Hun snakker så mye om døden!

[tiltiderensom]

Jenta mi fyller fire om litt over en mnd. Og i flere uker nå så har hun snakket så mye om døden. Hun stiller en masse spørsmål, som skal jeg dø? skal du dø? skal mormor dø? skal den og den dø? Får vi mat når vi dør? Hva skjer når vi dør? Skal dere dø før meg? Dør hunder,katter, fisker ? Osv.

 

Jeg svarer så godt jeg kan, prøver å være ærlig og svare riktig, men det er ikke lett! Litt ubehagelig også... og ikke noe moro når hun sier hun blir redd og ikke vil dø...

 

 

Kjenner igjen tankene og følelsene fra jeg selv var liten, og jeg husker jeg tenkte mye på det, men da var jeg litt større.

 

 

Har lurt på hvorfor hun er så opptatt av tema, for har ikke hatt dødsfall i familien. Men ser at i filmer, lydbøker, eventyr nevnes døden rett som det er.

 

Å spørre om døden kan være det første hun spør om når hun våkner om morgenen, eller midt i lek og moro.

 

Flere som har det sånn eller vært igjennom det? Når går det over? Hva svarer dere?

 

 

[Piri]

Hun er jo i den alderen hvor ungene begynner å oppfatte abstrakte ting. De oppfatter at det finnes ting utenom det de konkret kan sanse. Evighet, Gud og døden er slike ting som man ikke kan se eller ta på. Tanken på at noen kan bli borte og aldri komme igjen, ikke kan vi kjøpe ny heller, er spennende. De trenger å reflektere over det og finne sine egne konklusjoner som de selv forstår.

Jeg svarer enkelt og greit på spørsmålene. Og de er mange! Det jeg ikke har svaret på, har jeg ikke svaret på og da sier jeg det. Men Gud og himmelen er kjekke å ha når det røyner på. Eldstedatra mi spurte meg om Gud fantes. Da svarte jeg at jeg trodde det, men hva tror du?

Hun prata og prata lenge om hva hun trodde og etter det spurte ho ikke mer. Jeg tror ho hadde fått sortert alle tankene sine og kommet fram til noe som hos henne selv fallt i god jord. Hun spurte heller ikke mer om døden for hun var da overbevist om at vi dro til Gud.

Jeg tror det er sunt for ungene å spørre og få ærlige svar om døden. Hvis vi tabulegger og mystifiserer det er det ikke rart ungene blir redde for døden.

[*3 prinsesser*]

Hei!

 

Min jente som og snart blir 4 år har nylig vært opptatt av døden. I utgangspunktet snakket hun med mormoren om søsken. Hun lurte på om mormoren hadde en søster ( hun har selv en lillesøster). Mormoren svarte da at hun ikke hadde det, men at hun hadde hatt en bror men at han var død nå. Da lurte hun jo på hva død var, og mormoren forklarte at jo det var slik at man var i himmelen og derfor ikke kunne møte han akkurat nå. Men man kom nok til å møtes igjen om veldig lenge. Etter denne episoden har hun spurt meg om døden og noen ganger, men det gikk over på et par uker. Jeg svarte mye det samme som mormoren, siden jeg syns det var et bra svar.

[Anonym bruker]

Er en periode de skal igjenom det også.

Våres katt ble syk så vi måtte avlive den,og oldemor døde like etter det var da min spurte mye og døden.

Jeg sa det som det var jeg da.

Kroppen blir syk og legen ikke kan reparere den kan vi bli veldig syke å dø eller at vi blir gamle eller om vi er i en ulykke (som katten vår som ble påkjørt)osv..da kommer vi til himmelen osv.. og at Gud passer på der oppe.

Ho har sett på Brødrene Løvehjerte og det er en fin film om døden.

Synes selv man ikke skal tulle bort døden jobber med døende mennesker hverdag og ser ikke på døden som noe truende eller skummelt men på en måte en normalprosses

( i alderdommen )som alle skal igjen før eller siden.

Etter dette har hun ikke spurt så mye,men blitt veldig flink i trafikken.

En god stund etter døde den 2 katten og da var det likosm trist,men hun forstod at den skulle få det godt ditt den skulle reise og da kunne den være sammen med den andre katten oppe i himmelen.