OPPMERKSOMHET!

[Anonym bruker]

Tror jeg trenger å prate med HS eller andre innen psykologi. For dette er søren meg ikke lett.

 

15 mnd. Gutt

 

Familien min bor 1 time unna, og jeg var på besøk der i helga (fre-søn). Pleier å være der ofte. Men det blir _aldri_ bedre Gutten min er totalt avhengig av meg. Og da mener jeg Totalt. At jeg går på do = hyyyylbæljing. Eller hvis jeg går i et annet rom generelt, enn der han er. Hvorfor blir han aldri trygg på sine besteforeldre?

 

Han roer seg med de hvis, og når jeg ikke er til stede over lengre tid. Hvis de må passe han så går det superfint. Han forholder seg 100% til de uten leven. Men når jeg er der= ikke bra. Vi prøvde flere ganger å la mamma holde han - det blir en maktkamp uten liiike. Men som sagt går det bra når jeg ikkke er der.

 

Han er myyyye sutrete. Sutrer for alt. Og tester grenser hele tida. Et grovt eksempel på utspekulering opplevde jeg i går:

Vi satt og spiste. Han og jeg. Så villle han ned. Men han var ikke helt ferdig, så jeg ville han skulle sitte litt til. Så tok han bort på maten for å få. Det han fikk da var min oppmerksomhet. Og så så han ned på gulvet. "Dette går jeg ikke på", tenkte jeg. Og satt litt til. Bare for å se hva han gjorde mer. Joda, dette gjorde han 2 ganger til. Tok på maten slik at jeg skulle mate han, men det han oppnådde var jo å få min oppm. HAn ville jo ikke spise. Veit du hva han gjorde så?? Begynte å klappe i hendene!! For da blir vi så glade og begeistret på hans veier over hvor flink han er. Og kom med det luresmilet hans. Fy søren for en utspekulert unge!!

 

Og sånn er det mange andre eksempler på. Griner seg til, eller presterer ting for å vinne oss. Og slår seg vrang hvis han vil noe annet.

På legging er det nok med å reise seg opp etter han har "sovnet". For han gjør det, men ligger å "presser" seg selv til ikke å sovne, for han vil at vi ska være på rommet hele tiden! *Arg*

 

Får jo aldri ett minutt.

 

 

Men dette er the dark side of him. Han er jo selvsagt supersjarmerende ellers, og en uvnalig pen gutt (sant). Men det der med å ikke la noen andre ta på han en gang uten hyl og vræl er helt uforståerlig. Er vi i butikken, og vi ser ukjente, så smiler han jo helt rundt. Aldri med familien til hverken meg eller pappaen Har en så sur unge at jeg blir helt dårlig. Han smiler og ler aldri!!

 

 

Og værre skal det sikkert bli!

[Anonym bruker]

hm, har ikke så manger råd men, hos oss liker heller ikke jr familien min. Når vi er hos mormor er det bare mamma som gjelder. harn er 23 mnd da. Mamma må gi han druer, kjeks eller lignende, om mormor gir han vil han IKKE ha. Det har vært litt flaut, og ekkelt for min mor, men sist vi var sammen la jeg merke til at det er mer det at han har markeringsbehov ovenfor meg, enn det at han ikke liker mora mi. Når vi er sammen svigerfamilien min, er han ikke sånn i det hele tatt. Der leker han alene på gulvet og bryr seg ikke om jeg er der eller ikke. Men sammen mamma, som gjerne vil snakke med meg når vi er sammen, blir han veldig klengete..

 

Ang det å være klengete ellers, er det som funker her det at jeg gir ham små oppgaver, og roser han opp i skyene etterpå. Han tar ut av oppvasken, henter småting jeg ber han om, finner fjernkontrollen, henter seg klær fra kommoden osv. Han elske å hjelpe til, og blir veldig stolt når han får det til. Han er veldig flink, men også litt rampete og utspekulert, og da er det ingen kjære mor, hehe. Jeg kjefter ikke høylydt, men blir streng i stemmen, og jeg ser jo at han skjønner hva jeg sier og mener.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar