Mange tanker, og mange vegringer..

[Anonym bruker]

Jeg fant ut at jeg er gravid i forrige uke, og er nå seks uker på vei. Var hos en tosk av en lege noen dager etter og snakket om abort, der var det liten hjelp å få.

 

Jeg er livredd for å ikke kunne bli gravid igjen, om jeg velger å ta en abort. Da kommer jeg ALDRI til å kunne tilgi meg selv. Samboeren min og jeg er like sikre og usikre om hverandre, og selv om vi har bestemt oss tre ganger for å gå igjennom en abort, kommer vi alltid tilbake til at vi er usikre igjen.

 

Følesesmessig vil det nok gå bra, det er jeg heller ikke redd for. Derimot er jeg livredd for om vi klarer det økonomisk, for om vi får problemer med økonomi kommer det til å slite fryktelig på forholdet vårt, ved siden av å ha en baby.

 

Jeg er ferdigutdannet våren 2009, eksamen antagelig i slutten av mai, og vil ha termin i midten av april. Vi har også tenkt til å flytte fra Trondheim der vi bor nå, til hjemplassen min på Sørlandet neste sommer. Dermed MÅ jeg klare å bli ferdig med studiene. Jeg har jo aldri vært gravid før, og aner ikke om det er realistisk å få til.. Men det er kanskje ikke krise å måtte ta opp en eksamen heller? Planene var å få oss fast jobb begge to fra og med høsten 2009, og kjøpe oss hus eller leilighet, og SÅ tenke på barn.

 

Kanskje noen vet svaret på dette også, for stillingen jeg hadde tenkt til å søke på har frist rundt mars, da vil jeg bli fast ansatt fra august 2009. Er det mulig å søke på en fast stilling, men ta permisjon frem til februar 2010? De sliter med å fylle opp faste stillinger vet jeg. Om jeg VET jeg har en jobb som venter på meg etter endt permisjon er det ikke noe å lure på i hvert fall. Da vil jeg det her.

 

Er det kanskje noen som har erfaringer med Husbank-lån også? Startlån for unge i oppstartsfasen. Jeg klarer ikke gå helt inn for det her før jeg vet at det kan ordne seg praktisk..

 

Håper noen kan hjelpe meg!

[Ijas]

Offa, ikke så lett det her.

Har hatt noen runder selv i livet da jeg så svært gjerne skulle hatt noen til å gi meg riktig svar... fasiten på hvordan det skal ordne seg....men det er vel ikke helt sån det funker er jeg redd.

 

Hvis du tenker slik. At alt det andre kommer til å løse seg. Eksamen biten, det økonomiske, flyttigen, ja alt, hvordan ville valget ditt vært da?

 

Kan det være den indre stemmen din, den som vet hva som er riktig for deg. For det kan jo ingen av oss andre vite, det er jo du som skal leve med det, uansett hvordan valget blir....

 

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Om alt det praktiske og økonomiske ville løse seg hadde jeg ikke vært usikker et sekund. Det skjer tidligere enn planlagt, men allikevel blir jeg varm inni meg når jeg tenker på hva jeg har i magen. Det må jo bety noe?

 

Så er det hvor mye vekt man skal tillegge det praktiske og økonomiske, da. Og hvor mye man bare skal tenke med hjertet..

[maria isabell]

eksamen i mai blir tøff..er det mulighet får å ta den oppp i gjen? du kan tvinge deg gjennom den,men rett før fødsel og rett etter er det ikke lett..du må rekne med å dette ned noen hakk i karakter...men en klarer alltid det en vill:)

 

på 1,5 ar og to graviditeter har eg tatt 10 eksamener...drit tøfft..har også svært tunge svangerskap..hypermessig,kraftig bekkenløsning..klarte ikke gå lenge etter fødselen...

 

når eg vart gravid første gang hadde eg ikke økonomi til å klare meg selv en gang...lærte meg fort økonomisk sans for å si det slik...når ungen var født var allt forandret, bilen var borte, flyttet i mindre leilighet,betalte ned alle lån,hadde en god reserve konto...i begynnelsen er barn billige..brukte vel rundt 20 000 det første året og da hadde hun alt hun trengte og enda mere..de sier 50-80 tusen,det er helt feil:) de første årene merker en nesten ikke ekstra utgifter,da har du god tid til å gjøre ferdig utdanningen din og få jobb:) bare en løsning:) lykke til med valget:) det er skummelt å bli uplanlagt gravid og det krever mye å klære eksamen ved siden av kulemage og liten baby:) en ting til..har du mulighet å ta eksamene til jul i stede?

[Anonym bruker]

Siden vi har tenkt til å flytte sørover til neste sommer vil det kunne bli litt problematisk å ta opp eksamen igjen, da vil jeg antagelig måtte dra opp til Trondheim for å få gjort det. Eksamen er ikke lagt opp for dette året enda, så vet ikke om f.eks. skriftlig eksamen er til jul, og mappe er til våren. Er uansett to slags eksamener i mai/juni, pluss innleveringer i to fag mellom februar og april.

Jeg veksler mellom å være helt rolig, og å ha fullstendig panikk..

 

En stygg liten person inni meg sier at det ikke hadde vært det verste om det hadde skjedd en spontanabort, men hva faen er det for noe å tenke?! Hadde jeg visst 100 % at jeg ikke ville ha problemer med å få barn igjen senere, om jeg valgte abort, så hadde jeg ikke vært så bekymret, da hadde jeg nok antagelig valgt abort også. Men når en utro eks smitta meg med klamydia for en del år siden, så føler jeg allerede at jeg har brukt opp tabbekvota mi når det kommer til det her. Det er jo begrensa hvor mange unaturlige hendelser reproduksjonsorganene kan tåle før de begynner å fuske.

Samtidig tenker jeg at alle antageligvis har litt panikk når det er første gang de er gravide. Og uansett har jeg allerede planer om å ta nettbaserte studier når jeg har permisjon med barn, når det nå blir. Og om jeg ikke får verdens beste karakterer på eksamenene neste vår, så er jo ikke det krise heller, egentlig. Jobb vet jeg at jeg får, bare jeg flytter dit det er behov.

 

Kanskje er det jeg som har for store forventninger til meg selv også, med tanke på det materielle. Og dette med huslån vil nok alltids kunne ordne seg gjennom husbanken, det er jo det de er der for. Med 33 000 fra NAV og nesten 10 000 i mnd fra lånekassa vil månedlig inntekt komme på 4000 mindre enn om jeg hadde vært i full jobb, og valgt 12 måneder permisjon med 80 % av full lønn.

 

Må alt være på plass materielt og økonomisk, eller går det bra med samboers (forhåpentligvis faste jobb), og hans inntekt på minimum 250 000, samt det jeg får i støtte?

 

Hjeeeelp!

[Anonym bruker]

Tror det der går helt fint, visst dere har lyst på barnet. Om dere innstiller dere på at dere ønsker det så klarer dere det også. Mange med mye mindre penger enn dere som klarer det, så da gjør dere det å

Tenk på de som bare får engangstønad og ikke et fast beløp i mnd(regner med at du har krav på stipend)

Du studerer vel ved universitetet eller en høgskole, og de har vel en studieveilder. Snakk med han eller henne, du er garantert ikke den første som blir gravid midt i studietiden! Det kan de sikkert hjelpe deg med. Du går ferdig det av dette året som du kan så får du ta resten et år senere. Om dere flytter så kanskje du kan få muligheten til å ta eksamen på et annet studiestedt? Hvis dere bestemmer dere at dere vil ta vare på et lite barn, oppdra det, passe på det og gjør det rette for han/ henne så ordner det andre seg også. Mye som må ordnes, men slettes ikke umulig og helt sikkert verdt strevet!!

Lykke til, uansett valg, men jeg håper du beholder =)

[maria isabell]

du kommer til å ha god råd så lenge du lever smart i forhold til inntekten:) eg hadde mye mindre pr mnd enn det dere har når eg var hjemme med nr 1 og klarte meg veldig bra:) og om noen år kommer dere jo til å ha veldig god inntekt når du får jobb også.. ka med å utsette flyttingen et år? eller prøve å fullføre eksamen,rekner med det er ok så lenge du står...en eksamen 6 uker etter en fødsel klarer du viss du er sta nok,men det er ikke lett å lese rett etter en fødsel... se positivt på det,du får iallefall ikke ungen midt oppe i eksamen med 1,5 mnd før:) da har du jo en sjangse:)

[Anonym bruker]

Det som bekymrer meg mest er at jeg virkelig ikke fungerer om jeg ikke har en fastspikra plan over det mest grunnleggende. Nå var alt jeg følte jeg trengte for å være sikker på å tørre å få barn innen rekkevidde, og ved å bli gravid våren 2009 vil hus og fast jobb være på plass. Flyttingen er såpass fastlagt allerede at å utsette kan bli vanskelig, spesielt siden vi ikke har råd til å verken kjøpe oss et sted å bo, eller få jobb der vi bor nå.

 

Jeg beundrer virkelig hva du har fått til Maria Isabell, dessverre kjenner jeg meg selv så godt at jeg vet at jeg ikke vil klare det samme som deg. Og samtidig har jeg en veldig klar oppfatning av at alt må ligge tilrette for å kunne få barn, at barnet vil få det han eller hun trenger materielt, og at kjæresten min og jeg har det praktiske så godt på plass at vi ikke trenger å bekymre oss for penger og bosted og jobb, men kan bruke all ekstra energi på å kose oss med hverandre, alle sammen. Og som en liten Tussi vet jeg at jeg lar det negative og uklare få mye plass.

 

Jeg drar uansett på sykehuset på forundersøkelsen, og snakker skikkelig med en lege der. Fastlegen min er jo aldri å få tak i. Så får jeg funnet helt eksakt ut hva alle mulige risikoer er om jeg velger en abort.

 

Det jeg kjenner støtter tankegangen om å velge abort er at jeg tidvis har vokst opp med så mye usikkerhet rundt meg. Jeg klarer ikke rettferdiggjøre å få et barn selv om jeg ikke har alt i orden. Til det har jeg opplevd for mye som barn og ungdom selv. Derfor har jeg et så stort ønske om å ha alt klart, så det venter på at et barn skal komme, heller enn at barnet må vente på å få all oppmerksomheten det fortjener..

[maria isabell]

vi er alle ulike:) selfølglig er det best å ha alt klart,noe eg har smertelig erfart..det har vert ufattelig tungt...har strevd meg igjennom alle eksamene,men har alltid prioritert min datter framfor alt,så eksamen,så meg selv...har tenkt så mangen ganger at hele situasjonen skulle vert anderledes,men da hadde eg jo ikke hatt min datter,det hadde vært grusomt...i dag har alt ordnet seg:) er gift med en fantastisk mann som er 100 prosent pappa til min datter og er høygravid med nr 2:) vi har god økonomi og holder på å bygge hus:) poenget mitt er, når det ser håpløst ut har vi mammaer en tendens til å være ufattelig sterke og klare det meste:) fikk krefter eg ikke ante eg hadde:) pluss at alt kan forandre seg:)

 

kan bare fortelle om min erfaring,håper du finner en løsning som er best for dere:) lykke til:)