$%&"%#` sladrekjerringer på jobb.

[dona]

En kolega av meg spurte direkte om jeg forsøkte å bli gravid siden jeg var 33 år. Var usikker på hva jeg skulle si men følte det var greit å være ærlig. Sa at det ikke var andre som viste det på jobben i en litt lav tone så ingen andre skulle høre samtalen og bekreftet at vi har prøvd i 3 år og at vi nå sto i prøverørskø. Trodde ikke jeg da trengte å si at dette ikke skulle spres videre. Men nå går ryktene og jeg synes det er veldig belastene. Er ikke prøverørsbehandling veldig privat. Jeg må kunne velge hvem jeg vil å si det til. Man kan ikke bare legge ut om andres helseproblemer i hytt og pine. Er redd ryktene sprer seg til sjefen, og jeg som ikke hadde tengt å fortelle det før jeg skulle ha egguttak. Nå er jeg så oppgitt og sinna. Har rett til det eller? Prøverør er en påkjenning i seg selv om jeg ikke i tilegg måtte forholde meg til sånne menesker.

[Gjest]

Føler med deg! Det er derfor jeg ikke har sagt noe på jobb. Sa det jo til sjefen da vi var i gang med første forsøk, men har ikke sagt noe om at vi nå er i gang med forsøk nr 2.

 

Jeg jobber på en liten avdeling med bare 6 ansatte, og jeg VET at de jeg jobber med var veldig nysgjerrig på hvorfor jeg var borte noen dager (ifm uttak/innsetting), men de spurte aldri meg direkte.

[okeke]

uff vet åssen d føles!!! jeg sa d til 4 stk på jobb jeg og d tok ikke lange tia før nesten alle 22 visste d nei.....

[Raspberry]

Skjønner godt at du er sint, men det er jo sånt som ofte skjer desverre. Man sier det til en, som sier det videre til en til osv. Det beste er nok å holde helt munn hvis du ikke vil at noen skal vite det.

 

Er enig i at det er en privatsak, men personlig synes jeg det er vanskelig å holde det for meg selv. Så jeg har informert de jeg jobber med. Det blir en del spørsmål, men jeg opplever det som hyggelig oppmerksomhet.

 

 

[Molla-67]

Jeg hadde blitt så forbanna at det hadde klikket for meg... uansett om det gjelder prøverør eller ikke så går man ikke og "jabber" med "gud og hermansen" om ting som åpenlyst er private ting.... private ting skal den som det gjelder fortelle videre hvis man vil det selv... kollegaer har ingen opplysningsplikt overfor andre kollegaer!!!!!!!!

 

Jeg hadde i hvertfall ikke latt vedkommende "dø i synden".... men, i stedet for å skjelle vedkommende ut hadde jeg sagt fra i en iskald tone hva du synes om slik slarving og at vedkommende tydeligvis ikke er typen man kunne være åpen og ærlig mot.

Ved å bli sint oppnår man bare at motparten kommer i forsvarsposisjon men hvis man er helt rolig blir det mer virkningsfullt.

Jeg hadde snakket rett fra hjertet om hva du synes og at dette er tøft nok i seg selv og "takket" henne for hennes "bidrag" til å gjøre dette enda tøffere... sladrekjerringer skal man ikke ta med silkehansker er nå min mening... men, så er jo jeg nordlending og vi er jo ikke kjent for å pakke det vi mener inn i sølvpapir...

 

I og med at alle vet det kan du like godt fortelle det til sjefen.

Angående alle de andre så tror jeg at jeg hadde valgt å snakke med noen av dem i hvertfall og startet med at "jeg hører ryktene går etter at x åpnet kjeften.... ". Like greit å være åpen nå som alle likevel vet det.... eventuelt send en e-mail ?.. men hvis du føler ubehag med å snakke om det så hadde jeg hevet hodet mitt vel og merke etter at jeg hadde tatt slarvekjerringa for meg.... he-he...

[zanzibar]

Jeg må si meg enig med Molla-67. Utrolig provoserende at man gjør sånn. Dessuten lurer jeg alltid på hvorfor folk spør om det med barn. Det er greit at man er nysjerrig, men når man for eks da er 33 år og er i fast forhold over lang tid så er det jo ofte en grunn til at man ikke har barn. Enten at man har bestemt seg for å ikke få eller prøve senere eller at man har vanskeligheter med å få barn. Det er siste er veldig ofte grunnen. Da skjønner jeg ikke at man driver uansett og spør og graver om slikt.

 

Dessuten er det utrolig provoserende at man ikke har respekt for det man går igjennom med prøverør.

Jeg tipper jeg hadde sagt i fra til sjefen og så hadde jeg sagt til noen av de andre kollegene at det du går igjennom er tøft og at det kan være at du ikke orker å snakke om det på jobben og at du håper at de skjønner det. Dessuten ville jeg sagt til hun du sa det til i utgangspunktet at du ble veldig skuffet over at hun sa det videre.

 

Lykke til:-)

[Gjest]

Jeg skjønner at du er irritert. Men for å forsvare kollegaen din: du sa ikke at det var hemmelig. Mange velger å være helt åpne om det de går gjennom, så hun kunne ikke vite at du kun valgte å være åpen overfor henne, men ikke ønsket å være det overfor andre.

[dona]

Takk for mange tilbakemeldinger. Har pratet med sjefen i dag og han var veldig forståelsesfull. Litt lettet selv om jeg gjerne skulle ventet litt. Jeg vet det var min egen dummhet å fortelle 1 person dette men jeg har lært nå. Kommer ikke til å fortelle private ting som jeg ikke vil skal komme ut. Mulig jeg er godtroene. Har i dag pratet med flere om å ikke spre dette videre. Så håper det hjelper. Men jeg kan ikke være helt sikker på hvor mange som egentlig vet noe. Skaden er skjedd og jeg må bare leve med det. Men tungt er det.

[satser & vesla]

Hun sa i lav tone om at ingen andre viste om det = det er signal nok om at "det ikke er offisielt". Så jeg antar at denn personen hun sa det til manglet sosial antenne til å oppfatte det. . .