Da Maximilian kom til verden... (langt)

[Ella78 m/ A&M]

Søndag 27. juli, og jeg var åtte dager på overtid. Jeg var helt overbevist om at jeg ville måtte bli satt i gang, så jeg hadde liten tro på at de småvondtene jeg begynte å kjenne utpå dagen skulle vise seg å bli til noe... Men småvondtene fortsatte utover ettermiddagen, og for moro skyld tok jeg tiden på dem. De kom ganske så regelmessig fra starten av, ca hvert 7. minutt, men de varte kort, ca 20-40 sekunder. Slik gikk kvelden.

 

Nærmere midnatt innrømmet jeg for mannen min at jeg begynte å kjenne på noe. Han la seg, forstod ikke alvoret. Det gjorde vel nesten ikke jeg heller. Jeg forsøkte å legge meg, men fikk ikke sove på grunn av smertene. Jeg forventet hele tiden at det skulle gi seg, men det gjorde det ikke. Etter hvert måtte jeg puste meg gjennom riene, men jeg syns liksom ikke at det var SÅ grusomt heller. Ringte Føden i 5-tiden på morgenen, og fikk beskjed om å forsøke å sove og spise, og ta kontakt når det tok seg opp.

 

I 11-tiden ringte jeg dem igjen, nå gjorde riene enda litt vondere. Siden jeg hadde en avtale om overtidskontroll den mandagen kl 13:00 foreslo de at jeg drog på den. Jeg hadde nektet mannen min å dra på jobb, så han ble selvfølgelig med. Det var ventetid, og jeg satt og pustet og peste, og følte meg passelig lur på venterommet på poliklinikken der. Da vi endelig kom inn fikk jeg tatt en CTG som avslørte ganske gode rier. Jeg var overlykkelig over at det faktisk var rier, og ikke bare vonde kynnere. Haha! Jeg hadde jo ikke hadde smerter i forbindelse med kynnerne mine, så jeg ante jo ikke hva jeg skulle forvente.... Da jeg kom inn til legen undersøkte han meg, og kunngjorde at jeg hadde fire cm åpning. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører, og ble så utrolig lettet. Da var vi faktisk i gang, da! Vi fikk beskjed om å ta oss en tur i byen noen timer før vi kom tilbake og skrev oss inn på Føden. Ettersom jeg ikke orket å gå noe særlig drog vi hjem for å spise litt. Etter ett stykke Grandiosa kjente jeg at det var på tide å returnere til sykehuset. Det tok seg opp, det kjente jeg.

 

På Føden ble vi godt tatt i mot. Først truet de med å sende meg på en annen avdeling (jeg skulle føde på spesialavdelingen, men plutselig mente de at jeg skulle på den vanlige fødestua). Heldigvis fant de plass til oss likevel, og vi ble vist inn på Fødestua av en mindre blid jordmor. Heldigvis var det vaktskifte, og en fantastisk jordmor ved navn Ingrid dukket opp. Hun var humørfylt, kunnskapsrik og støttende, og vi kunne ikke ha vært mer heldig. Hun lurte på hva jeg tenkte om smertelindring, og jeg sa jeg ville ta det som de kom. Haha! Det kan jeg love deg at jeg ikke kommer til å si neste gang. Men sånn er det å være førstegangsfødende, man vet jo virkelig ikke hva man går til.

 

Etter registreringen sjekket hun meg, og jeg var fremdeles bare fire-fem centimeter. Jeg ble ikke deprimert, for jeg kjente selv at det tok seg opp, og jordmor Ingrid sa at hun såg det på meg. Det kom til å ta seg opp.

 

De neste timene, fra ca 17:00 gikk jeg fra fire til seks cm, og nå begynte det virkelig å gjøre vondt. Jeg takler ikke smerte veldig godt, og ble fryktelig kvalm. Jeg fikk prøve lystgassen, hvilket tok toppen av smertene i starten. Jeg trodde det var gassen som gjorde meg kvalm, men jeg spydde uten den også, så det var nok rett og slett smertene som gjorde det... Da jordmor Ingrid endelig konstaterte seks cm ca kl 19:30 var jeg rask meg å be om å få epidural. Hun anbefalte meg å vente en time, sa det kunne sakke ned fremdriften, men nå hadde jeg så vondt at jeg slett ikke orket tanken på å fortsette uten. Jeg fikk det som jeg ville, anestesilegen ble ringt etter. Nå var smertene så ille at jeg var begynt å bli ganske så høylytt med mine "auauau". Jeg stod i en prekestol, men anspente meg veldig. Det var umulig å finne en god stilling. Jordmor nærmest tvang meg til å sette meg overskrevs på en stol og lene meg frem over ryggen på stolen. Det skulle hjelpe barnet nedover i bekkenet. Jeg måtte bare pent holde ut at dette gjorde enda vondere. Jordmor Ingrid masserte meg på korsryggen, og mannen min tok etter hvert over denne jobben. Det var helt uvurderlig, jeg kan ikke få sagt hvor deilig det var. Samtidig supet jeg også inn lystgass, men hvor mye det hjalp vet jeg ikke.... På et tidspunkt gikk også vannet mitt, en merkelig følelse.

 

Anestesilegen lot vente på seg, typisk nok. Jeg hadde så vondt at jeg ikke registrerte hva som var grunnen til forsinkelsen, men jeg endte opp med å måtte vente på han i halvannen time. Vanligvis kom han etter bare fem minutter, fikk jeg høre. Denne ventetiden innebar grusomme smerter, heldigvis mistet jeg tidsperspektivet.

 

Endelig kom anestesilegen, og jeg fikk epiduralen min. Det var himmelsk!! Jeg klarte å legge meg ned, uten for store smerter, og slappe av. Det ble noen problemer med barnets puls når jeg låg på min venstre side, noe min mann fant ganske stressende. Han stod jo der og fulgte med på monitorene. Selv registrerte jeg ikke så mye av dette, jeg bare lot meg velte over på andre siden, og da gikk alt så mye bedre.

 

Etter hvert tok riene seg opp igjen, og jeg kjente til slutt pressrier. Den berømte pressetrangen var jeg litt usikker på om jeg kjente, kanskje var det på grunn av epiduralen, men jeg presset da. Midt inni der var det vaktskifte, kl 22:00, og kjære jordmor Ingrid forsvant, uten at jeg la så mye merke til det. Jeg hadde mer enn nok med å føde. Det begynte etter hvert å bli folksomt inne hos oss. Rommet var bittelite, og i tillegg til meg og mannen min, var det to jordmødre (tror en av dem var student) og to barnepleiere. Jeg var tross alt på spesialavdelingen, antar det var derfor. At barnets puls sank underveis hadde sikkert også noe med dette å gjøre. Jeg hadde ingenting i mot det, selv om det var varmt som fy (årets varmeste dag, for sikkerhets skyld). Ingrid hadde spådd at jeg kom til å føde før midnatt, selv om det var kort frist, og jammen fikk hun rett. Klokken 23:19 kom Maximilian til verden. Pressriene var slett ikke ille, ikke i forhold til riene jeg hadde mens jeg ventet på epiduralen. Da han var på vei ut gjorde det selvfølgelig vondt, men ikke SÅ vondt. Jeg måtte sy tre små sting innvending, men det kjente jeg ingenting til underveis, måtte spørre om jeg hadde revnet etterpå. Å sy gikk veldig greit. Gullgutten hadde navlestrengen rundt halsen, og jammen rundt kroppen også da han kom ut, det var nok derfor pulsen hans hadde sunket da jeg låg på venstresida, men det gikk helt fint med han. Han hadde super Apgar-skår fra starten av, med 9, 10 og 10. Han skrek med det samme han kom ut, og ble lagt på brystet mitt. Jeg og mannen min var nok litt sjokket, ingen av oss verken gråt eller noe, men det var fantastisk å se nurket der i armene mine.

 

Kroppen er fantastisk. Merkelig hvor lite sjenert man blir på fødestuen, og på barselavdelingen. Alt dreier seg om barnet. De første dagene etter fødselen var tøffe, vi sleit med amminga, og jeg kjente et voldsomt ammepress på barselavdelingen. Det ble mange, mange tårer og nesten en liten depresjon. Men nå, når jeg har innsett at jeg faktisk kan være en god mor selv om jeg ikke får til å amme, går det så mye bedre. Nå spiser Max MME til den store gullmedalje, og han vokser fint. Søvn blir det vel ikke så mye av, men det er greit. Jeg føler jeg begynner å komme ut av dvalen nå, og kan begynne å prate med folk igjen. Min mor reddet oss, og kom på besøk. Hun var her i nesten to uker, og var hushjelp, og den hjelpen var UVURDERLIG!! Hadde på forhånd trodd jeg helst ville klare meg selv, men nei, det var så godt å ha en å diskutere med, gråte med, gå tur med, en som selv hadde vært gjennom dette....

 

Nå, snart tre uker etter fødselen, går alt så mye bedre. Får noen timers søvn innimellom, rekker å ta en dusj, begynner å få matlysten tilbake.... Jeg er så heldig at jeg allerede har gått ned alle kiloene jeg gikk opp i graviditeten, og vel så det, men det er underordnet.

 

Ingenting kan forberede deg på en fødsel. Man aner ikke hva man går til, og det hjelper ikke hva noen forteller deg. Det er en litt skremmende opplevelse, men også fantastisk. Tenk at dette vakre lille mennesket er skapt av meg og min mann!! Jeg gleder meg til alt som kommer!! Lykke til alle sammen!!

 

Ps mitt tips til kommende mødre - gjør knipeøvelsene deres!! Det var verdens rareste følelse å gå på toalettet for første gang etter fødselen. Det bare rant, jeg hadde ingen kontroll.... Så knip - knip - knip!!

 

Klem!

[Gjest]

Nydelig fødselshistorie og så flott navn den lille gutten din har fått