Helt plutselig "umulig" å legge!

[Vivan]

Tulla vår på 5,5 mnd (født 2 mnd for tidlig, og kan kanskje sammenlignes med en baby på rundt 4 mnd) har inntil nylig vært en drøm å legge. Vi gjorde kveldsstellet, badet, matet osv. Bar henne opp i senga, og der fikk hun smukken, gav oss et stort smil mens vi begge to kysset henne god natt, så gikk vi ned - og nesten alltid sovnet hun rett etterpå uten et knyst.

 

Det kunne hende at det kom litt småsutring etter noen min, men da hadde hun stort sett alltid bare mistet smukken, og når vi gav henne den sovnet hun igjen.

 

Så skjedde "omvendingen".

Vi hadde barnedåp nå i midten av august. Det var en liten dåp (altså få gjester) men det var jo første gang hun hadde vært i et rom med så mange folk som i kirken, og dagen før hadde vi hatt besøk av noe familie som var på gjennomreise.

 

Jeg passet på å gi henne litt pauser når det var mye folk. Slik at hun ikke skulle bli sliten av alle inntrykkene - overstimulert. Men uansett så ble det jo mye mer enn på en normal hverdag.

 

Hele dåpsdagen gikk fint, men på kvelden før vi fikk dratt fra selskapet (var hos min mor) så sov hun litt oppe på et rom - våknet alene - og før jeg rakk å gå opp til henne (det var kanskje 1 - maks 2 minutter hun var våken) så hadde hun rukket å bli helt hysterisk! Hun virret med blikket og armene og skreik som bare det. Fikk liksom ikke roet henne. Hun har alltid pleid å ligge og kikke litt før hun evt begynner å sutre litt når hun våknet før. Dette var en helt ny opplevelse for meg. Jeg rakk bare ned og skulle se etter babycallen, og da jeg gikk opp igjen etter et par minutter var hun sånn.

 

Fikk roet henne etterhvert, masse amming, rolig prating, kos osv, og hun var i kjempehumør igjen etterpå. Så sovnet hun før vi fikk lagt henne den kvelden.

 

Men dagen etter skjedde det samme. Ikke at hun skreik like hysterisk, men hun begynte å gråte på samme tidspunkt og var litt vanskelig å få til å slutte. (Helt fremmed fra hva vi har vært vant med). Så konkluderte vi med at det var etterdønninger fra i dagen før.

 

Men så har det samme skjedd nå hver kveld i over en uke etter dette.

Vi kan bruke 1,5 time på å legge henne. Ho legger seg fint i periodene på dagen, og når hun våkner er hun ikke hysterisk. Det er kun når vi skal legge henne for kvelden at hun er sånn. Når hun blir lagt i senga si. Ikke alltid med en gang, men i det hun kjenner at hun blir trøtt virker det som. Akkurat som hun kjemper mot å sovne!

 

Dette ble langt, men lurer på om det er noe som har med prematuriteten eller om dere med fullbårene babyer har hatt samme problemet? Hun har oppført seg helt "normalt" fra vi kom til termindatoen og har ikke hatt noen komplikasjoner pga at hun ble født for tidlig. Noen som kjenner igjen lignende?

 

Må legge til at hun sover hele natta når hun først sovner. Opp mot 12 timer. Ofte tar jeg henne opp en gang i løpet av natta for å puppe litt, men hun sover nesten igjennom det. I dagene etter barnedåpen sov hun veldig mye.

Nå i de siste dagene synes jeg at hun har blitt mer og mer "sur" på dagen også. Pleide å smile masse før og ha masse energi, nå krever det litt mer å få frem smilet, og hun ligger ikke hele tiden og leker som før, men kan bare ligge og kikke tomt ut i rommet med beina og armene ned. Akkurat som hun er trøtt/slapp/giddasløs liksom. Huff. Liker ikke at det er sånn.. Men hun virker ikke syk heller. Ikke varm, ikke noe synlig.

 

Er i gang med å prøve å legge henne tidligere og tidligere. For å se om det hjelper. Men hittil er det samme skrikingen uansett om vi legger henne 20 eller 22-23.

 

Takknemlig for svar / erfaringer!

[Lita tulle & stor gutt <3]

Hm.. høres nesten ut som hun rett og slett ble litt "satt ut" av alle menneskene..på det rommet du snakket om, har hun sovet der før? hvis ikke, ble hun nok hysterisk fordi hun ikke kjente seg igjen..

 

Siden du brukte så lang tid på å roe henne ned igjen, lærte hun seg nok at når hun skriker, så får hun komme opp for trøst..

 

Selv om det knuser mammahjertet ditt, må du nok bare være "hard", er hun lagt, så er hun lagt. Hvis du kjenner hennes skrik så godt, at du vet at skrikinga ikke betyr magevondt eller noe sånt, så skriker hun nok nå mest sannsynligvis fordi hun vil opp..Du får bare legge henne som vanlig, og gå ut..Når hun begynner å sutre/skrike, går du inn, putter i smokken og sier "natta, sov godt (og navnet hennes)". Dette må du nok gjenta noen ganger første kveldene.. til slutt vil hun nok lære at skriking ikke fører til at hun får komme opp, og slutter med det. Lillemann her gjorde i alle fall det, jeg kunne sitte i 1-2 timer på det verste. Nå, på en god kveld, har han sovnet innen 10 min uten noe form for sutring.

 

Premature kan ha en tendens til å bli "nervøse, angstfulle" ved legging/ligge alene..Men det trenger ikke skyldes dette. Er du usikker, spør hs- hvis hun har noen erfaring med prematurfødte. Det finnes også en egen foreldreforening for dette, de vet nok masse om temaet søvn og premature barn.