Dere som har barn som ikke vil sove om natten...

[Rorrimamma]

Det kan både gjelde mat og uvaner.

 

Med min første sønn sov jeg ikke lenger enn 4-5 timer i strekk fram til han var ett år. Dette gikk ut over forholdet til min samboer og jeg selv fikk ikke tid til å gjøre noe! Jeg vet nå i ettertid litt feil vi gjorde som ble uvaner. Vi satt ved han helt til han sovnet, og da er det ikke rart han reagerte når han glimtet opp øyet på natten og så vi ikke var der lenger! Men det var også dette at han skulle ha mat, og jeg ga han.

 

Når han var nesten 12 mnd gikk jeg inn for å slutte å gi mm. I tillegg ga vi han eget rom å sove i. I tillegg vendte vi av dette med å sitte der til han sovnet. Iløpet av 1 uke endret det seg da til at han ikke reagerte når vi gikk ut av rommet, og sov HVER natt 10-12 timer i strekk! Var helt fantastisk for oss!

Man må bare tåle litt grining når man går inn for å ta vekk uvaner som å vugge dem i søvn. Husk - de griner ikke for smerte. Gikk inn hvert kvarter, viste at vi var der og sa natta. Brukte toppen 15 sek på å gjør det. Så var det ett kvarter til neste gang igjen. Da lå han å hylte 2-3 timer i strekk første kvelden, 1-2 neste og etter 4 kvelder bare lå han helt stille og sovnet og sov som en stein

 

Vil bare trøste dere med at det vil nok skje dere også når h*n blir litt eldre og ikke krever mat om natten.

[Smellt P. Tjukka]

Fint du deler dine erfaringer ;-) men jeg er dypt uenig i metoden dere har brukt !

 

Metoden du beskriver er Ferbers , og jeg personlig ville aldri brukt den for å få barna mine til å sove. Jeg syns det er grusomt at et lite barn skal ligge å gråte 2-3 timer og at foreldrene bare viser seg hvert kvarter.

Uvanene er det dere som har skapt , og det er barnet som må lide for at dere er lei !

 

 

 

[endelig mamma t 2 :)]

Dette innlegget kommer du nok til å få endel pepper for.. Jeg er ikke fan av å la små barn skrike i timevis :-| Noe annet er om en 5-åring plutselig får nattetull, men det er annerledes enn med en liten baby...

 

Jeg for min del har prøvd å unngå at barna mine legger til seg vaner jeg ikke vil at de skal ha. Det krever litt jobb, men er virkelig verdt det. Snuppa mi legges i egen seng, koses med der, får smokk og koseklut, lyset av, og så er det natta. Om hun klager litt, tar jeg henne ikke opp, men gir en liten kos (stryke på kinnet, gi smokk) i senga, og går ut av rommet igjen med en gang. I starten tok det flere timer for henne å sovne, nå tar det 15-30 minutter. Da ligger hun og koser seg i senga, og jeg gir henne smokken om hun mister den. Lar henne aldri ligge alene å gråte.

På denne måten har vi fått ei lita jente som er grei å legge, uten bæring, amming, byssing osv, og uten skriking...!

[Rorrimamma]

Kanskje vi ikke sku gjort det sånn... Jeg var helt fortvilt og ba derfor helsesøster om hjelp. Det var hun som ba oss gjøre det slik og dette med at "han har ingen smerte av grininga" osvosv... Så hun ba oss gå inn hvert kvarter å gi han tutten, så gå ut igjen.

 

Huff, når får jeg nesten dårlig samvittighet for lillemann...... Men når er han 4 år da så gjort er gjort...

 

Men har iallefall lært av mine egne feil, som var å skape uvaner, at slik skal jeg ikke gjøre med min nyfødte som kom til verden for en måned siden.

 

Men takk for å høre deres meninger. Er egentlig enig med dere, men jeg var/er vel den som stoler 100% på hva helsesøster sier... Var samtidig "bare" 21 år, følte bare jeg måtte ta imot alle råd jeg fikk hos hs da jeg ikke hadde noe barn fra før..

[En snupp - og en knert i magen]

Jeg vil ikke diskutere metoder osv., det er mange forskjellige meninger ute og går, og selv tror jeg ikke på å la barn skrike... Men jeg ser også at vi allerede er i ferd med å lage litt ris til egen bak her Vi bysser og bysser, lar henne sove i det rommet vi er til langt på natt osv. i stedet for å legge henne ned på soverommet, ta henne opp når hun sier fra, roe henne og legge henne igjen, som sikkert ville vært det beste - men det er jo så slitsomt å måtte gå inn hele tiden

Men så er hun også bare 6 uker... Så det jeg lurer på er når man egentlig har gjort noe til en (u)vane for barnet? Vi har ikke innført kveldsstell på samme tid hver kveld, ikke noen andre faste rutiner heller egentlig. Vi lar hennes mage og søvnbehov bestemme ganske mye. Det har nok litt med at hun fortsatt spiser ganske ofte, men ikke helt regelmessig, og at hun til tider sover ganske lite (nysgjerrig unge) så vi legger vekt på at hun skal sove når hun først sover og sjelden vekker henne da (med tanke på at søvn avler søvn). Noen synspunkter?

[Rorrimamma]

Jeg har en liten gutt på 5 uker. Jeg lar han også sove når han vil og vekker han ikke. Men noe jeg har gjort fra han var 3 uker er det å skille natt/dag med hvor han er og hvordan han får mat.

 

På dagen ligger han i stua eller i vogna. Der det er lys og lyder. Om natta ligger han på soverommet der det er mørkt, bare et lite nattlys. Og før vi legger han får han et bad og mye kos på stellebordet der han trives godt. Når han får mat om natten sitter jeg på min seng og har han godt ballet inn i dyna si og prater ikke m han.

 

han sover lengre om natta enn om dagern og ikke åpner øynene når han spiser og sovner etter å ha spist. Virker som han skiller natt og dag. Men når han sover og vi ik har lagt oss - kommer vi inn til han med en gang så han ikke føler seg alene. Holder han mye når han er våken, der vel litt tidlig å tenke nå at dette blir uvane synes jeg...

[mammarettogslett]

vi skal begynne nå med nattavvenning..jenta vår er fem mnd og har aldri sovnet av seg selv (syns det er teit å skylde fullt og helt på foreldre, unger er forskjellig og noen krever mer, hun har aldri sovet særlig mye!) og hun har aldri tatt smokk så vi har aldri hatt den "nødløsningen". Snakket med helsesøster og vi skal være konsekvente. Jeg akter uansett ikke la henne ligge å skrike i timesvis, men prøve å trøste henne i sengen sin (vi kunne også ta henne opp og trøste men legge henne tilbake i senga)

 

Vi får se hvordan det går!gruer meg litt men tenker på at det blir bedre for oss begge når natta blir litt mere sammenhengende og vi er mer opplagte begge tre;p

[2hærligegutter]

Jeg har selv brukt ferber på vår første, funket bra, men han var mer enn 6 mnd (tror han var 9 mnd). Jeg er ikke enig i at barn skal bysses, bæres, klappes osv. og jeg tror ikke barna lærer å sovne av seg selv ved at man sitter ved siden av de, det var jo det som var problemet til HI.

Nå har ikke jeg lest alle innleggene, så ikke heng meg.

 

Min erfaring tilsier at små barn fort lærer seg at skriker og hyler jeg så kommer mamma eller pappa.

[Mari80]

Jeg må si at jeg ikke synes noe om metoden du brukte og ville ikke anbefalt dette til andre. Barnet slutter å skrike fordi han/hun skjønner at det ikke nytter -mamma/pappa kommer ikke likevel så jeg kan like gjerne gi opp. Kan skade barnet ganske så mye psykisk.

[Jubelbrus*]

En annen ting, for meg personlig, er at det faktisk grines av smerte noen kvelder. Så jeg er heller ikke for den metoden.

Gutten min plages veldig med tennene. Har gjort det siden han var 3mnd. Og det virker som at når han blir liggende i senga, uten stimuli, så kjenner han godt at det klør i gommene. Om jeg bysser og synger, så tror jeg han "glemmer" litt at det gjør vondt. Det hjelper han iallefall til å sovne. Men samtidig så lærer han jo ikke å sovne selv på denne måten. Det er et dilemma, men hva skal en førstegangsmor gjøre?

Tror man bare må gjøre det som man synes er best for sitt barn. Mulig jeg blir å slite etterhvert, men han er jo ikke en hund. Vi lærer så lenge vi lever...

[Aibell]

"Min erfaring tilsier at små barn fort lærer seg at skriker og hyler jeg så kommer mamma eller pappa."

 

Ja? Det er nettopp det jeg prøver å lære min datter, at om hun er redd, ensomt, trist, lei seg, overtrøtt osv og hun gråter så kommer mamma eller pappa. Gråt er et signal barnet gir for å fortelle at ikke alt er bra, ikke for å plage foreldrene sine.

 

Om du gråt ovenfor din mann og han ignorerte deg ville vel du også blitt skuffet, eller?

[Gjest]

Da må jeg spørre: Har du noe som helst belegg for å påstå at en gråtekur kan skade et barn psykisk? En slik påstand BØR kunne bygges opp under med fakta. Jeg har lest en del av den skremselspropagandaen i forhold til barn og gråting som har sirkulert her inne og jeg har også tatt med tid til å lese de kildene som det har blitt henvist til. Jeg kunne ikke finne noe i de artiklene som bygget opp under påstanden om at barn tar skade av å gråte. Jeg oppfordrer videre til at man bruker sunn fornuft når det gjelder dette temaet: De fleste i vår generasjon har blitt utsatt for en gråtekur og har vokst opp til å bli sunne og oppegående plager uten andre psykiske skader enn de som kan skyldes hverdagens stress.

 

Det er helt greit at man er imot en gråtekur - jeg er selv ingen forkjemper for denne metoden - men jeg synes man kan holde seg for god til å komme med sånne påstander.

[Aibell]

Google: Margot Sunderland

 

 

[Gjest]

For å sette ting litt på spissen: Barnet mitt blir av og til sur og grinete når han kjeder seg. Hvis jeg da begynner å leke og tulle med ham for å få ham i godt humør så kan det forårsake hjerneskade? Nei, beklager, den kjøper jeg ikke.

 

Jeg holder fast ved at man skal få ha sine meninger rundt dette temaet, men å kaste ut påstander om at det er skadelig synes jeg blir å gå forlangt. Å henvise til artikler som man har funnet på nett synes ikke jeg at er godt nok. For hver forsker som hevder at gråtekur er skadelig så kan man finne like mange som sier det motsatte.

[Aibell]

Jeg er fremdeles oppriktig interessert i å lese dokumentasjon på at det IKKE er skadelig. Jeg har lett og jeg finner ikke annet enn synsing, det er kun en forsker så vidt meg bekjent som har gjort undersøkelser nå i nyere tid og det er Margot Sunderland. Margot Sunderland har kommet frem til at det er potensielt skadelig.

 

Om du kan dokumentere at jeg tar feil blir jeg takknemlig.

[kitty08]

http://www.babycenter.com/0_the-ferber-method-demystified_7755.bc

 

 

litt nøytral info om ferberizing om noen er interessert ;-)

[Gjest]

Jeg er litt flau over å måtte innrømme at jeg ikke har funnet noe forskning på barn og gråt annet enn den av Margot Sunderland. Det jeg har funnet ut er at fagmiljøet er svært splittet når det kommer til hennes forskning, men jeg regner med at det ikke er et godt nok argument.

 

Derfor prøvde jeg å finne ut mer om Margot Sunderland for å se om jeg også lot meg overbevise, men den gang ei. Margot Sunderland er utdannet danser og er professor i utøvende kunstarter... Jeg personlig synes at for å presentere seriøse forskningsresultater så bør man ha en bakgrunn fra det fagområdet man forsker i. Men, rett skal være rett, hun er også "trent som psykoterapeut". Det var det jeg kunne finne ut om henne, det er godt mulig at hun har mer utdanning på området enn hva jeg klarte å lete frem.

 

Men, uavhengig av bakgrunn så lar jeg meg ikke overbevise av en forsker som hevder at barn bør sove i samme seng som sine foreldre frem til de er fem år da noe annet kan føre til hjerneskade. Hmmm, det er tilsynelatende ganske mye som kan føre til hjerneskade hos et barn. Videre sier professor Sunderland at samsoving reduserer risikoen for krybbedød. Hennes forskning har også vist at strømmen av kortisol til hjernen øker med 90% når barnet drar i barnehagen og reduseres med 75% når barnet kommer hjem.

[Aibell]

"Margot Sunderland er utdannet danser og er professor i utøvende kunstarter... Jeg personlig synes at for å presentere seriøse forskningsresultater så bør man ha en bakgrunn fra det fagområdet man forsker i. Men, rett skal være rett, hun er også "trent som psykoterapeut". Det var det jeg kunne finne ut om henne, det er godt mulig at hun har mer utdanning på området enn hva jeg klarte å lete frem."

 

Nå måtte jeg le! Godt å se litt humor i en slik diskusjon!

"Trained as a psychotherpist", jeg vil bare si at det er en fem år lang utdanning i psykologi i Storbrittania. Så hun har nok sitt på det rene der.

 

Akkurat det med kortisol, jeg er redd det stemmer. Men det er ikke det samme som at vi skal kaste oss rundt og ikke sende barna våre i barnhage eller samsove til barna er fem år (selv om jeg personlig sikkert kommer til å samsove så lenge, hehe). Derimot forteller det oss kanskje at det livet vi lever nå er ikke menneskekroppen helt optimalt designet for å leve.

Anående kortisol og barnehage, jeg leste at dette gjelder barn under ett år? Eller tar jeg feil?

Uansett så har jeg lest en undersøkelse som viser at barn over ett år tåler kortisol i større grad enn de under, skal se om jeg finner den.