Fortvilet og tom

[AlvaKaterin]

Jeg fant ut i går at jeg er gravid, og venter bare nå på å få en time på ullevål for å bekrefte hvor langt jeg er på vei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta dette valget, for jeg har vært sykemeldt i to år fordi jeg har slitt med psykiske problemer på grunn av overgrep som liten. Jeg har alltid vært livredd for å få barn, og nå er jeg gravid. Og jeg vet ikke helt sikkert hvem som er barnefaren. Den ene kjenner jeg godt, og han er i et forhold. Den andre kjenner jeg ikke i det hele tatt, men jeg har tlf nummeret.

Jeg har den siste måneden både drukket og røykt, fordi jeg trodde bare jeg hadde forsinket mens. Siden jeg bestemte meg for å ta en pause fra p-ringen. Jeg går også på antidepressiva, og er redd for å slutte med dem. Men nå vet jeg ikke fram eller bak på meg selv, er fosteret skadet, hvem er barnefaren, hva gjør jeg. Jeg har ikke store beløpet utbetalt fra nav hver måned, jeg bor i ett skittent kollektiv og jeg er langt fra ferdig utdannet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta dette valget. For jeg er jo gammel nok til å ta ansvaret for et barn. Men samtidig vet jeg ikke om jeg kan gå igjennom dette alene, hva jeg skal fortelle mine foreldre. det hjelper ikke at jeg ikke vet hvem barnefaren er.Og jeg føler på at alt rundt meg er helt feil, men at selve barnet har også rettigheter... Er det andre her inne med erfaringer omkring ukjent barnefar og psykiskeproblemer, som har tatt dette valget før, og vil dele sine erfaringer med meg. Så setter jeg veldig stor pris på det!

[kinerasmussen]

Stakkars deg. Dette kan ikke være noe lett situasjon for deg, men jeg ville virkelig tenkt gjennom hvilke fremtid dette barnet vil få og om det er verdt å utsette et lite barn for dette. Hvis ikke du føler deg i stand til å ta vare på et barn, skal du absolutt ikke få det. Du skriver selv at barn har rettigheter, men det betyr også rettigheter til en trygg oppvekst. Jeg grøsser med tanken på alle forsømte barn som hadde hatt det bedre hvis mor hadde tatt en annen avgjørelse innen de første 12 ukene av svangerskapet. Jeg har en datter selv som har det veldig bra, men da vi ønsket et barn til og det viste seg etter ultralyd at vi ville få et barn med kromosomfeil (i beste tilfellet), så bestemte vi oss for å fjerne dette (i uke 11). Dette er nå to uker siden og det er veldig tøft psykisk med tanke på at vi har tatt livet til et barn som vi i utgangspunktet ønsket oss. Grunnlaget for vår avgjørelse ble tatt etter tanken på hva vi kunne tilby et slikt barn og hva dette ville bety for fremtiden til vår jente på 4 år. Hvis du bestemmer deg for å ta denne avgjørelsen, må du finne noen som kan støtte deg og hjelpe deg. Dette kommer til å bli tøft for deg, mest psykisk. Masse lykke til!

 

Hilsen KM

[Anonym bruker]

Hei du! Virker som du er i en grusom situasjon, og jeg kan ikke gjøre noe for å hjelpe deg, selv om jeg vil. Det eneste jeg vil si til deg, er å råde deg til å lære å kjenne deg selv først. Du er nok ung enda, du har mange år på deg til å få et barn med en du elsker, og da kan du tilby barnet ditt alt det trenger. Kanskje en abort er det beste, det veit ikke jeg. Jeg vil bare si at det kanskje er best at du ordner opp med alt annet først. Jeg vil ikke være den som sier at det er best med abort, men som du nevner, har barnet rettigheter. Og barnet har rett på en trygg oppvekst, med en mamma og en pappa. Kanskje det ikke er så lett for deg akkurat nå?

Hva om du bruker noen år på å lære deg selv å kjenne, og tar deg tid til å finne en ekte kjærlighet?

Men jeg føler med deg, er usikker selv på om jeg er gravid, og det passer utrolig dårlig for meg også.

 

Uansett hva du velger kommer alt til å gå bra!

 

Håper det jeg skreiv ikke blir tatt på feil måte, prøver bare å finne noen trøstende ord i denne tydligvis triste situasjonen

 

Lykke til med valgene dine fremover

[Raggis]

Føler med deg virkelig. Har vært i samme situasjon ang overgrep og usikkerhet, og tokk abort for noen år siden, blant annet fordi jeg enda hadde store problemer med overgrepene, og jeg følte jeg ikke hadde noe å tilby. selv om jeg var i fast forhold.

Du må tenke deg godt om. Bare du kan ta dette valget.

Bare ta kontakt meg meg om du vil prate mere:)

 

 

[mossemamma]

Hei.

Nå kjenner ikke jeg foreldrene dine. Men hvis du synes at de er gode foreldre, så kanskje du skal si det til dem, det kan jo hende at de bestemmer seg for å virkelig stille opp for deg og barnet!?

Er ikke enkelt dette her, føler med deg!