Tanker som sikkert ingen andre har

[Anonym bruker]

Jeg fikk et barn for 2 1/2 år siden og hadde det helt forferdelig fra det øyeblikket han var ute av kroppen min. Som å slå av en bryter. Livet mitt var ødelagt. Helt finito med alt. Jeg hatet den nye situasjonen som mor. Elsket sønnen men hatet morsrollen.

 

Nå er jeg gravid igjen, grøss og gru, gruer meg som en hund til barnet kommer. Håper jeg går på overtid så det holder. Så får jeg litt lenger tid med bare ett barn å stresse med.

 

Og så, hvorfor fikk jeg da barn i det hele tatt????

 

Første gangen fordi jeg trodde jeg liksom måtte ha barn og overhodet ikke visste hva jeg gikk til. Uvitende idiot.

 

Denne gangen er det fordi jeg ikke vil at sønnen min skal bli enebarn.

 

Er ikke dette kanonbra grunner til å få barn??? JIPPI eller hva?? Men sånn har jeg det inni hodet mitt. Må spille skuespill utad selvfølgelig. Jeg vil spy av alt og rømme til en annen planet der ingen maser.

[Anonym bruker]

Du trenger jo absolutt noen du kan snakke med! Du er ikke rett og slett deprimert, da? Snakk med fastlege, jordmor eller helsesøster. Alle kan bidra for å hjelpe deg!

[Anonym bruker]

Det finnes noen lavterskelstilbud som jordmor kan informere deg om. Jeg synes du skal snakke med henne eller legen din om dette. Ingen grunn til å være alene om dette. Tok selv kontakt meg jordmor denne uken og det var en fantastisk følelse å ha delt det med noen. Du rekker å etablere et nettverk innen barnet kommer. Og det ER lettere å leve når man omgir seg med mennesker som forstår hva en snakker om. Bare få det gjort.

[Anonym bruker]

Jeg tenker nesten det samme som deg. Hvorfor beholdet jeg, det er for lengst forsent, jeg vill ikke ha barn. jeg er redd, og livet virker ødelagt.

Jeg er lei av "bekjente" som stadig, Nei så fiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiint, baby, å så koselig "snakkesnakke masmas" om alle de kjenner som har barn å er gravid. Jeg vet om folk som er mere glad en meg for at jeg skal han barn. Men må smile å si ja ikke sant!

Jeg kommer til å elske barnet mitt, jeg gjør det allerede. men gruer meg til morsrollen.

Skal vi rømme til en planet langt borte ilag?

[Anonym bruker]

Det er så godt å lese at andre har samme tanker som meg!

[såpebobledama]

Jeg tenker også at livet mitt er ødelagt nå. Og har vurdert abort,men..jeg klarer ikke.

[LBK1]

Har en sønn på snart tre år, og før jeg ble gravid var jeg så oppsatt på å få meg en baby at jeg tenkte nesten ikke på noe annet. Så, da graviditeten var et faktum: hva i all verden er det jeg har tenkt på? jeg kommer da aldri til å klare å være gravid! det kommer sikkert til å skje noe og så dør babyen. jeg angret! jeg visste jo ikke hva jeg hadde gått til, og jeg er en sånn som ALDRI prøver noe nytt og ukjent! Dette kunne ikke gå bra!

 

Etter åtte måneder med graviditet syntes jeg at dette kunne jeg få til. da var det fødselen jeg ikke ville. jeg grudde meg noe veldig! skikkelig angst. ville ha den der inne, dette fikk jeg til, når den kom ut, det hadde jeg ikke fått til før, og det kom sikkert ikke til å gå bra!

 

den kom seg ut. fødselen var fæl, jeg ventet på at noen skulle komme og hente med seg babyen så jeg kunne få sove. jeg kunne få den tilbake senere. jeg kjente ham ikke og følte ingenting for ham, følte meg fullstendig udugelig, orket ingenting, og var redd for at han skulle begynne å gråte, for da krevde han noe av meg...

 

ettersom jeg hadde vært deprimert før, visste jeg at jeg var mer utsatt for fødselsdepresjon enn andre, og jeg sa fra til jordmoren at jeg trengte hjelp. og det hjalp! hun organiserte opplegg for meg, de første to ukene (babyen var tre uker gammel, mamma var hos meg en uke først) jeg var alene med babyen mens mannen var på jobb, hadde jeg kontakt med et hjelpemenneske hver dag. jordmor eller psykiatrisk hjemmesykepleier.

 

De kom hjem til meg og snakket om åssen jeg hadde det. jeg fikk sovemedisin og beskjed om å sove om natta, mannen min måtte ta babyen om natta. og de tok meg med ut på små rusleturer med vogna. de lærte meg å bade babyen. og ingen sa jeg ikke dugde. de sa alle sammen at jeg kom til å bli en god mor, dette kunne jeg fikse!

 

Etter tre måneder begynte jeg å like babyen min! og nå er han altså tre år og verdens aller beste gutt!

 

Mitt råd: søk hjelp! ikke vær redd for å si akkurat åssen du har det! det er få som er overlykkelige mødre med en gang! ta i mot all den hjelpen du får! tenk sånn: hvis mor har det bra, får babyen det bra! ikke ha på deg en maske overfor dine nærmeste eller hjelpefolk. Det er på ingen måte en svakhet å trenge hjelp! svakhet er mer å trenge hjelp og ikke spørre om det. det at dere er så redde for at dette ikke går bra - det er bevis på at dere blir gode mødre som er opptatt av å gjøre det bra for barna sine!

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre om hvorfor tror du at du ikke kan bli en god mor? Det finnes ingen entydig morsrolle. Når du blir mor blir det helt anderledes enn da andre er mor.

 

Jeg har grudd meg til å bli mor innimellom selv, fordi jeg har et meget problematisk forhold til min egen mor. Jeg har noenganger tenkt at å få barn for min del, er å reprodusere den samme lidelsen jeg har hatt. Mannen min har fått meg på andre tanker. Jeg er ikke min mor, jeg kan trekke veksler på de erfaringene jeg har, som gjør at vår kommunikasjon er så dårlig. Og min mann er ikke som min far. Jeg tror i dag på at vår familie kommer til å bli helt anderledes. Man kan ta makt over eget liv og endre de negative erfaringene og fryktene man har.

[gamla41]

Jeg kjenner meg så godt igjen.

Kunne tenke meg å skrive med deg.

Utveksle noen tanker.

Hvis du vil, send meg en mail!

[Anonym bruker]

Jeg hadde akkurat som du. Men jeg slet med angst og depresoner før jeg ble gravid. Nå som gullet er eldre har jeg søkt hjelp. Går på cipralex og jeg kjenner energien og gledesfølelser kommer. Har aldri følt glede over babyen min før nå. Jeg gikk først til psykolog hos jordmor. Der kommer du til med engang. De hjelper deg videre. Men du kan gå direkte til lege også og få tabletter. Jeg syns ikke det hjalp med psykolog, jeg var så syk at jeg måtte ha tabletter for å bli bedre. Men jeg går til psykolo nå i tillegg.

 

Lykke til, skyene forsinner til slutt og solen vil skinn igjen. Alle blir frisk til slutt!!!!

[Anonym bruker]

Her har jeg det helt motsatt..

Livet mitt er ødelagt og ikke verdt noe heller.

Alt er akkurat stikk motsatt av deg,fordi jeg er ufrivillig barnløs..

Hadde gitt alt for å kunne få barn jeg,men skjønner også dine tanker.

Trist at du føler sånn:(