Aube

[Anonym bruker]

 

Hei Aube,

 

Det er lenge siden jeg har vært her inne, og hvis jeg skal være helt ærlig så er det fordi jeg ikke har orket. Jeg har hatt det veldig tungt den siste tiden. I ferien gikk det først veldig fint, men så kom det en skikkelig etter-reaksjon på alt som har skjedd. Jeg har problemer med søvn, gråter mye, og tenker mye på alt som skjedde i løpet av de to ukene i sommer. Inni meg kjenner jeg en stor tomhet, jeg skulle så inderlig ønske at jeg fortsatt var gravid - men jeg er også realistisk, vet at jeg ikke kan tenke på den måten. Jeg er jo egentlig lettet (ikke lett å finne de "riktige" ordene for hva man føler...) for at barnet slapp alle lidelsene som ville kommet. Det var jo ikke lenger et valg.

 

Noe av det som er veldig vanskelig nå er at tvillingssøsteren min er gravid, 7 mnd på vei. Det er både helt fantastisk (fordi alt er bra, og jeg ser jo hvor mye hun gleder seg til å bli mamma for første gang) og veldig tungt fordi det minner meg på alt rundt en graviditet. Siden vi er tvillinger har vi ekstremt tette bånd, og jeg kan fortelle henne akkurat slik jeg føler det. Men jeg prøver så klart og "skåne" henne også, og jeg vet at hun har hatt det veldig tungt som har sett det som har skjedd med meg fra utsiden. Neste hver gang jeg har besøkt henne gråter jeg på vei hjem, samtidis som det heller ikke er noe alternativt å ikke besøke henne, hvis du skjønner. Hun er jo en av mine aller aller nærmeste, og jeg vil så gjerne være der for henne på en positiv måte i denne tiden av livet hennes.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere når babyen kommer. Jeg er livredd for at noe er galt med barnet, selv om alle prøver og mange UL viser at barnet er 100% frisk. Kanskje jeg da klarer å gå videre, når jeg får bekreftet at alt er bra med barnet hennes.

 

Jeg vil så gjerne bli gravid igjen! Men jeg vet det kan ta tid...og det er nok psykisk er lurt å vente til jeg er på pluss-siden igjen uansett.

 

 

Hvordan går det med deg?

Jeg skulle gjerne si at jeg fortsatt vil treffe deg, men jeg er nok ikke helt der enda. Skal prøve og komme innom her av og til.

 

Uansett ønsker jeg deg lykke til videre Aube.

Stor klem fra MIA

 

 

 

[aube]

Hei MIA

Kjempetrist å høre at du har det så tungt. Jeg forstår godt at du ikke er så mye inne på forumet. Jeg har vært her en del, men har ikke skrevet så mye. Vi går gjennom forskjellige faser og det er mye viktigere å ha kontakt med noen her inne i begynnelsen syns jeg. Nå når alt har "stabilisert" seg har man mer behov for å være alene med det som har skjedd. Det blir ikke så mye bedre av å snakke om det lenger.

 

Jeg forstår kjempegodt at det ikke er enkelt med søsteren din. Jeg har en venninne som ble gravid samtidig med meg og som jeg bare har truffet en gang siden det skjedde. Da låste alt seg inni meg og fortsatt klarer jeg ikke tanken på å ha kontakt med henne. Jeg risikerer sannsynligvis vennskapet, for jeg tror ikke hun forstår (får litt meldinger gjennom mannen min som snakker med mannen hennes), men jeg orker ikke se magen hennes nå. For deg blir det anderledes. Det forstår jeg så godt. Husk at du må gjøre det som er best for deg. Hvis du føler for å ta en pause fra søsteren din så er jeg helt sikker på at hun forstår det veldig godt. Jeg vet ikke om det er et alternativ for deg, men jeg tror det tar lenger tid for deg å "heles" når du må gjennom alt hver gang du ser magen hennes. Jeg vet ikke.. Jeg er ingen ekspert, men broren min fikk barn rett etter jeg aborterte forige gang. Da tvang jeg meg til å gå på sykehuset fordi jeg følte at jeg burde klare det. Det er jo broren min. Vi var også hjemme hos dem og ute på trilletur sammen med mine foreldre. Disse opplevelsene gjorde at jeg fikk en ny smell ca to måneder etter aborten. Jeg ble skikkelig deprimert nok en gang og trodde aldri det skulle gå over. Denne gangen har jeg sagt til familien min at jeg gjør kun det som føles bra for meg. De får bare vente. De tar det fint og forstår alle sammen. Tror jeg i alle fall..

Men det er helt sikkert helt anderledes med en søster. Og en tvilling i tillegg.

 

For meg går det opp og ned. Har så langt unngått selskaper og store sammenkomster, men jeg går på jobb og det går bra. Har veldig lyst til å prøve å bli gravid igjen, føler på en måte at det er det eneste som kan gjøre meg hel igjen, men jeg er så enormt redd for at det skal gå galt neste gang også. Og spesielt redd for at det skal ende i senabort igjjen. Jeg har mistet nesten all tro på at jeg noen gang skal føde et friskt barn, men jeg håper vel fremdeles. Jeg vet ikke.. Vi har snakket litt om adopsjon også, men jeg vet ikke om jeg klarer helt å se det som et alternativ. Det føles enormt urettferdig at vi skulle måtte gå gjennom dette! Jeg er skikkelig sjalu på alle gravide som det går bra med og ikke så rent lite bitter og selvmedlidende. (Ikke gode følelser i det hele tatt!!)

 

I slutten av denne uka skal vi tilbake på sykehuset for å snakke med lege og få vite hva de har funnet under obduksjonen. Det gruer jeg meg til. Er redd for at de har funnet noe alvorlig, at det skal være noe galt med meg. Men da hadde de vel ringt før, eller? Er kjemperedd for at de skal si noe som gjør dette til et enda større mareritt enn det er allerede. Føles som om uflaksen ikke vil ta slutt. Men det MÅ den jo!

 

Jeg sliter også med tunge tanker. Særlig når jeg har fri. Men jeg sover heldigvis godt, og det er viktig for humøret. Jeg har tenkt litt på om jeg skulle gått til psykolog, men det er ingen som har foreslått det. Hadde ikke det vært naturlig for alle oss her inne? Det er jo rimelig ekstreme ting vi har vært gjennom og det er utrolig mange vonde tanker som skal bearbeides.Kanskje du skulle fått sovemedisin av legen din? Å miste nattesøvn gjør alle problemer så enormt mye større.

 

Tusen takk for at du tok en tur innom og skrev til meg. Jeg vil veldig gjerne vite hvordan det går med deg senere. Jeg håper og tror at ting blir lettere snart! Jeg tenker mye på deg og ønsker deg alt godt! Du fortjener det!