Min historie om ADHD

[Konsulent surrehue+3 med tut]

Jeg fikk diagnosen min i mars 08, og begynte på medisiner i mai 08. En ny verden har åpnet seg for meg! Plutselig så stemmer alt om man kan si det slik. Plutselig ble jeg roligere, klarte å konsentrere meg lenge nok til å gjennomføre oppgaver og er blitt MYE mindre impulsiv. Jeg var veldig impulsstyrt tidligere, og det har skapt en del hodebry opp gjennom årene:)

 

Jeg har hatt mistanke om ADHD i flere år, men har aldri tatt steget for å be om utredning. Men da mitt eldste barn fikk diagnosen for 3 år siden, og mamma påpekte til stadighet likhetstrekk mellom meg og han, bestemte jeg meg for utredning. Jeg gikk allerede til psykolog, og ba om utredning der. Fikk det, av en ung psykolog uten særlig erfaring.

 

Etter endt utredning som kun bestod i samtaler og spørsmål, fikk jeg svaret: Ikke ADHD, men personlighetsforstyrrelser!!?

 

Ble kjempe lei meg, og følte at en slik diagnose ville jeg ikke ha på meg.

 

Ca 1 år etter henviste en annen psykolog meg til Nevropsykologisk senter i Oslo. Gjennomgikk GRUNDIGE tester over flere besøk i november 07. Svaret kom i mars 08, og den var så klar som dagen: ADHD med store konsentrasjons og planleggingsvansker.

 

 

Så sånn har det gått for meg, og idag går jeg på 50 mg ritaling pr dag, og det funker så det griner etter=)

[Anonym bruker]

Det er alltid så godt å høre en voksen "forklare"/fortelle hvordan det er å ha ADHD. Barn klarer ikke å sette ord på det på samme måte.

 

Og så er det godt å få en bekreftelse på at vi som medisinerer våre barn, faktisk gjør noe bra for barna:)

 

Takk:)

[Anonym bruker]

Hva føler du når du tar ritalin egentlig? Jeg mener..kjenner du det på noen måte?

[Konsulent surrehue+3 med tut]

Når jeg tar ritalin føler jeg meg mer konsentrert og har mindre indre uro. Jeg klarer å konsentrere meg lenge og godt nok til å kunne gjennomføre dagens gjøremål. Før medisin ble jeg ofte tiltaksløs, surra bare rundt uten å få gjort så mye fornuftig. Med medisin klarer jeg å organisere dagen og tenke klart.

[Anonym bruker]

Det høres flott ut. Jeg også vil ha det sånn. Surrer rundt og ser på rotet jeg ikke klarer å ta fatt på. Får gjort fint lite, og strever meg gjennom dagene med alle de forvirrede tankene inni meg, og den uorganiserte væremåten min. Har alltid vært sånn, hele mitt liv.

[Konsulent surrehue+3 med tut]

Akkurat slik hadde jeg også det før medisinering. Fatter ikke at jeg klarte å ta høgskoleutdanning, et under spør du meg. Slet veldig, konsentrasjonen var jo så dårlig at alt jeg leste gikk inn det ene øret og ut det andre. Det som redda meg var forelesningene og det praktiske vi hadde.