Ønsker å høre din historie

[Mediemann]

Hei. Jeg er journalist i Aftenposten og jobber med en sak om abortnemnder og abort sent i svangerskapet. Etter 12. uke blir beslutningen vurdert av en abortnemnd, og jeg ønsker å komme i kontakt med noen som har lyst til å bli intervjuet om møtet med abortnemnden. De fleste som søker får innvilget avbrudd, og det er spesielt interessant dersom noen har en opplevelse av at de kanskje burde ha blitt stoppet av abortnemnden. En henvendelse til meg vil være under full diskresjon. På trykk kan saken være anonym, selv om en som vil stå frem også er velkommen. Ta kontakt på min e-post: [email protected]. Takk

[Anonym bruker]

Bare lurer litt på hva du egentlig er ute etter.....?

Noen som har fått innvilget og gjenomgått en senabort, men som føler at de egentlig burde fått avslag???

[Mediemann]

Godt spørsmål. Først og fremst ønsker vi kontakt med noen som har vært gjennom prosessen, og vil fortelle om den. Det er samtidig ikke lett å se for seg at noen som har søkt og fått innvilget en senabort kan finne på å føle at de skulle vært stoppet. Jeg vet at det er en svært vanskelig situasjon å møte apparatet på en kvinneklinikk når beskjeden er at det er noe galt med barnet. Det er ikke lett å vite om abort er riktig, og mange har en følelsesmessig reaksjon i etterkant. Det er strenge krav for å innvilge senaborter, og det er ikke sikkert nemnden tar den rette beslutningen. Kunne man fått bedre veiledning før man søkte om abort?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg synes premissene for den saken du ser ut til å skulle skrive er temmelig vage. Eller er det bevisst nedtoning av en arbeidshypotese om at abortnemndene er for slepphendte og at for mange får tillatelse til å ta abort etter 12. uke? Er det slik du i det hele tatt tror du kan komme i kontakt med noen som har vært borti en angivelig slepphendt abortnemd og følgelig fått tillatelse til å ta abort når de strengt tatt ikke burde det? Herligheten, jeg er så lei av saker som liksom-problematiserer abort på et sånt Clemet-aktig verdikonservativt grunnlag.

 

Her er min historie, og den må du gjerne bruke: Jeg er mange og førti år. Vi ønsket oss et barn til, og jeg ble raskt gravid. Fordi norsk lov tillater fosterdiagnostikk for oss over 38 år, tok jeg i tur og orden ultralyd, blodprøve og fostervannsprøve. Sistnevnte viste at jeg bar et barn med trisomoi 21, dvs Down syndrom. Vi valgte å avslutte svangerskapet. Det skjedde i 17. uke. Informasjonen jeg fikk var absolutt tilfredsstillende. Jeg trengte verken mer eller mindre, men hadde jeg trengt mer, ville jeg ha fått det.

Jeg møtte abortnemnda ved det aktuelle sykehuset. Nemnda har i slike saker plikt til å undersøke at den som skal ta abort, vet hva hun gjør, og at hun ikke er styrt av andre. Noe annet har nemnda ikke rett til å finne ut av. Møtet foregikk på en helt grei måte, og nemnddeltakerne var profesjonelle og empatiske. Kort tid etter ble abort (som fødsel) satt i gang.

 

Selvfølgelig hadde jeg en reaksjon både i etterkant og forkant av en slik opplevelse. Vi ønsket oss et barn, men av ulike årsaker valgte vi å avslutte svangerskapet. Selvfølgelig var jeg nedfor, lei meg og preget av prosessen. Det er helt naturlig, men man kommer seg gjennom. Det som er verre å tåle og takle, det er fordømmelsen og påstanden om at hver og en av oss som velger abort, bidrar til et kaldt og umenneskelig sorteringssamfunn.

 

Det kan du huske på når du finmeisler ut premissene dine for reportasjen du skal skrive.

[Anonym bruker]

"Det som er verre å tåle og takle, det er fordømmelsen og påstanden om at hver og en av oss som velger abort, bidrar til et kaldt og umenneskelig sorteringssamfunn." AMEN

 

Derfor forteller jeg aldri at jeg har tatt sen abort. Bruker uttrykk som vi mistet, han døde osv

 

Til deg mediemann: tror ikke du finner noen som for alvor mener de burde ha vært stoppet av nemnda. Vi har alle gått mange runder med oss selv før besluttningen ble tatt. Klart man i ettertiden har overveid om det var den riktige besluttning, men jeg personligt har aldri ment at vår valg burde ha vært vetoet av mennesker som ikke sto i vår situasjon og ikke levde vårt liv.

 

Hilsen mamma'en til en som i beste fall ville ha levd få minutter etter fødselen for så å død under store smerter

[Mediemann]

Jeg takker for lærerike innspill.

 

Premissene for sakene vi skriver er ikke så uklare. Tall viser at abortnemdene godkjenner stadig flere senaborter. Årsakene kan være flere, blant annet at klinikkene har blitt flinkere til å oppdage kromosomfeil og misdannelser ved fosteret. Det er imidlertid klare forskjeller på om man får godkjent en abort, avhengig av hvor man bor i Norge. Hvilken rolle spiller abortnemndene for dette som er en så vesentlig del av folks liv? Følger nemndene loven? En endring av nemndordningen er til behandling i helsedepartementet, og vi ønsker å vise våre lesere hva nemndene gjør, og hvordan det oppleves å møte dem.

 

Alles historier er derfor like "gode", fordi de så til de grader går rett i hjerteroten for den det gjelder. Jeg tror det er riktig at vi ikke finner noen som for alvor mener at de burde vært stoppet av nemnden. Jeg har så langt fått et innspill her som jeg kan bruke anonymt, og det er bra, men tar gjerne i mot flere.

 

Jeg tror ingen som har opplevd tragedien å finne ut at barnet i magen ikke vil være i stand til å leve, bidrar til et kaldt og umenneskelig sorteringssamfunn når de tar abort.

[Mediemann]

Jeg forsøker igjen Jeg vil gjerne komme i kontakt med kvinner/familier som mener de opplevde å stå helt alene om å ta den vanskelige avgjørelsen om å ta abort. Dessuten noen som kan sette ord på fordømmelsen de føler. Det er samfunnet som tilbyr fosterdiagnostikk, men det er den enkelte som må gjøre valget. Gjør samfunnet nok for å gjøre valget man får muligheten til å ta til bli litt lettere?

Ta kontakt her, eller på mailadressen fra mitt første innlegg.

[Anonym bruker]

"Jeg tror ingen som har opplevd tragedien å finne ut at barnet i magen ikke vil være i stand til å leve, bidrar til et kaldt og umenneskelig sorteringssamfunn når de tar abort."

 

 

Men saken er jo at mange tar sen abort uten at det er en hverken dødelig eller smertefull diagnose hos fosteret. Å ønske å forhindre at et barn skal dø tidlig og leve et kort liv preget av smerter og fullstendig mangel på et godt liv tror jeg de aller fleste av oss kan forstå, og jeg tror ikke noen ser på dette som å bidra til et sorteringssamfunn. Derimot er det mange av oss som overhodet ikke sidestiller dette med å ta abort pga f.eks. Downs syndrom. Dette er ikke mennesker som dør tidlig eller lider seg gjennom år med smerter. Ja, Downs medfører ofte en del sidediagnoser, men de fleste er i stand til å leve gode liv, gå på skole, flytte fra foreldrene (men bor selvsagt på steder med tilsyn), ha venner og kanskje kjæreste, og til og med ha en jobb i f.eks. en vernet bedrift. Å ta abort pga Downs tror jeg er langt oftere fordi foreldrene vil beskytte seg selv, enn fordi de vil beskytte barnet, og her synes jeg absolutt vi begynner å snakke om sorteringssamfunn. Og jeg tror også det er i disse tilfellene man kunne vurdert om det å innvilge sen abort var riktig eller ikke.

[Ronja]

Tror ikke du vil finne så mange som føler de burde ha blitt stoppet av abortnemnden.

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat fått utført en senabort etter at det ble funnet ut av barnet mitt hadde trisomi 21. Med den historie vil jeg gjerne prøve å avlive noen myter om hva som er "små" og "store" feil, og hva som "bør" være grunnlaget for en senabort. Den historien må du, mediemann, gjerne bruke hvis du fremdeles er opptatt av dette emnet, men jeg ser at denne tråden er gammel.

 

Jeg ser at en anonym her sier noe i retning av at" de fleste med Downs syndrom kan leve normale liv" Mon det? Jeg tror det er sånne syn, basert på uvitenhet, som bidrar til å bygge opp under syn som at dette er en liten feil som man godt kan leve med, og at det dermed er moralsk galt å avbryte et svangerskap når det "bare" er Downs som er årsaken.

 

Det var på duotest-ultralyd i uke 13 at legen umiddelbart så at det var noe veldig galt med mitt foster. Det hadde veldig tykk nakkefold og masse væskeansamlinger i kroppen, Det kunne skyldes kromosomfeil eller noe annet alvorlig, for eksempel hjertefeil. Men konklusjonen var at det uansett var alvorlig, antakelig dødelig.

 

Det ble tatt morkakeprøve, og jeg var på en ultralyd til etter noen dager. Legen var hele tiden krystallklar på at dette var alvorlig. Jeg spurte om det var så at den sannsynligvis ville dø under svangerskapet uansett, og fikk ubetinget "ja." til svar. På det grunnlaget søkte vil om senabort. Det var egentlig ikke noe valg.

 

På dette tidspunktet hadde ikke svaret på morkakeprøven kommet. Imidlertid viste blodprøvereslutatene fra duotesten, som var kommet på bordet, at det var stor fare for trisomi 21. Og dagen før jeg skulle abortere kom dte endelige svaret. Og ja, det var det det var.

 

Jeg ble på mange måter lettet over å få en sånn diagnose. Det er en feil som skyldes ren uflaks, og faren for gjentakelse er liten. Det er en ganske vanlig feil, og dermed er det ingen av oss som er bærere av noe arvelig vi ikke vet om.

 

Men jeg ble også overrasket over at en så alvorlig skade kunne skyldes "bare" Downs syndrom. Jeg hadde vel som det fleste et lite glansbilde av at det er ikke så alvorlig, de fleste av disse menneskene kan godt leve nesten normale liv, og blide og søte er de også.

 

Nå vet jeg at virkeligheten er helt annerledes. Mitt barn var så alvorlig angrepet at det aldri ville overlevd svangerskapet. Mange dør tidlig. Mange som blir født er så handikappet at de vel aldri kan leve noe som ligner på et normalt liv. Men så har vi også dem vi ser ute i samfunnet, som ganske riktig fungerer godt. Men det er toppen av isfjellet, mange av de andre vil aldri overleve å bli født, eller vil aldri kunne vise seg ute på gaten fordi de er for syke.

 

Jeg har nå lest at veldig mange tidlige spontanaborter skyldes kromosomfeil, ofte Downs syndrom. Det er den vanligste feilen. Så går det noen ganger videre, som i mitt tilfelle. Jeg var på mange måter lettet over at det ikke var noen tvil om utfallet, jeg hadde ingen følelse av å velge bort et liv fordi det allerede var klart at det ikke ville vare.

 

Men den dødelige feilen skyldtes "bare" Downs syndrom.