Fra Helvete til Himmelen:D

[floeza]

Her kommer hele min turbulente historie fra jeg ble gravid og te Nurket er født:)

 

Jeg hadde bodd sammen med forloveden min i nesten et år.. vi hadde prøvd i 5 mnd å bli gravide, men ble like skuffet hver gang, og det begynte gå utover forholdet vårt og meg. Jeg hadde vært igjennom en abort tidligere som jeg har slitt masse med, og tanken begynte igjen å svirre rundt det, og begynte bli redd for å ikke få det til igjen. Det gikk bare en vei med forholdet vårt. Det kom faktisk også te det punktet at jeg var utro, men fortalte ikke kjæresten min noen ting da jeg var bestemt på å gjøre det slutt.

Ting begynte å roe seg ned, men jeg var begynte bli stressa. Mensen kom ikke.

Jeg dro ned til apoteket og fikk kjøpt en test og tok den. Negativ! Det var som å lette.. jeg var så gla. Jeg tenkte ikke mere på det, utenom at da var det bare å vente. Så gikk det ei drøy uke, og ut av det blå spurte typen meg; Er du gravid?

 

Jeg svarte nei og fortalte han om testen jeg hadde tatt forrige uke.

Han sa bare at da måtte den være feil så jeg fikk kjøpe ny og ta for gravid var jeg! Det ble nesten den kranglen ut av det.

Så det ble te det da. Jeg kjøpte en test i pausa på jobben kun for å bevise det for han, men BANG der stod det Gravid gitt.

 

Jeg ble helt fra meg, visste ikke hva jeg skulle gjøre, men måtte jo fortelle at testen var positiv te samboern min, og i full panikk ringte jeg han andre som kunne være far. Jeg stod der med hue fullt av tanker og skjønte virkelig hva jeg hadde rota meg opp i. eg dro te legen og der fikk jeg beskjed om det, jeg var 7uker på vei.

Jeg ringte amathea og fikk en time der. Jeg ble tatt veldig godt imot og vi satte oss ned og regnet ut i i forhold te siste mens, eggløsning og dato jeg hadde vært utro for å se om vi kunne komme frem til hvem som var far. Og etter havannen time, kom vi frem til at dettte ikke var noe å bekymre seg for, det kunne ikke være andre enn kjæresten min, for han andre ville var for tidlig i forhold te eggløsningen.

 

Vi skulle på ultralyd når jeg var 17uker på vei. Det var en kjempe spent følelse og vi gledet oss masse til å få se nurket, og på å vite om alt var bra, og om det var han eller henne.

Vi fikk beskjed om at han så noen skygger i den ene nyra, og at det var noe med nyrebekkenet, men stoppet også opp litt og sa at fosteret var så lite i forhold te normalt når en var 17-18uker på vei, så han sa vi skulle komme tilbake om to uker for å se og på nytt regne ut hvor langt jeg var på vei. noe vi da gjorde, og da fikk vi beskjed om at legen måtte ha tatt feil, så når legen sa jeg var sju uker var jeg egentlig bare fem!!!

 

Det betydde bare en ting for meg, jeg hadde to mulige fedre igjen, og ringte og fikk ny time hos amathea. Men nå var det umulig å si. nå var begge mulighetene innenfor så ddet var bare å vente å se, men jeg fikk beskjed om å overveie å fortelle samboern min det.

 

Men tiden gikk og jeg fortalte ingen ting, jeg var livredd. Vi var på flere ultralyd undersøkelser og fikk masse nydelige bilder av det ufødte barnet. Samboern min spurte meg også mange ganger om han var pappa, jeg torde ikke heller annet ann å bare si ja. Jeg var så redd for hva som ville skje hvis jeg sa noe annet for han hadde et sinnsykt temprement.

da jeg var 7 mnd på vei skulle jeg i banken å søke huslån. Kom inn på møtet med rådgivern og ting gikk veldig bra. men jeg følte meg ikke noe særlig. Det begynte flimre forran øynene og stemmen hennes forsvant mere og mere ifra ørene mine, det eneste jeg hørte var min egen stemme kjempe høyt, pulsen min og pusten min. Jeg kaldsvettet og var kvalm og hyperventilerte. Jeg måtte bare avbryte henne og si at ; jeg hører ikke hva du sier, jeg føler meg ikke bra, kan du hente et glass vann te meg?`

Neste jeg husker er at jeg satt i stolen i banken. det stod flk rundt meg og holdt pose forran meg, jeg hadde spy over hele meg, hadde spydd på golvet hennes og over pulten hennes, de ringte ambulansen, og de komå henta meg på båre. Var av og på inni ambulansen klarte ikke hlde meg helt ved bevissthet så fikk intravenøst væske og surstoff maske. Jeg kom på akkutt mottaket, de trodde jeg hadde svangerskapsforgiftning. Men etter masse prøver så ga de opp. de fant ingen ting, så je kunne bare slappe av og roe meg ned men måtte være der over natta.

 

KOm noen dagere senere frem til at det måtte være angstanfall, og dro hjem til mamma og dem, og fortalte dem om situasjon min og ba dem om hjelp til å fortelle samborern min at det bare var 50 % sjanse for at han var far.

Jeg fikk full støtte selvom de helt klart var imot at jeg hadde vært utro og de hjalp meg fortelle han det. Han sa han ikke brydde seg om det og at han ville være far uansett hva som skjedde. Så jeg ga han et valg; enten venter du til barnet er født, og tar farskapstest og ser hva du gjør da, eller så velger du her og nå å være far for alltid uten å ta testen. han valgte barevære far.

 

Det var mellom 14dager og tre uker til termin. Jeg hadde hatt et komplisert svangerskap så vi var flere ganger i mnd siste månedene innom legen, jordmoren og ultralyden på sykehuset.

Vi kom så inn igjen på en fredag for vi skulle ta ny ultralyd og ekg (?), og alt var visstnok bra, men legen på sykehuste lurte på om jeg ville at hun skulle kjenne om jeg var moden snart. Jeg fikk beskjed om å ta av meg bukser og undertøy og legge meg på ryggen. Knipe sammen neveneog holde dem mot hverandre under rompa og spre bena. HUn kikket overrasket på meg og sa; oi her er det jo 4cm åpning. Du risikerer nok å føde i løpe av natta og hun sa hun skulle strippe meg litt for å få fødselen fortere igang. ÅÅÅÅFYTTI F**N!!! det va så vondt! det er det værste jeg har opplevd trur jeg. Jeg fikk noen bind av henne og hun sa hvis det ikke var skjedd noe om natta skulle jeg komme ut igjen imorgen. og kvelden kom. hadde noen kynnere innimellom, men kun det. Men ringte hjem til mamma og besteforeldrene mine som ble overlykkelige om å høre at nå var det ikke lenge igjen. sa bar det ut igjen til sykehuset dagen etter til ny stripping, og denne gangen satt samboeren min og holdt meg i handa mens hun gjorde det, han måtte bare gå, han orket ikke se meg ha det så vondt. Fikk noen bind igjen og samme beskjed, hvis ikke noe hadde skjedd innen mandag (det var da lørdag), så skulle jeg komme igjen på mandag. og samme tralten og ut igjen påm mandag, da fikk jeg beskjed om at nå hadde jeg ikke firecm åpning mer, men tre.. og hun ville ikke strippe meg mer, nå fikk det bare gå sin gang. og vi hjem igjen.. litt skuffa.

Men bestemte oss for prøve tenke på noe annet.

 

(Tirsdag 22/5-07) Dagen etter dro vi sammen med noen kamerate og bestilte pizza. vi satt der og spiste da jeg plutselig fikk telefon av mora mi. Hun spurte; Sitter du godt?,

Kjente verden raste sammen rundt meg. Der kom beskjeden, bestefaren min, som sikkert gledet seg mest av allle hadde fått hjerte infarkt og gått bort ca en time før hun ringte meg!! Jeg reiste hjem og til legevakta der hele familien hadde samlet seg. Det var så fælt. de hadde lagt han inn på et rom, med pledd over seg og tent et lys. Han så så fredlig ut. som han sov. han ble ikke mer enn 73år og bare noen timer før hadde han spurt hvordan det stod til med meg og om noen hadde hørt noe fra meg om hvordan det gikk.

 

Jeg dro hjem igjen og da kom tårene for fullt. Tanken på at han var borte og han fikk ikke mulighet til å se sitt første oldebarn som han hadde gledet seg i 9mnd på å se.

 

(Onsdag23/5-07) Dagen etter våknet jeg halv 6 av klokka te samboern min og tårene presset på med en gang, jeg lute på om han ikke kunne bli hjemme sammen med meg for jeg trodde ikke je klare være alene. Heldigvis ble han hjemme for jeg våknet igjen 08:20 av skikkelige magesmerter. Jeg våknet av at jeg lå og pesa og vrei meg, detvar så vondt. men plutselig var det over.Tenkte det bare lur luftsmerter og gadd ikke vekke samboeren min, men så kom det igjen og igjen. han våknet selv helt hysterisk og lurte på om det var igang. vi tok tida, og det var 6min mellom hver rie.

Vi ringt sykehuset (som vi hadde en hlvtimes kjøretur te) og de sa jeg burde prøve å få i meg en brødskive og ta meg en varm dusj før vi kjørte ut der, og prøve bli hjemme så lenge som mulig, men fortsette ta tida mellom riene. Jeg hadde så sinnsykt vondt og krabbet rundt på stue golvet i frustrasjon og håp om at det skulle bli bedre, og reiste meg opp og i dusjen når rien var over, men i mitt tilfelle hørte ikke dusjen med varmt rennende vann og rier sammen!! jeg var ned på alle fire igjen og vakla rundt der. og rett ut igjen. tok et par biter av brødskiva og sa te samboeren min at nå orka jeg ikke mer! Nå fikk vi bare dra og vente der ute. baggen hadde jeg pakka fra før.(10:30) Bilturen ut var fæl. varmt og fælt og fartsdumper og veer. Vi kom inn på sykehuset, jeg fikk meg en rullestol og opp på føden.

Det var ingen andre der så jeg fikk fødestue med en gang og fikk sykehus klær og opp i senga.

Det var så vondt og det var ingen stilling som var god og jeg begynte bli desperat. jeg fikk tilbud om badekar for å roe smertene litt. og vi ringte mamma og hun kom.

Det var opp i bare karet og prøve roe se der, og det hjalp på en måte, men på en annen måte ikke så jeg ble irriter og spurte om epidural. Kom opp i senga igjen og fikk satt epiduralen.Åh!! det var som himmelen! jeg mistet riene helt for en stund og fikk pause på times tid og fikk spist litt og slappet av før de satte meg på drypp og fikk riene igang igjen. Smertene kom tilbake igjen sakte men sikkert og mamma sa hade og dro(15;15) for hun skulle i minnestund for bestefaren min som gikk bort dagen før. Plutselig kjente jeg et skikkelig spark i magen og kjente jeg ble varm mellom beina som om jeg skulle tisset på meg og jeg sa te jordmora ;oi, så tror jeg det var noe som gikk (15:30).Tror jeg hadde 6-7cm da. Smertene ble vondere og jeg fikk lystgass i tillegg te epiduralen. mellom halv fem og fem fikk jeg en litt mer befriende følelse, pressveer. jeg kunne begynne å jobbe selv!! det var så befriende. Og veene kom og jeg presset, om og om igjen, og klokka ble vel nærere seks da vi fikk beskjed om at barnet lå med nesa i været og kom derfor ikke ut uansett hvor mye jeg presset. De tilkalte barne lege og føsels lege osv og satte lokalbedøvelse på meg nedentlig. De måtte hjelpe han ut med vakum. Så hun ga meg bedøvelse og klippte meg så hun fikk plass og satte sugekoppen på hodet hans. og hun ertet meg, og tert meg te di grader: press da jente, kom igjen da, er dette alt du klarer, kom igjen da!! og gud jeg ble så forbanna for jeg pressa jo alt jeg orka!! da hode var ute kjente jeg de dro han videre ut, det var skikkelig ekkel følelse, og jeg så han og tenkt : fy f*'n å svær han var! men det var han jo ikke. Han var 48cm lang og veide 2945g. han kom til verden 18:58 etter ti timers fødsel , derav tre timer med pressing. Han var så fin og jeg var så gla! Sykesøstrene og alle sa det; han så ikke ut som noen nyfødt. han var verken rosa eller trykket og rynkete, men han var glatt i huden og så ut som han hadde tatt noen soltimer inni der:)

 

Tiden etter var så fin og vi koset oss sammen som en nybakt familie og alt var velstand, men jeg var lei. så 21 januar (da sønnen min var nesten 8mnd) flyttet jeg fra samboeren min og hjem te hjembyen i mars, og nå er farskapstesten tatt likevel. Den var negativ, så nå er det bare meg og sønnen min. Kommer ikke til å kontakte han andre heller. vi koser oss så sammen og alt er velstand. ja jeg blir jo sliten, men deilig å slippe dele han med noen andre å på en måte:) lille engelen min:)

[ღ 1 rosa -07 og 1 blå -09 ღ]

oj !! d var et turbulent svangerskap !! flott atd gikk bra med deg, da !! =) vet...d spiller ingen rolle hvem som hadde vært far...han er DIN sønn uansett ! jeg å hadde to alternativ på førstemann, men ikke fordi jeg hadde vært utro...var singel, å så møtte jeg nåværende sambo og fant ut etter kort tid at jeg var grav... men, d var hannes da, ordna seg... hadde nok ordna seg om d ikke var hannes å høres ut som om du stortrives i mammarollen, kjekt å høre !! lykke til videre da, snuppa