Flere som sliter med å forlate bf, men kanskje burde ha gjort det?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid i uke 23, og har en utenlandsk barnefar (Tyrkia). Jeg elsker denne mannen, vi har vært sammen i et år, men når jeg ble gravid endret mye seg. Først prøvde han å få meg til å ta abort, noe som ikke var aktuellt for meg, og han prøvde så godt han kunne å syke meg ned med tanke på at da kom jeg sikkert til å ta abort (Dette har han senere oppgitt som grunn til oppførselen sin). Truslene han kom med var bl.a at han ikke ville ha kontakt med verken meg eller barnet nå, men at kanskje om noen år ville han skifte mening, og da kunne han bare komme å hente barnet. Han innprentet også at jeg måtte foraltid leve med at det var en person her i livet mitt som alltid kom til å hate meg.

 

Jeg ble veldig engstelig på grunn av uttalelsene hans, og jeg kontaktet både amathea (annbefales) og gikk til advokat gjennom fri rettshjelp for å finne ut av rettighetene mine. Dette gjorde meg mye tryggere, og det anbefaler jeg dere andre å gjøre dersom dere frykter noe slikt. Det er godt å vite at "noen vet", og det kan faktisk være til hjelp senere dersom problemer skulle oppstå -da er det nemlig allerede registrert at det har vært problemer med barnefar fra begynnelsen av, samtidig som det er en god støtte.

 

Etter 2 mnd ut i graviditeten endret bf seg, og godtok at han skulle bli pappa. Det tok lang tid før jeg så smått begynte å stole på han igjen, men vi ble sammen igjen, og jeg tenkte at jeg ville gi han en sjanse -det beste er vel om vi klarer dette sammen tenkte jeg. Så fant jeg senere ut av at han hadde slike "internett-forhold" til i allefall to andre damer, og han nektet å innrømme dette helt til jeg fikk disse jentene i snakk. Han hadde sagt til dem at det var slutt mellom meg og han, så jeg var ikke sint på jentene -de visste ikke at jeg var gravid, og heller ikke at vi var sammen lengre. Vi slo opp igjen, og han tryglet og bad om tilgivelse,dette skulle aldri gjenta seg, det var jo meg og barnet som betydde alt for han. Det gikk ikke mange ukene før jeg tilga han pånytt. Etter dette har han stort sett oppført seg bra, med unntak av et par ganger hvor han har brutt seg inn i hotmail kontoen min og diverse andre internett sider jeg har, samt et voldsomt sjalusi mot alle mine mannlige venner. Jeg annser meg selv som en sterk jente i utgangspunktet, men på dette punktet er jeg svak som bare det! Det er veldig sårt å bli sviktet av mannen du elsker i en slik situasjon, når man er på sitt mest sårbare, og for min del har det vært umulig å greie å bryte med han nå.

 

Dette samt at han er sykelig sjalu har gjort graviditeten min litt vanskelig, men likevel så greier jeg å kose meg med gravidmagen og sparkene som etterhvert har kommet...

 

Vi har nå gått fra hverandre -igjen- men jeg tør ikke med handa på hjertet å si at det er endelig, selv om det sikkert hadde vært det mest fornuftige. Slik situasjonen er nå så bor jeg i Norge og han i Tyrkia, så vi har kun kontakt gjennom msn og skype. Han er STORT sett støttende, men fortalte meg nå senest i dag at han var drittlei av at jeg bare tenkte på meg selv og barnet, og ikke på han og hans problemer. Jeg fikk faktisk dårlig samvittighet! Noe inni meg sier fortsatt at jeg ikke kan holde på med å la han behandle meg slik, likevel går jeg tilbake til han igjen og igjen.

 

Mine venner og min familie vil at jeg skal gå fra han, og de forstår ikke hva jeg "somler" med -dermed har jeg ikke lengre noen å snakke med om de vanskelige følelsene det er å ha en mann man elsker men som desverre oppfører seg som en dritt -men som man likevel har problemer med å gå fra. Om min familie kan jeg si at det er en ressurssterk familie og min mor har oppdratt sine barn som "feminister", dermed er det faktisk enda tyngre for meg nå å snakke med dem, fordi jeg går så til de grader på kant med min oppdragelse og min egen selvbevissthet ved å godta og godta. Er det noen her som kan forstå denne mekanismen??

 

Jeg vet egentlig at jeg ikke trenger en mann for å greie å gi lillejenta mi et godt liv. Men jeg sliter med å gå fra han! Det hjelper ikke helt å bare si "jammen, så gå fra han da -han er jo en dritt" -for jeg vet jo dette allerede. Det er i følelseslivet mitt det sitter, og kanskje spesielt nå med hormorsvingninger til tusen i tillegg.

Dermed forteller jeg lite eller ingenting til familie og venner om hvordan jeg/vi har det.

 

Er det noen andre her som også opplever det slik?

Jeg føler meg svak som ikke klarer å gjøre det endelig slutt med mannen, og jeg ønsker gjerne å høre andres mening, eller råd fra noen som "har klart det", og hvordan du/dere klarte det.

 

M.

[MMMH]

jeg er født i 1980, og jeg velger å holde innleggene mine anonyme fordi at bf har godt datatekke, og jeg ikke ønsker at han skal vite at jeg debatterer på denne sia...

 

Et annet problem er dette i forhold til samarbeid med far ved brudd. Jeg er redd for at han vil komme til å gjøre et samarbeid veldig vanskelig dersom vi ikke er sammen. Han sier at han vil være der for sin datter som skal komme i desember, og det er jeg jo glad for. Men jeg har mine baktanker, og frykter "det verste" noen ganger. Jeg lurer også på hva som kan komme til å skje dersom jeg etterhvert får en ny kjæreste, hvordan han kommer til å takle det. Jeg er selv veldig innstilt på å være diplomatisk, men jeg kommer til å ha store problemer med å sende min datter alene sammen med han til Tyrkia for eksempel. Jeg vet dette kommer til å føre til problemer, for det er klart han kommer til å ville det etterhvert...

Noen erfaringer her? Eller råd?

 

Mye å bekymre seg over i ei tid som jo i hovedsak skal være en gledes og lengselstid!

 

M.

[Anonym bruker]

Tror du han vil bli bedre? Helt ærlig? Fortjener barnet ditt denne ustabiliteten? Han bor i Tyrkia. Du i Norge. Han står fritt fem til å ture på, og sannsynligvis så gjør han det. Han manipulerer deg, og er i så måte farlig.

 

Den som skal tas hensyn til, er hverken du eller han, men barnet og hva som er det beste for henne.

[Anonym bruker]

IKKE la han være med på fødselen. Da får han ikke skrevet under på papirer som gir han foreldreansvar. Da er det kun DU som har foreldreansvaret, og han kan ikke ta henne med ut.

 

Jeg vil råde deg til å holde kontakten med bf minimal. Han er ikke snill med deg, eller barnet du bærer på, når ha utsetter deg for dette.

[Anonym bruker]

Vær obs på at om bf tar med seg barnet til Tyrkia (eller om du også er der sammen med dem) så sier tyrkisk lov at han er 1. forsørger. Om han da velger å gjemme/ kidnappe barnet står loven der på hans side, og du står rimelig hjelpesløs selvom du vil ha alle norske instanser i ryggen. De kan ikke gå inn i tyrkia og overstyre tyrkiske lover.

 

Synes han virker så ustabil og til å ta så mye makt over deg, at jeg hadde ikke tort å føre han opp som bf. Hadde ført opp ukjent far og ikke reist på ferie til tyrkia eller naboland med barn enten dere blir sammen igjen eller ikke. (du vet jo selv at du bør bryte helt...)

[Mammantiltigerogentil]

Det er vanskelig når det er så mye følelser involvert, det skjønner jeg. Men jeg anbefaler deg å prøve å kutte kontakten en periode: ikke vær tilgjengelig på msn eller skype, eller noen andre internettsteder; si at du ønsker en time-out for å finne ut av hva du føler.

 

Nå står du rett oppi det; du ser ikke skogen for bare trær... du er sårbar, følsom, hormonene herjer i kroppen, du ønsker ALT det beste for babyen din (og ofte tenker vi at det må være kontakt med den biologiske pappaen for enhver pris) og attpåtil er du forelsket i denne mannen.... som helt klart (for oss andre) er ustabil og behandler deg fryktelig dårlig. Han truer deg, manipulerer deg, leker med følelsene dine mens du er på ditt mest sårbare...

 

En time-out vil hjelpe deg å tenke klarere. Det kan være godt for dere begge. Om du etter en måned eller to er like overbevist om at han vil være en verdifull figur i ditt barns liv, så har du iallefatt fått tid og ro til å tenke gjennom hvordan samvær etc skal takles. Jeg ville anbefalt deg å snakke med jordmor eller fastlegen din om saken, folkene på amathea..., snakk med foreldrene dine og gode venner også uten å sette opp en fasade eller prøve å strø sukker over situasjonen. La folk få si deg 'noen sannhetens ord', og prøv å ta dette inn over deg uten å gå i forsvar; men du skal selvfølgelig også få mene og føle det du gjør. Kommuniser med de du har rundt deg! Etter en liten stund der du slipper å forholde deg til den følelsesmessige manipuleringen fra barnefaren, samt en stund der du jobber med deg selv og tenker på hva som kommer til å bli ditt og babyens beste fremover, vil du nok finne ut av hva som er best for dere.

 

Jeg vil ikke råde deg til å kutte han ut for alltid, eller å gå tilbake til han. Men gi deg nå idetminste et pusterom en måned eller to så du kan tenke klarere. Det tror jeg ikke du vil angre på.

[Anonym bruker]

Takk for mange og gode svar! Jeg har foreløpig ikke oppgitt han som far, og tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller. har tatt en spansk en og sagt at dersom jeg oppfører han som far kommer den norske stat til å kreve han for masse penger, så dette synes han foreløpig er helt greit.

Ang. det med tyrkiske myndigheter, så sjekket jeg dette med advokat, som sier han ikke har lov til å ta med barnet ut av landet alene såfremst jeg er oppført som aleneforsørger. Den tyrkiske stat vil også støtte meg dersom han kidnapper barnet, i og med at han ikke er oppført som far til barnet. dette er jo i midlertid noe han kan komme til å kreve etterhvert (gjennom blodprøve),men selv da vil jeg være oppført som aleneforsørger så lenge barnet er norsk statsborger, og bor alene sammen med meg. Men -man kan aldri vite sikkert, og tyrkia er et stort land, hvor det er lett å gjemme seg bort....

 

Takker spesielt for rådet om å bryte kontakten for en stund, og kjenne på om følelsene mine endrer seg på den tiden. Jeg skal prøve å gjøre dette...

 

Kom gjerne med fler tanker og råd -eller egne opplevelser. sikkert flere som sliter med noe lignende.

[mooch]

Jeg vil anbefale deg, i tillegg til det de andre her sier, å lage en liste over alt det negative som han har gjort. Ha den tilgjengelig og hver gang du ønsker å kontakte ham så tar du den frem. Da har du dine egne tanker og argumenter på papiret og de er alltid sterkere enn det andre i dine omgivelser sier. For hvis andre prøver å overtale deg til å gå så er det fort gjort at du begynner å forsvare ham.

 

Hvis jeg var deg ville jeg absolutt ikke ført ham opp som barnefar og jeg ville nok også prøvd å "forsvinne" slik at han ikke kunne kontakte meg. Jeg ville ærlig talt vært livredd for at han skulle stikke av med barnet.

[Anonym bruker]

takk for innspill og gode råd