menn som ikke er modne nok til å ta på seg et foreldreansvar, og det føles ekstra sårt å bli forlatt i den situasjonen du er i nå. Når vi er gravide er vi ekstra sårbare, følsomme og mange av oss har humørsvingninger til tusen på grunn av graviditeten. Klart det kan kjennes håpløst...

Men det ER det ikke! Og noen ting som er bra er at vi faktisk bor i et land som tar vare på oss som alenemødre. Vi har mange rettigheter økonomisk for eksempel (det finner du en egen veldig god tråd om her forresten), og vi blir faktisk også godtatt sosialt. Vel... det finnes de med fordommer fortsatt forresten. Men generelt sett er det lagt opp til at vi skal klare oss bra som alenemødre -om vi har en totalt fraværende barnefar, eller en som kan trø til som helgepappa i det minste.

 

Uansett så har du et fantastisk lite frø i magen din, og dette frøet kommer til å bli et vidunderlig barn som du kommer til å elske mye høyere enn noen mann i verden.

Det er synd på mannen til barnet, som ikke innser denne gleden det vil medføre, men vet du hva -dere kommer til å klare dere helt fint, du og barnet. Du har som sagt mange rettigheter, også dersom du ønsker å ta mer utdannelse. Gå til ditt nærmeste NAV-kontor og be om en time, og sjekk også ut trådene på denne sida -det vil gi god informasjon når du er klar for det.

De såre følelsene dine er jo ikke noe man umiddelbart kan gjøre noe med........men det går bedre etterhvert, og når du trenger noen å støtte deg til er vi mange her som har forståelse, og kanskje også lignende historier å fortelle.

Det kommer til å gå bra, og det er kjempeflott at du har familie rundt deg som støtter deg

 

Klem!

[Raggis]

Tusen takk for di støttende ord:)

Det er rart, men det føles litt bedre nån fremmed vet hva som skjer, og sir det vil gå bra

 

Klem

 

 

[MMMH]

Ingen årsak

Vi er vel alle her i samme båt på en eller annen måte. Og det er selfvølgelig ikke noen ideell situasjon, men det hjelper å se at man ikke er alene i "aleneheten" Og, som du sier... det kan jo hende han kommer krypende tilbake. Men dersom han gjør det, så tenk deg godt om -det sier jo noe om denne mannen at han ikke har forståelse for at du vil hjelpe dine foreldre. Det er sikkert mer enn dette som ligger til grunn... men likevel. Jeg VET det er vanskelig dersom du elsker mannen, man vil jo "helst" at alt bare skal ordne seg... Men kanskje er det bare ønsketenkning, kanskje ikke. Jeg for min del har skjønt at mine håp om at det skal ordne seg mellom meg og barnefaren ikke egentlig er til det beste for noen av oss... desverre! Men noen ganger er det sånn.

Ta godt vare på deg selv nå, husk at barnet trenger en så lykkelig mor som mulig -også under svangerskapet. Få ut følelsene dine, og kjenn godt på dem, men ikke synk helt ned i dem. Pøs dem ut her, og til de andre rundt deg som du vet du finner støtte hos

 

[Raggis]

Det er godt å vite jeg ikke er alene:)

han har kommet krypende før, men ofte ombestemt seg før jeg ble gravid da..

Jeg vet ikke hva som er best. jeg vil at barnet skal ha 2 foreldre, jeg vil ha noen å dele svangerskapet med. venner og familie blir ikke helt det samme føler jeg.

Han så alt som en katastrofe, penger, frihet, bil, leilighet, oss, enn om det gikk galt langt dær fremme. Om han bare var redd eller om han virkelig ikke vil være sammen med meg klarer jeg ikke og få ut av han.

Akkurat nå har jeg gikk opp å snakke med han. han får ta kontakt om han vil. han sa han ville snakke med meg om barnet, og han skulle ringe meg dagen etter, det er flere dager siden. jeg ga han beskjed om at jeg ikke forhandlet med terrorrister, men om han hadde no å si kunne han si det.

Hvorfor er menn idioter, hvorfor sier han at han elsker meg, og vil ha meg tilbake, men forlater meg pluttselig.

 

Jeg skal ta vare på meg, takk så mye.

Du får ha lykke til du også

 

Ragnhild

 

[Anonym bruker]

Du kan reise til utlandet, du kan ta den utdannelsen du vil. Kanskje ikke akkurat nå, men du kan gjøre det. Jeg gjorde det. Selvfølgelig med litt hjelp fra familie og venner. Men det fungerte. Det finnes barnehager utenfor Norges grenser også. Ikke lag ditt eget fengsel. Barn lager nye muligheter, og de stenger ikke nødvendigvis gamle. Det kreves kun litt kreativ tenkning. Lykke til snuppa!

[Raggis]

Tusen takk får håp=)

jeg vet livet mitt ikke er over, men akkurat nå følere jeg det!

 

Tusen takk:)