Jeg er så sliten av farens oppførsel =\

[Vilde*]

Trenger å skrive av meg litt jeg.

 

Har ei jente på 1 1/2 år, og har termin igjen i oktober. Jeg blir 17 straks, og faren er 22. Vi bodde sammen til mai i år da han ba meg og jenta vår flytte ut, han eier leiligheten vi bor i,så kunne ikke si noe på det egentlig...

 

Da var han ikke klar for familie likevel og måtte være "fri"... I juli flyttet vi etter mye om og men sammen igjen, han er tross alt pappan til jenta mi og vi venter en til, så jeg ville jo prøve liksom.... I går kveld kommer han og sier at "Jeg vil ikke mer, jeg er ikke noen familiemann, jeg trenger å være fri"

 

Jeg blir så oppgitt, trenger å være fri liksom? Det kan jo jeg og tenke av og til det, men nå har vi en gang satt Amanda til verden og venter en til... Da er ikke hva jeg vil viktig lenger....

 

Har bare sitti hjemme og grått i dag, han dro igår kveld og sa han kom tilbake på søndag og da skulle vi være ute.. Har begynt å pakke,men vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Dro til mamma og pappa sist, men nå vet jeg ikke... Jeg vil ikke dra dit igjen, og få "hva var det vi sa" hengende over meg...

Men har heller ikke råd til et eget sted akkurat nå...

Bare lyst til å låse meg inn og late som ingenting har skjedd...

[Snart er vi 5 "07okt" :-D]

Jeg får jo vondt av å lese det du skriver, bare 17år og snart 2 barnsmor.

Det at du var under seksuel lavalder da du ble mor for førstegang tilsier jo en umodehet til han du lå med ikke deg selv.

 

Hadde jeg hvert din mor hadde jeg helt klart hvert glad for at du kommer flyttende hjem. Det er ingen skam i å komme hjem for perioder du er jo tross alt bare 17år med mye ansvar på dine skuldre.

 

Du har krav på mye støtte som enslig mor, det står endel her på sidene om det så gå igjennom den listen og du skal se at de vil etterhvert ordne seg for deg. Men det er viktig å ha slekt og venner rundt seg for hjelp og støtte..

 

Lykke til....

[Raggis]

Jeg føler med deg, det er ikke rett av han å behandle familien sin sånn. a

For en egoist.."for å være fri"?? det er helt utrolig. Er hannes egen frihet så viktig at han forlater deg å to barn sånn. Han burde skjemmes!!!

Mine tenker går til deg, du er bare 17 år, å du har mye ansvar.

Flytt hjem til dine foreldre, de kommer til og hjelpe deg uansett hvor spydige ord du får.

Jeg har flyttet inn hos mine foreldre, mamma som jeg trodde kom til å drepe meg, å si "hva var det jeg sa" er den som støtte meg opp. mamma å pappa skal skilles nå, men jeg skal bo hos pappa. Det er deilig å vite at jeg ikke er helt alene.

Flytt hjem, omså for en liten periode, få litt omsorg hos den egen mamma.

Det ordner seg vell for deg også.

[MMMH]

Kjære Vilde!

Jeg syns du virker som ei modig og avsvarsfull ung jente ut fra det du skriver!

Jeg leste de to andre svarene du har fått, og jeg er helt enig med dem. Dersom du finner støtte hos din familie er det kanskje det aller beste -husk at de er glad i deg uansett

Håper også at du har ei god venninne du kan betro deg til. Jeg kan anbefale amathea for deg dersom du ikke har vært borti de før. Du kan skrive en mail til dem, og da vil du bli oppringt av en helsesøster eller lignende rimelig fort. Det er viktig å ha noen å snakke med.

Ellers så er jo denne sida kjempebra, her finner du mye støtte og informasjon fra andre som er i lignende situasjoner. Selv har jeg fått god hjelp og støtte gjennom dette!

 

Og husk at du ikke er alene om å være alene Det kan være godt å tenke på...

[Vilde*]

Takk for gode ord dere tre... Har omtrent ikke sovet i natt, pakket noe, grått en del og snakket mye med mamma..

 

Vi blir å flytte til dem igjen, et sted må vi jo være. Er ikke så "redd" for hvordan de kommer til å være, men vi bor på et lite sted, så jeg VET jo at sladderen kommer til å gå... Om den dumme 17åringen som har fått to unger og sitter igjen aleine, uten jobb, penger og utdanning mens faren til ungene gjør som han vil....

 

Han ringte også i natt, dumme meg trodde han kanskje angra seg, dumt av meg å håpe, for jeg tror ikke han er bra for oss, men uansett er vi en "familie" da.... men neida, han skulle bare vite om han hadde lagt igjen ipoden sin når han dro..møkkamann altså, her forlater du gravid samboer og ungen din og ringer midt på natta for en sånn drittting! Han var irritert da, for han hadde jo prøvd så lenge å få tak i meg, mens jeg snakket med mamma på telefon.... Jeg blir så oppgitt,, og det sårer innmari.... Kunne han ikke ha venta til søndag med den jævla ipoden liksom???

 

Hørte hvor han var også, eller allefall hvem han var med, og det var ei jeg vet han har vært utro mot meg med før... Den svei.. Drar for å være fri fra familien sin og rett til ei han har vært med mens vi var sammen.... Han lovte på tro og ære at han aldri skulle tilbake til henne da Amanda ble født... Mer jeg tenker dess mer sikker blir jeg på at han ikke har kutta henne ut noen gang... Hun var inne i bildet såvidt (jeg trodde allefall såvidt, men tydeligvis mer enn det.....) da jeg flytta ut i mai, men han lovte jo at det ikke skulle skje igjen... hvorfor i all verden stolte jeg på det??? føler meg dum når jeg skriver dette, for jeg ser jo at jeg ikke burde gått tilbake til han igjen denne siste gangen, men for jenta mi og babyen i magen så ville jeg liksom prøve da.... ønsket meg vel en "kjærnefamilie" og et a4-liv...

dumme, dumme, dumme meg....

 

Ble langt dette, men det var godt å få noe ut her...

[Snart er vi 5 "07okt" :-D]

Du er ikke alene om å ha opplevd det du nå går gjennom, og det er aldri dumt å ønske seg noe. Livet består av mange opp og ned turer og det er av nedturene du lærer mest. Da er det viktig å finne hva har jeg lært av denne erfaringen og hvordan kan den hjelpe meg til å bli sterkere. Det å snakke om problemer og følelser med dem som står deg nærmest er viktig for å "bli kvitt" dem og få dem i et annet perspektiv.

 

Tenk på alt du har, nydlig jente og en liten på vei. En familie som støtter deg. Og et langt liv forran deg som bare venter på deg. Prøv å ikke se problemer men ta de som en utfordring. Og fortell deg selv at dette klare du og de mål du bestemmer deg for. Og husk det er viktig å kunne spørre om hjelp når du føler du trenger det.

[Vilde*]

Tusen takk for gode ord igjen! Bare så du vet det så hjelper de! Masse!

 

Nå kommer mamma snart og henter oss, fikk fart på pakkinga da jeg fikk en sms i sta fra han der han lurte på om vi hadde sjans til å være ute til i morgen, han hadde nemlig invitert folk hjem hit på vors!!! Fy satan jeg blir så irritert, og skuffa, igjen, tenker hen ikke på at jeg faktisk skal få med meg datteren hans, og finne et sted for oss? Greit at vi skal hjem til mamma og pappa, men hva om vi ikke hadde kunnet det og måtte vært her lenger? Greit han kanskje ikke vil være grei mot meg, det får være hans valg, men hva har datteren vår gjort galt liksom??? Og så skal han liksom gå fra å ha kasta ut familien sin til å feste?

Prøvde å ringe han, men da var det hun som tok telefonen, da følte jeg meg lita da. Som om hu allerede hadde overtatt som kjæreste for han...Føltes ikke no godt i det hele tatt, helt jævlig faktisk, som om vi ikke har betydd noen ting.. Spurte etter han, men hu sa at han ikke ville snakke akkurat nå. så jeg kunne snakke med henne.. Så jeg bare la på, klarte ikke å snakke med hu, for selv om jeg vet det er hans valg alt han har gjort føles det som det hu som har ødelakt familien jeg hadde.. Verste er at jeg hadde mye med henne å gjøre for noen år siden, på barneskolen og sånt, ting forandrer seg...

 

 

Så forresten at termindatoen din er en dag før min Har termin 16. oktober jeg.

[Snart er vi 5 "07okt" :-D]

Det er mange tankeløse mennesker spesielt i den alderen. Men prøv å hev deg over det og tenk på det sånn at det er HAN mister mest ved å snu ryggen til sin familie.

 

Vet det er enkelt å si det men vanskeliger å gjøre det, men prøv å "glemme" ham, la ham leve sitt liv og kosentrer deg om det som er viktigst og det er jo deg selv og dine barn.

 

Bygg opp et solid netverk av din familie rundt dine barn som vil alltid stille opp for dem og deg, men også med hans familie mye for å kompensere litt for en så umoden far. Jeg har sett hvor viktig dette har hvert for min eldste sønn som aldri har hatt kontakt med sin far, men har kontakt med besteforeldre og tante og onkler på farens side.

 

Så artig at vi har termin så nær hverandre )

Hører vel egentlig ikke inn her men etter å ha hvert 8 år som alenemor er det vanskelig å ikke innom engang i blant

[Vilde*]

Og 8 år som alenemor gir deg nok mange erfaringer du kan dele med andre, som står helt i begynnelsa av tida som alenemor. Det du har skrevet til meg har iallefall hjulpet meg mye.

 

Jeg tenkte på å snakke med søsteren hans som er 19, hun er kjempeglad i Amanda, men jeg er redd for at han synes det er "feil", hvis du skjønner... Men jeg vil jo at barna skal ha kontakt med begge sidene av familien sin...

 

Uansett må jeg snakke med med han, selv om han har bestemt seg for å ikke være mann nok til å være pappa er han faktisk fortsatt faren til Amanda og babyen i magen..Det kan jeg liksom ikke gjøre noe med...

[Raggis]

Det skal nokk gå bra med deg også, selv om barnefarene er idioter.

En dag kommer han til og angre.

DU virker sterk og ansvarlig, du skal nokk klare deg. Og du er 17 år, jeg beundrer deg, jeg er 22, og følere verden har forlatt meg.

 

Han skulle jeg gjærne møtt å kjefta opp, han virker som han mangler noe i hodet, kaste dere ut før en fest!

Han burde skjemmes.

Og ikke bry deg om sladderen, motbevis dem. besvis at du klarer deg uten ham. vis han at du får det bra uten han, selv om det er tungt.

Jeg prøver hardt og holde maska over han, kan tenke meg det er vanskelig for deg også.

 

Gi aldri opp, Vi er sterke alle sammen, selv om livet står i mot!

 

[!!!!]

Tror egentlig det er flott at han blir borte fra livene deres jeg.... men timingen er selvfølgelig forferdelig. Tenk så mange koselige menn det er der ute som ikke trenger å være fri (les ha sex med hvem de vil når de vil). Og heller vil ha trygghet, familie, samhold og en hånd og holde i. Samt små barn som kryper opp på fanget deres.... Håper du kan klare å finne et sted å bo. Kan ikke NAV hjelpe deg med dette? Syntes ikke du skal se på det som noe nederlag å flytte hjem til familien din. Men jeg skjønner at det kan være tøfft og at det ikke alltid er så enkelt å bo med mor og far. Er du i arbeid eller på skole?

Lykke til..

[Vilde*]

Det er nok sant, at vi får det bedre uten han - og det kjennes bra og leit på samme tid... Merker jeg har vanskelig for å slippe "drømmen" om familien vi kunne fått.... =\

 

En kommentar jeg fikk fra en kamreat av han i går fikk meg til å bli illsint, "Ja, det er ikke rart han synes det ble mye med dere da, han var jo bare akkurat fylt 20 da du ble gravid og er faktisk ikke mer enn 22 nå, da er familieliv litt skremmende" BARE 22??? JEG var bare 14!!! Og jeg er BARE 17 nå... 3 år yngre enn han var da han skulle bli pappa første gang!!! Skal jeg og bare stikke av da eller?

Og ja, jeg veit, lita, dum fjortisjente sammen med en av rånerne i bygda - jeg trenger ikke å få høre den igjen... Er nok med bygda her hjemme gitt =S

 

Vet ikke om du har lest det andre innlegget mitt, men jeg har vært og snakket med NAV, foreløbig bor jeg hjemme hos mamma og pappa, i kjellerstua hos dem, største rommet i huset =P Sånn at vi får litt plass... Blir forhåpentligvis egen bolig på oss etterhvert, men vi får se, er godt å ha familie i nærheten også.....

Altså, jeg ble gravid da jeg var 14 og gikk i 9. klasse, og har tatt 10. med privatlærer, har ikke kommet meg videre enda, men håper å få tatt noen fag som privatist nå dette året. Eldstejenta begynner i barnehage nå snart, fikk tilbud om plass i barnehage rett ved der mamma og pappa bor etter litt hjelp fra NAV, og da får jeg kanskje noe tid før den minste blir født og i tida etter... Har planer om å få meg en utdannelse iallefall! Jeg vet jeg har mye tid til det enda, men vil gjerne komme i gang så fort som mulig

 

[Vilde*]

trykka feil i halvsinnet mitt, 3 tallet skal selvfølgelig være 5 =P Jeg kan faktisk å telle ....

[MMMH]

Gud så tøff du er! Beundrer deg jeg! Du kommer dit du vil i verden (det ligger jo i navnet ditt også

Utrolig hva du har gått gjennom...blitt bråvoksen. Det høres ikke enkelt ut, men det virker jo som at du klarer deg så godt som det går an likevel. Heldige unger som har ei sånn stå-på-mor

[Vilde*]

Takk for komplimentet - jeg må jo bare klare meg, jeg skal jo være her for barna mine, så sjøl om det er tøft, for det legger jeg IKKE skjul på, så må jeg bare videre

Ja, oppskrifta på å bli voksen fort er tydeligvis å finne en idiot og bli smelt på tjukka av han og bare vente på at han skal finne ut at fest og tifeldig sex er bedre enn familieliv =S

Nei, uff, altså, jeg anbefaler INGEN å bli mamma da jeg ble det, men villle ikke bytta bort jenta mi mot noen ting heller!!

Men jeg mener det, det er hans tap som velger bort barndommen til unga sine. Kommer ikke til å være kjip å lyve eller noe under meklinga, men heller ikke til å legge skjul på noe, og jeg kommer til å si det jeg mener- kaster du ut familien din kan du glemme en vanlig standard samværsavtale iallefall! Er du så båst at du stikker fra ansvaret så er du ikke skikka til å være pappa bare når det passer deg heller....

[unnl]

Stå på Vilde;) Dette greier du:) Og for guds skyld: IKKE ta han tilbake - han blir aldri voksen! Jeg har lært en ting etter alle de sjansene jeg har gitt pappan til jenta mi: HAN blir aldri voksen, og han er 26 nå..:/ Var 21 da han ble pappa for første gang, og har hatt 5 år på å vokse til og bli en god familiefar. Nå er jeg gravid med nr 2 og bestemt på å oppdra våre to barn alene, for pappan deres kommer aldri til å bli voksen...