En epiduralsk opplevelse.

[gravidpånytt]

Hei!

 

Min fødsel? J

eg visste ikke hva jeg skulle forvente, og gruet meg antakelig ganske gjennomsnittelig til det som skulle skje.

Jeg har alltid vært sporty, og konkurranseinnstilt og tenkt at pokker, dersom milliarder av kvinner har født før meg, så skal jeg da overleve jeg også.

Fødselsopplevelsen ble veldig spesiell. Den beste og verste opplevelsen på en gang.

Jeg gikk fjorten dager på overtid og ble satt i gang. Det var ikke noe moro. Jeg fikk knallsterke rier i løpet av en time, med kort tid imellom, kastet opp, og husker bare at jeg tenkte at det går ikke an at noe skal gjøre så vondt.

 

Det litt kjipe var at det ikke var plass i herberget..hehe..nei fødestuen. Så jeg ble liggende på et slags venterom på Ullevål. Det skulle deles med ett par til. Det viste seg at jeg hadde studert sammen med mannen i det parforholdet, så jeg fikk pepet fram et høflig hei mellom riene. Det var utrolig spesielt. Awkward. Dessuten så glemte vår jordmor meg i flere timer. Sånn føltes det iallefall, og kvinnen ved siden av, som ikke hadde fått rier enda, og som hadde et knippe med jordmødre rundt seg hele tiden, spurte tom også om vi hadde blitt glemt.

 

Verken jeg eller min kjæreste er av den "krevende" typen. Vi skal liksom ikke være til bry, så ikke skulle vi hente noen jordmor heller. Men hun kom til slutt etter et par tre timer. Fikk gitt beskjed om at det ikke var noe ledig på fødestue så jeg kunne ikke få noe smertestillende, bortsett fra sterilt vann i ryggen. Det fikk jeg, og det hjalp, men det var bokstavelig talt bare som dråper å regne. Det var så ustyrtelig vondt. Jeg oppholdt meg i mitt eget hode. Orket ikke snakke til noen, ikke skrike, ikke si noe som helst. Bare konsentrere seg om å klare smerten.

 

Så etter ca åtte timer ble det ledig på fødestue. Jordmor fortalte da at jeg nok neppe hadde noen åpning og at alt bare var maserier. Da fikk jeg presset fram et "eeepidural" med de siste kreftene jeg hadde. Det fikk jeg heldigvis, og fra det øyeblikket entret jeg fødehimmelen. Noe så fantastisk. Endelig kunne jeg slappe av mellom riene. Jeg kunne snakke med jordmor og med kjæresten min. Jeg ringte hjem til min mor (som påstår at jeg var rimelig full av lystgass), jeg kunne nynne til sangene på nattradioen. Fremdeles vondt, men på en utholdelig måte, og på en måte hvor jeg hadde kapasitet til å nyte situasjonen innimellom slagene.

 

Natten gikk, og jeg husker den som magisk. Men dessverre fikk jeg ikke åpning nok. Så da morningen kom ble det besluttet et keisersnitt. Det hadde overhode ikke falt meg inn at det kunne bli en løsning, men det ble det altså. Ikke noe dramatisk med det. Tvert i mot. Vi møtte et team med dyktige og oppmuntrende personer. Selv om min kjæreste fikk assosiasjoner til henrettelser på amerikansk film, der jeg ble bundet fast, og det var strengt tatt ikke særlig hyggelig å ligge der. Men ti minutter tok det før jeg hørte noen si "så fin han er"!

 

Resten er en lykkelig historie. En vanvittig uforglemmelig fødsel.

Nå er jeg gravid igjen, og jeg vet ikke hva jeg kan forvente denne gangen heller. Men håper selvsagt på en rask og smertefri fødsel.