Om å starte i barnehage for første gang... LANGTLANGT

[Anonym bruker]

Å skulle starte i barnehage er tøft. Tøft for foreldrene som er vant til å ha kontroll på barnet, ta vare på barnet og sørge for at det har det bra helt selv. Tøft å skulle overlate det mest dyrebare man har til noen og noe man føler er veldig ukjent. Tøft å gå fra barnet – føle man svikter barnet ved å sette det igjen og forsvinne. Tøft å gå fra det gråtende barnet. Tøft å gå å lure hele dagen om hvordan barnet har det, hva det gjør. Tøft å se at barnet tyr til andre enn dere som skal være dems trygge klippe. Det er tøft for barnet fordi det blir så mye nye inntrykk å ta innover seg. Tøft fordi det kan bli forandringer i rutiner. Tøft fordi de blir etterlatt av foreldrene sine, til noe som ikke er så trygt og godt.

 

Små barn tilpasser seg lett, ofte lettere enn foreldrene. Men barnet ser når foreldrene sliter, og ved å gråte litt – litt mer og enda litt mer sitter foreldrene der litt lenger – enda litt lenger og enda lenger før de går. Barnet finner ut dette og prøver seg igjen dag etter dag. Er det noe barnet kan så er det nemlig det å spille på foreldrenes følelser. Jeg sier ikke at dette er eneste grunnen til at barnet gråter. Selvsagt gråter de også fordi de vil at foreldrene skal være der å ta vare på de. Men dette kan dras ut ved at foreldrene vanskelig klarer å gå.

 

Med oppstart i barnehagen er det viktig å finne en balansegang. En balansegang mellom det å være i barnehagen sammen med barnet – og å faktisk gå fra det. Jeg skjønner tankegangen om å være mye med barnet i barnehagen de første dagene slik at barnet skal kjenne til barnehagen og dens ansatte før det blir etterlatt der alene for første gang. Det som er skummelt med dette er at barnet tror det er slik det er – « foreldrene mine skal faktisk være med meg i barnehagen, leke med meg og passe på meg.» Også blir det ekstra ille når de går alikevel. Det jeg vil frem til er at den vanskelige avskjeden kommer som oftest uansett. Forskyver man den foran seg blir det veldig ofte vondt værre. Det er jo viktig å se ann hvert enkelt barn oppi alt det her, men for de fleste fungerer den korte, enkle prosessen best.

 

Og når man har bestemt seg for å gå så er det beste å forberede barnet på at nå skal jeg snart gå også skal du leke her. Jeg kommer å henter deg etterpå. Etter noen få minutter gjentar man det, sier hadet og går. Man kan gjerne vinke i vinduet. Det hjelper mange barn i avskjeden. Er det vondt å gå så er det bare å ringe barnehagen for å høre hvordan det går. Gjerne flere ganger. Noen ganger ringer også vi for å si fra at nå går det bra – nå leker barnet ditt så fint. Og vi ringer også selvsagt om barnet ikke har det bra. Da får man finne en annen måte å gjøre det her på da.

 

Det er ikke til å komme unna at i de aller fleste tilfellene er det faktisk foreldrene som sliter. Barnet protesterer, men det er ofte over på 1 minutt. De må bare hyle litt for at foreldrene skal få ekstra dårlig samvittighet når de går. Resten av dagen leker de og koser seg, men det hender seg de ofrer dere foreldre en tanke og spør etter mamma eller pappa. Så tenk på det, dere er med i tankene deres om dere ikke er der. Samtidig koser de seg og leker.

 

Og med oppstarten kommer letingen etter noe «galt» med barnehagen slik at man får enda mer å ha dårlig samvittighet for. Barnet mitt er så urolig etter at det begynte i barnehage – trives det ikke? Barnet mitt sover så urolig om natta nå – kanskje det ikke har det noe bra i barnehagen? Barnet mitt er så survete/sint/lei seg etter barnehagedagen er slutt – trives det ikke/har det ikke det noe bra der? Barnet mitt slår seg så ofte i barnehagen – passer det ikke godt nok på barnet mitt? Osv osv. Noen ganger stemmer det nok antagelig, mens i det store og hele er det foreldrene som prøver å lage sin dårlige samvittighet enda litt større. Men for all del, det er lov å stille spørsmål. Er det noe som ikke stemmer skal det finnes ut av det.

 

Til sist; all ære til dere som går fra gråtende, hysteriske, sinte barn. Dere er kjempetøffe, og alle vet at dette gjør vondt i et mamma og pappahjerte. Men dere må huske på at dette bare er en av veldig mange epoker dere må komme gjennom. Livet er tøft, dette er litt av den tøffe begynnelsen.

[Anonym bruker]

Flott innlegg! Veldig oppmuntrende!

 

Jeg hadde en fæl dag i går, 1 dag med lillegutt på 9 mnd. De var nok litt uforberedte og jeg følte de satte seg litt på bakbeina. I dag derimot var det så mye bedre.

 

Har ikke gått fra ham, men har latt de voksne få trøste ham, jeg satt og drakk kaffe mens han krøp etter de andre barna. Imorgen skal jeg gå fra han litt, også skal han få sove der slik at han kan være der enda lenger totalt.

[Sistah*G07*J09*]

tror særiøst du har vært inne i hodet mitt å hentet alle disse tankene!

akkurat sånn jeg føler det, her mest lyst til å si opp jobben å være hjemme sammen med lillemann hele tiden

Synes det er helt forferdelig at han skal være i barnehagen, liker det ikke i det hele tatt, å har grått noen tårer på kveldene over det :/

Fint å lese at det ikke bare er meg som reagerer sånn

 

[Stolttvillingmamma]

Fantastisk bra skrevet. Har opplevdt dette som mamma selv og opplever det daglig i min jobb som pedagogisk leder. Det er tøft når det står på, men alle der ute "stå på" Alt blir bedre etter hvert.

 

Husk at en stressa og bekymra mamma og pappa gjør at barnet blir urolig. viser dere tillit og trygghet ovenfor barnehagen og de voksne, så smitter dette over på deres barn.

Våre kjære små leser oss foreldre som en åpen bok.

[Elle melle deg fortelle]

Jeg jobber som pedagogisk leder på en småbarnsavdeling og fikk så lyst til å skrive litt om nettopp dette i går etter en hektisk periode med innkjøringer, lettere skremte foreldre osv. Jeg ville få frem at det er helt normalt å tenke sånn, det er noe som går igjen hos de aller aller fleste.

 

Jeg har også nå fått oppleve å være mor i en slik situasjon nå, men det har jeg heldigvis ikke hatt noen problemer med. Jeg har en datter som absolutt var klar for barnehagelivet. Hun gråter litt når vi går - det er selvfølgelig ikke noe morro. Men jeg vet det er over før jeg er ute døra så tenker faktisk ikke så mye på det - kanskje fordi jeg vet litt om hvordan ting som regel er.

 

Hvorfor jeg ble anonym i går vet jeg ikke helt for det hadde jeg egentlig ikke tenkt... Håper hvertfall det gjør godt å lese det og at noen kjenner seg litt igjen.

[Anonym bruker]

Skulle ønske flere leste det du har skrevet... Opplever det selv i "min barnehage": jo mer bekymret mor/far, jo mer gråt..

Og så snart mor/far er ute av syne går det fint an å stoppe og gråte og finne en bok/leke/kamerat osv.

 

Så har barnet hatt det fint hele dagen. Mor/far kommer og henter (full av dårlig samvittighet) og forventer at barnet skal komme lykkelig løpende inn i mors/fars armer. Men nei signaler som: "Hei Mamma/pappa, fint at d kommer, men jeg er litt opptatt med sandkassen akkurat nå." er ikke akkurat det mor/far ønsker seg. Mer ambivalens ift barnehagen... Og det merker barnet!

 

Opplever attpåtil at foreldrene har mistro til ansatte når vi forteller at barnet har hatt det fint, f.eks. spist masse mat, vært på tur med lekegruppe osv. Vi vektlegger kommunikasjon med nye foreldre, men det er ikke lett

[Anonym bruker]

Flott innlegg HI!

 

Dette varmet et mammahjerte som har gått fra gutten sin i barnehagen for første gang!

[papoyo]

KJEMPEBRA INNLEGG!! Har selv skrevet og svart på mange innlegg om bhgstart de siste årene, og du har virkelig satt ord på mye viktig her. Har jobbet som ped.leder i 13 år, både med store og små barn, og i år har jeg vært med å starte opp ny småbarnsavd. Vi har fått inn 12 barn under 2,5år i løpet av 3,5uke nå i aug, og er midt oppi alt du skriver om.

 

Det du skriver om barn som sover dårlig om natta, er grinete om ettermiddagene osv, er faktisk veldig vanlig. Betyr ikke at noe er galt i bhg, men rett og slett at barnet er midt i en helt ny verden. De har masse inntrykk som skal fordøyes, og de blir veldig slitne. Det går stort sett over etter en stund.

 

Er du forresten førskolelærer selv?

 

:-)

[Elle melle deg fortelle]

Hei.

 

Takk for fine tilbakemeldinger.

 

Ja jeg er førskolelærer. Har begynt på mitt tredje år i yrket nå:-) Har også vært med på å starte småbarnsavdeling nå og jobber som pedagogisk leder der. Jeg har bare jobbet på småbarnsavdeling.

 

Synes det er viktig å få frem litt om hvordan barnet kan reagere på barnehagestart også. Det har jo vært mye negativt om barnehagen en stund her nå...

[papoyo]

Folk engasjerer seg mer når det er noe negativt enn når noe er positivt. Derfor blir bildet veldig skjevt. Desverre! Velger å tro at de aller fleste er fornøyd med barnehagene "sine".

 

:-)

[Anonym bruker]

Dette var et superbra innlegg, HI. Jobber selv på 5. året som førskolelærer, var med på å starte ny småbarnsavdeling i fjor, og jeg kan stå for absolutt alt du har skrevet her. Well done!!

[Elle melle deg fortelle]

Takk for det. Regnet med å få litt både positivt og negativt på dette innlegget for det rører ved så mange.

 

Tror det er litt viktig å få frem hvordan vi opplever det med barnehagestart. Og foreldrene skulle fått være flue på veggen et par dager slik at de så hvordan det gikk når de ble borte:-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er også førskolelærer og før jeg selv fikk barn som skulle begynne i barnehage, tenkte jeg som dere andre førskolelærere her: At foreldrene skulle vært flue på veggen og sett at det går bra med barnet deres i barnehagen. Da tok jeg det som en selvfølge at personalet var gode omsorgspersoner som tok vare på barna og ble godt kjent med dem. Nå har vårt barn begynt i barnhage og de første dagene ble de nye barna regelrett oversett. Små barn under 2 år som nettopp hadde begynt i barnehagen, ble overlatt til seg selv bortsett fra når de fikk ny bleie eller lagt for å sove. Noen gråt sårt, noen satt engstlig stille, noen lekte og så ikke ut som om de led noen nød. Uansett fikk de ingen oppmerksomhet fra personalet. I dette tilfellet ble var jeg "flue på veggen" i forhold til de andre barna mens jeg fulgte vårt barn under tilvenning. Jeg la også merke til at de andre foreldrene ikke fikk informasjon om at barnet deres hadde grått store deler av dagen.

 

Jeg skulle ønske at foreldrene i større grad tok magefølelsen sin på alvor og stilte krav til barnehagen. Les innlegget om tilvenning i Smedstadtoppen barnehage: Der kunne moren se at barnet ble ivaretatt og selv om han gråt og var lei seg så var han ikke overlatt til seg selv, men fikk hjelp til å takle det nye livet. Desverre er det ikke slik overalt og det må både fagfolk og foreldre være villige til å ta inn over seg.

 

 

 

 

[Elle melle deg fortelle]

Klart ikke alle barnehager er like gode, men det var heller ikke poenget her egentlig. Å ta magefølelsen på alvor er også i de aller fleste tilfeller viktig. Og å stille krav til barnehagen er jo veldig viktig.

 

Men jeg skulle fortsatt ønske at foreldrene kunne vært flue på veggen. For jeg tror at i de aller fleste tilfeller går ting veldig bra og går de ikke veldig bra så gjør personalet sitt for å få det til å bli bra. Men i de situasjoner dette ikke er tilfelle er det og viktig at foreldrene ser det.

 

Meningen her var litt mer rettet mot det å ønske å lage problemer ut av noe som egentlig ikke er noe problem. Og å prøve å sette ord på hvorfor denne situasjonen er vanskelig for de fleste foreldre.

 

Det finnes jo alltid både gode og dårlige barnehager. Jeg derimot var veldig heldig med innkjøringen til midt barn. Vi ble godt tatt vare på.

[Anonym bruker]

KUNNE IKKE VÆRT MER ENIG MED ANONYM 10,08!!!!

dette var grunnen til at vi kutta bhg på vår sønn på 11 mnd... tok de flere ganger for å ikke vær der for han da han var hysterisk! han hadde det vedlig tøft i bghen og vi prøvde kun i 2 uker og var OVERHODE ikke fornøyd med de!!! :(

Når de er så små så trenger de nærkontakt og trøst når de er lei seg, men de fikk ikkede barna der... husker jeg la spesielt merke til det under tilvenningen, at de var flere andre barn som hadde det slik som anonym over her besøkriver...

 

og den ene dagen hvor vi skulle prøve at jeg var litt lengre, i og med han hadde reagert så kraftig tidligere, så fikk jeg virkelig se... ei av jentene på 10 mnd gråt i de 4 timene jeg var der... (3 uker siden hun hadde startet) ... jeg spurte flere ganger omd e ikke skulle ringe hjem, men fikk ikke noe svar liksom... syns det var grusomt!!! ((

da moren kom å hentet ungen var jeg der ved en tilfeldighet skulle bare hente noe som jeg hadde glemt... og da syns hun ungen virka så rar liksom, og hun sa det også til de... hun spurte om hun hadde gråttmasse, de sa NEI!

ble så sint at åhhhh!!! FIKK DESSVERRE ikke muligheten til å snakke med moren, og da skjønte jeg at dette IKKE var en bra bhg!

Nå er mini hjemme sammen med en kjenning av familien, og han elsker det:) har ikke grått en gang:) hun er her 3 g i uken a 4 timer.ellers jobber mannen min skift så da er han hjemme de andre dagene:)

jeg er fornøyd, han er fornøyd alle er fornøyd:)))

 

IKKE STOL BLINDT PÅ ABRNEHAGEN SIER BARE JEG. I PRAKSIS HAR JEG OGSÅ SETT MYE RART! STOL PÅ MAMMA HJERTE DITT:)

[♥Dumle♥ har tre søte små♥]

Er det bare meg som ikke har hatt problem med å levere fra meg barnet mitt? Det gjør ikke vondt for meg å levere han heller..

Sønnen min har ikke grått en eneste gang når jeg har levert han i barnehagen. Satser på at han har det veldig godt der da:-)

Sønnen min er 16 mnd nå, og begynte i barnehagen i august.

Han har såvidt tid til å si hadet til meg,ser ut som han trives kjempegodt.

Han var forresten hos dagmamma fra han var 10 mnd,også der gråt han aldri når jeg leverte.

Når vi er hjemme er han en liten mammadalt til tider,men det med levering i bhg har gått strålende.

Er veldig godt fornøyd med bhg sønnen min går i jeg:-)

 

[su-su-susa-i-hodet m/rampegutt]

Tusen takk for et kjempebra innlegg=)

Vi må sende mini i bhg når han er 9,5 mnd, og jeg gruer meg litt.. må innrømme det. Han er jo så liten! ( Mamma-hjertet som blør..)

Men han kommer nok til å få det helt fint, og de vil nok ta godt vare på han. Det værste er jo det å skulle forlate han der, hos "fremmede", som skal være hans trygghet.

Og så er det de fremskrittene de gjør.. syns det er litt vemodig å kanskje ikke være der når han tar sine første steg..

 

Men alt i alt så vil han nok ha godt av å sosialisere seg i bhg, når han blir vant til tempoet/rutiner/de voksne/ og all lyden..

[bhg. ansatt]

Dersom du hadde sagt opp jobben din og da være hjemme med barnet ditt frem til han skulle begynne på skolen som (faktisk er obligatorisk ) hvordan trur du barnet og du ville fått det da, enda tøffere enn det du har det nå.

 

Tenk deg hvor mye barnet ditt lærer, ser og opplever kontra barn som sitter og venter på plass... !