jeg som denne gangen ville ha KS, våknet opp i dag med en overbevisning om at det kommer til å gå bra på den naturlige måten

[Hengebuksvinet&de4grisungene]

Selv om de to siste var tøffe, med pusteproblemer og dårlig forsterlyd for begge babyene, og innleggelse på intensiven for den ene, og selv om jeg denne gangen har sagt at nå skal jeg ha KS, var det som om en indre stemme sa at dette klarer jeg, dette klarer vi. Det har gått bra, tross alt, jordmødrene og legene er flinke, det skal mye til at det ikke går denne gangen. Dessuten fikk jeg en underlig tanke om at belønningen er fantastisk etter alt strevet, og at jo mer strev, desto høyere føles belønningen når bayen endelig er der! Og jeg ble overveldet over hvor fantastisk innrettet kroppen vår er, hvordan den jobber og hvordan vi kan samarbeide med den. Jeg ville plutselig være med på den reisen en gang til, en siste gang. Klarte jeg tre, klarer jeg denne også. Når vi først er der, er det utrolig hva vi klarer, jenter! Fatt mot!