Det ordner seg ikke sant?

21. august 2008

Viste ikke hvor jeg skulle poste innlegget, så ble her, håper ikke det var feil.

Her sitter jeg, gravid, for tredje gang med samme mann, alle ganger på p-piller. Jeg og kjæresten hadde vært i lag i 2,5 år tidligare og akkurat blitt sammen igjen 8 månder etter at vi flyttet fra hverandre.

Med 2 aborter bak meg, og angsten for å bli gravid å få barn tenkte jeg at denne gangen, får det stå, jeg elsker han og vil tilbringe livet med han.

Men hvor feil kan man ta? Han forlot meg, han så ikke no framtid.

blandt annet fordi jeg hadde låvet å hjelpe min far, med å bo hos han, til neste vår å hjelpe og betale, fordi mine foreldre skilles nå.

Så kom det, jeg ville ikke ha barnet, jeg vill ikke, ikke alene, jeg skal jo reise, flytte fra byen, ta utdannelse i utlandet, alt er over.

Jeg er et menneske som ikke tar lett til tårer, men tanken på alt gjør at jeg gråter flere ganger om dagen. Dette var ikke hva jeg hadde i tankene da jeg bestemte meg for å faktisk beholde barnet.

I flere dager har leg ligget på sofan, slapp å deppa, og det menneske, som alltid har gnålt til meg om alt jeg fåretar meg, regningene mine, pengene mine, tingene mine, som jeg krangler med, plager meg med alle feil jeg gjør, om skolen, alt mulig.

sier nå, "Men sånn e det nu, du klarer deg, ska ikke ta abort, han kommer vell krypende.i mellomtiden ordner deg seg". Ikke et ord om hvor feil dette er for uansvarlige meg har jeg hørt.