Dunder

[Northernlights]

dytter ikke tråden igjen, for jeg orker ikke noen diskusjon så tidlig ;o)

Jeg vil bare si at jeg føler meg handlingslammet. Og da er det bare å vente. Og jeg har sett at tålmodig venting har gitt resultater før. Når du ikke har noe ork igjen, og ikke greier å reise deg uten hjelp, da føler jeg det er mitt beste "valg".

Sånn er det bare for meg nå.

Andre velger og tenker annerledes, men det er dem om det. Jeg er ikke så sterk akkurat nå.

[RachaelRay]

Vil bare gi deg en klem, og ønske deg lykke til jeg Northern! Håper at ting går din vei snart!

[Northernlights]

Tusen takk =o)

Trenger alle klemmer og lykkeønskninger jeg kan få. Det er steintungt.

[RachaelRay]

Det vil jeg tro. Har ikke svart deg så mye før, men har deg på msn. Regner med du har mye å stri med, så har ikke pratet til deg der heller - alle må velge den veien som føles riktig der og da. Og uansett hvor mange råd du skulle få, så må du følge det som føles riktig i magen og hjertet. Du har jo barn der i USA, så det er ikke bare å stikke fra alt.

 

Måtte alt bli lysere, og lettere snart! Håper du har noen å lette hjertet ditt hos! :-) Enda en klem fra Trondheim sendes over dammen til deg! :-)

[Dunder]

Jeg kjenner jo som sagt ikke til hele din situasjon, så jeg svarer kun på generellt grunnlag.

 

Jeg tror man kjører seg fast dersom man blir gående å vente på at noe eller noen skal "redde" en ut av en vanskelig situasjon. Selvfølgelig kan det være at noe fantastisk vil skje, men det er i så fall kun flaks.

 

Personlig har jeg stor tro på å ta kontroll over sin egen sjebne, sitt eget liv. Jeg tror ikke noe her i livet er "meant to happen", du velger selv hva slags liv du vil leve.

 

I noen samfunn har man ikke noe særlig valg, og må avfinne seg med sin sjebne. Slik er det ikke i vår del av verden, man har et valg. Man kan velge å gjøre valg som gjør en lykkelig, eller man kan velge å gjøre valg som gjør en ulykkelig. Jeg er ikke religiøs, så jeg burde kanskje ikke uttale meg om akkurat det, men jeg føler troen bør gjøre deg sterk og i stand til å ta egne valg. Troen skal ikke lede valgene dine, og den Guden du tror på skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre.

 

Jeg kjenner følelsen av å være handlingslammet, og det er ingen god følelse. Deter nettopp derfor jeg tenker at det er så viktig å komme ut av denne lammelsen, ikke vente på at dene følelsen skal gå vekk av seg selv.

[Northernlights]

Nei,det er komplisert og vanskelig. Har 1 person som vet omtrent alt. Hun skriver ned alt i tillegg, og jeg snakker med henne 1 gang i uka. Hun er min personlige søppelbøtte ;o) Ei dame fra kirka, som jeg snakker med. Hun er pensjonert lærer, og en flott støtte akkurat nå.

 

Når andre folk ser en vegg, ser jeg også en vegg. Men jeg ser ei dør i den veggen i tillegg. Og døm meg nedenom og hjem om jeg er så "dum" at jeg står og bare venter på at den lukkede døra skal åpnes...men jeg gjør faktisk det.

En mørk og tung vegg, men med ei dør jeg vet åpnes før eller siden. Og siden jeg ikke har nøkkelen selv, venter jeg på at "noen" skal på mirakuløst vis åpne døra FOR meg.

;o) Så naivt ser jeg faktisk på det nå.

 

 

 

[* 5 om dagen *]

vil bare si hei til deg, når du titter innom :-))

 

og sender deg en kjempestor klem....det går bra skal du se...

[Northernlights]

Ja, jeg er enig i at vi velger selv. Men i enkelte tilfeller så blir situasjonen så låst at du ikke ser utveiene. Kanskje over tid så blir det mere klart for meg også. Men akkurat nå føler jeg at uansett hva jeg "velger", så blir det helt feil.

Vanskelig å forstå for fremmede, som ikke kjenner meg og hele situasjonen vår, det skjønner jeg. Men uten troen på Gud, hadde jeg ikke fungert i det hele tatt. Så derfor er jeg sterk i troen, ikke svak, for da hadde jeg ikke støttet meg på den til å begynne med...

Jeg finner mye komfort i bønn og fordypning i "dypere" sider av livet, og ja, jeg ber og venter....fordi jeg føler at det er det jeg må gjøre.

 

 

[RachaelRay]

Kjempeflott at du har en personlig "søppelbøtte". Det vil nok bli veien din mot denne døra vil jeg tro. Du finner veien mens du går tenker jeg. Har vært der du er, men den store forskjellen var at jeg var nær familie og venner. Og nå vet jeg jo selvsagt ikke den konkrete situasjonen da. Men jeg var handlingslammet, og visste ikke å komme meg ut av situajonen, ble hvor jeg var altfor lenge. Men døren åpnet seg tilslutt :-)

 

Hyggelig at du tittet innom DIB igjen i alle fall.