om det å ha fått en positiv fødselsopplevelse! :D

[VinterSol+2]

 

jeg ser her inne at det er mange som utvikler angst i løpet av svangerskapet, og dermed ikke klarer å glede seg over det mirakelet det er å være gravid..

 

og så fikk jeg litt lyst til å dele kort med dere hvordan jeg opplevde min første fødsel.

 

Jeg har aldri hatt lyst på barn.

Fordi jeg aldri aldri aldri skulle føde.

 

Jeg har vokst opp med en mor som jobbet på fødeavdeling, og jeg hørte historiene hun og jobbvenninnene utvekslet seg i mellom. eller; jeg hørte nok ikke historiene. jeg hørte bare deler av dem og fantaserte frem resten. redd var jeg iallefall.

 

Men så blir man eldre, og ønsket om egne barn kom. og 22 år gammel fikk jeg og mannen min positiv test!

 

Først bestemte jeg meg for å ikke tenke noe på fødselen. jeg bare utsatte det. lengst mulig. jeg hoppet over alle ting som hadde med fødsel å gjøre i alle bøker osv osv. "tar det når det kommer"

 

-det tror jeg var lurt av meg.

 

En natt hadde jeg en drøm. jeg drømte at fødselen gikk rolig og fint for seg.at familien min var i nærheten- at ting føltes trygt..

og etter det var jeg helt trygg!

 

Men fremdeles søkte jeg ikke mer informasjon om fødsel enn strengt tatt nødvendig. den tid den sorg.

 

på slutten av svangerskapet var jeg så lei av å være gravid at jeg på en merkelig måte begynte å glede meg! ikke til ¨å ha vondt, men til å få den hersens babyen ut! *hehe* og premien lå jo der og ventet; jeg skulle få møte prinsessa mi!

 

Den dagen jeg fødte, står for meg som en gyllen dag. selvom det høljeregna hele dagen..

-jeg var på bytur med ei venninne og ungen hennes når riene startet, -og storkoste meg med å prøve å skjule de så lenge som mulig. Vi satt på kafe når de kom såpass ofte at jeg skjønte at de tvar på tide å dra hjem og hente toalettmappa. Jeg spiste opp, så dro vi hjem, så dro vi på sykehuset.

 

Vi ble tatt godt i mot. Mellom riene hadde jeg pause, og riene var ikke verre enn at jeg klarte å håndtere de.

Jeg skal ikke lyve, og si at rier ikke er vondt. men de var ikke så vonde at det ikke var til ¨å holde ut. nettopp fordi du har pause mellom riene, og da kjenner du absolutt ingen ting!

 

På sykehuset var vi stort sett alene. de ansatte tittet inn til oss med jevne mellomrom, ellers så samarbeidet mannen og jeg når jeg hadde rier og pratet og lo når jeg ikke hadde det.

 

etterhvert kom riene så tett at jeg ikke hadde tid og ork til noe særlig mer enn å konsentrere meg. og så fikk jeg presse! hurra!

 

om jeg revnet? ja, det gjorde jeg. men vet dere, det var egentlig ikke så ille. jeg husker jeg tenkte"å, var det alt?"

det føltes litt som et sviende skrubbsår, lissom. ikke overhodet sånn som jeg hadde forestilt meg. og jeg er helt uten smerteterskel og en skikkelig pyse, altså!

 

og så var prinsessa ute.

der var hun, og alt var over.

 

jeg som er litt flau for nakenhet og greier..det gikk helt ok!

jeg som er en real pyse hva smerter angår; det gikk helt fint!

 

etterpå var jeg skikkelig sliten. som om jeg hadde løpt maraton eller noe. hehe. litt mørbanka, men ellers veldig fin.

 

hadde du spurt meg der og da om jeg kom til å gjøre dette igjen, hadde jeg svart nei. spør du meg nå. ja, absolutt!

 

jeg er nå gravid med nr to, og jeg gleder meg til fødselen! og denne gangen skal jeg prøve å ta mer kontroll selv også. som andregangsfødende!!

 

og er jeg stolt av meg selv? jaaa. dette er det største jeg har vært med på!

 

 

 

[novembergutten:)]

Godt å se at noen(du) tilfører positive tanker til dette forumet, jeg er selv 22 år og sitter her i sofaen å set på forumene og er i 16 uke og gruer meg så det holder... dette r nr to og jeg var 17 år sist gang.. men da gikk det over på halvannen time, så mulig jeg var heldig.. men nå gruer jeg meg som om det er nr 1 som kommer.... føles som om jeg ikke har vært igjennom dette en gang tidligere.. merkelig.. hmm.. jaja, men UANSETT!! for oss som gruer oss, er det deilgi å se at det kommer noe man kan lese som kanskje smitter tanken om at det går mest sannsynelig bra uansett.. og tenker man det så er graviditeten myye hyggeligere.. og det sier jeg som har ligget på sykehuset for intavenøst i uke 13 og vært/og er fremdeles mega dårlig i formen og bare sitter hjemme og koper.... mhm... dette var litt mye kanskje.. men deilig å dele det med de som ønsker å lese og selvfølgelig er velkommen til å kommentere videre:)

[VinterSol+2]

statistisk sett, går det veldig veldig bra.

 

i norge har en mulighet til smertestillende, tilogmed full narkose, dersom noe skulle gå galt.

men som regel går det ikke galt i det hele tatt!

 

problemet med frykt, er jo ofte at en er redd for det ukjente. og ja, selvfølgelig liker en ikke smerter!

 

Men vet du hva jeg opplevde for noe? Mannen min sprutet varmt vann på magen og korsryggen min hver gang jeg hadde en rie (det var der riene mine satt) og når han gjorde det, dempet det smertene så mye, at det ble godt-vondt på en måte..

altså; det var så deilig med noe som tok bort de verste smertene, at jeg klarte å nyte det!

 

jeg tror det kan være ganske gunstig å sette ord på akkurat HVA det er en er redd for. er det usikkerheten? er det smertene? er det å dø?

hvis en klarer å finne ut hva det er som er skummelt, vet en også hvor en skal "angripe" problemet, hva som kan gjøre frykten mindre!