Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

[Anonym bruker]

Fant ut på fredag at jeg er gravid.. etter mine beregninger er jeg nå 5 uker på vei...

Hver gang jeg tenker på det så gråter jeg så jeg nesten ikke får puste. Hele situasjonen, som egentlig burde vært ett lykkelig øyeblikk, er bare tragisk..

Historien er lang, men jeg skal prøve å ta den kort...

Jeg fikk min første datter i feb -07. Etter godt over 10 års prøving, og 2 beskjeder fra sykehuset at en spontangraviditet ikke kom til å skje. Prøverør var kanskje løsningen. Allikevel ble jeg spontangravid plutselig... Før dette ble oppdaget gjorde samboern min det slutt med meg... Jeg "gråt" meg til at han ble, å jeg gikk i mange dager å var rystet over min egen reaksjon på hele opplegget. En måneds tid etter dette oppdaget vi at jeg var nesten 12 uker på vei. Det var ren skjær glede. Vi flyttet inn i ny leilighet, ting virket greit. Endel usikkerthet gjennom graviditeten, siden vi aldri snakket om at han hadde ville gå fra meg. Grunnen var at han var ikke lykkelig! Så egentlig burde jeg latt han gå. Vel, snuppa ble født, alt var fryd å gammen, før det bare raste igjen.

Vi bestemte oss for at det skulle være slutt, å var egentlig ganske enige om dette. Det skjedde en del kjipe situasjoner gjennom en liten periode, men vi fortsatte å bo under samme tak. Dels pga snuppa, dels pga at det er vanskelig å finne tak i en okey plass å bo her.

Men nå har det mest tragiske skjedd. Jeg er blitt gravid!

Med en jeg bare har rotet en liten stund med. Han er mye yngre enn meg, ahn ønsker at jeg skal ta abort, å jeg rives i alle retninger. Situasjonen er helt absurd, å jeg klarer ikke å ta in over meg alt dette. Jeg bor ennå under samme tak som min X. Vi har en grei dialog.. Men sliter selvfølgelig litt med å bo så tett. Jeg er ikke i noe fast forhold til denne andre mannen, å ikke vet jeg egentlig om jeg vil etter mye om å men..

Det var nok noe vell impulsivt å starte med han, men der å da trengte jeg å føle noe...

Det er så utrolig vanskelig å forklare.. Å jeg dømmes nok fra alle kanter uansett. Kanskje jeg selv ville gjort, jeg vet ikke. Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker småsøsken til dattera mi, jeg ønsker meg ett barn til..

Men dette kommer til å ryste grunnvollene i våre familier å alle rundt oss. Jeg vet det. Det er ingen jeg kan snakke med... Å jeg føler at jeg snart eksploderer.

Min søster fortalte i går at hun var gravid, begge mine to bestevenninner er gravid, å nå jeg! Prøver å glede meg på alles vegne, men jeg må bare stenge meg inne å nesten hyle.

Hva hvis jeg tar abort? Klarer jeg tanken på å aldri få ett barn til? Klarer jeg å våkne hverdag å se meg selv i speilet, å vite hva jeg har gjort?

Burde jeg egentlig la hva alle andre kommer til å si, være det som skal avgjøre dette? Eller burde jeg følge hjertet å la det stå til?

Det er ikke mange uker å bestemme seg på, så i morgen må jeg ta kontakt med min lege. Jeg har ikke anelse hva jeg skal si. Jeg føler meg som en kriminell.. Jeg skulle så ønske at denne situasjonen hadde vært langt mer annerledes.. Å jeg skulle så gjerne kunne delt denne gleden med noen... Men inntil vidre er den bare min sorg... Å jeg vet at dette er forferdelig.

[maria isabell]

det er slutt mellom deg og x..du har hatt et kort forhold etter det og blitt gravid, ingen skal dømme deg for det:) ..du har vanskelig for å bli gravid..kanskje dette er din siste sjangse til å få en søsken til din datter.) forstår at situasjonen er vanskelig,det ser jo ut til at du blir alene mor uansett om du tar abort eller ikke..spørsmålet er om det blir til en eller to barn..kanskje om en stund så finner du drømme mannen:) min erfaring med abort er å følge hjertet som du selv sier:) tenk med følelsene, ikke fornuften:) sier følelsene at du absolutt ikke vil ha dette barnet da er jo abort løsningen..men vil du ha barnet med fornuften sier noe anna kan du komme til å slite i lang tid,spesiellt siden du har vanskelig får å få barn...har hjelpt så mangen med dette vanskelige valget og sett konsekvensene..uansett ka du velger tenk med følelsene dine...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar... Har lest svaret ditt nå flere ganger, og jeg gtråter like mye hver gang.

Hale situasjonen er bare utrolig, og jeg kan ikke fatte at dette har skjedd nå..

Fornuften min sier kanskje at jeg burde beholde det, pga av alder, og dattera mi.. Men samtidig så sier den på en måte nei....!! Dette går ikke.

Hjerte mitt derimot bare knuses mer å for hver gang jeg tenker på å kvitte meg med dette nurket...

Denne jenta eller gutten har da vel aldri bedt om dette...

Får håpe at jeg klarer å samle tankene mine og kommer til en løsning veldig snart..

Å når den kommer, uansett hva det blir, så får jeg bare håpe at jeg er tøff nok til å bære det, både på den eller den andre måten...

[Anonym bruker]

Heihei du.

Slik jeg forstår deg på innlegget ditt, ønsker du dette barnet. Og da er avgjørelsen tatt slik jeg ser det. Selvfølgelig kommer det til å bli vanskelig med en barnefar som ikke ønsker den lille og reaksjoner fra venner og familie, men dette går seg til etter hvert.

Dette kan som maria isabell skrev være din siste sjanse til å få barn, så ikke la det skremme deg at ting er vanskelig nå.

Man angrer aldri på at man fikk barnet, men en abort kan forfølge deg resten av livet.

Følg hjertet ditt, behold barnet.

[maria isabell]

du kommer til å slite viss du virkelig ønsker å beholde og tar abort,har sett dette før og det samme hender hver gang..jenta vil ikke ta abort,gjør det for å være fornuftig og ender opp med en lang deprisjon...hører jo på deg at du vil beholde...

 

selfølgelig ikke noe drømme situasjon rundt graviditeten,men du har noen mnd på å ordne det..vart gravid og typen stakk.pluss elendig økonomi..brukte hele gravidieten på å ordne opp i livet mitt, når gullet kom var bilen selt,lånet nedbetalt, hadde funnet en koselig liten leilighet og eg hadde tatt 4 eksamener:) nå er eg høygravid med nr to og har giftet meg med verdens mest fantastiske mann og er ferdig med alle eksamene:) det såg svært mørkt ut når eg fant ut av gravidieten,men nå har alt ordnet seg:) kanskje det ordner seg for deg også snart:)

[Miss Misantrop]

Jeg syntes Maria Isabell beskriver ting så flott. Praktiske ting kan ordnes. Livet vil aldri gå på skinner, men vi kan prøve å presse det inn i en litt mere barnevennlig form. Det vil komme koselige menn senere i livet. Det vil komme solskinnsdager og fisketurer. Torden og lyn ligger latent når varmen har vart en stund, men etterpå blir det friskt og luften er på nytt renset.

[Anonym bruker]

Takk for svar folkens...

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å samle tankene til å finne ut av dette.

Akkurat nå føles det som jeg sitter i ett vakuum, og ikke klare å tenke en eneste hel tanke. Jeg er ukonsentrert, og vimsete, og alt jeg hele tiden "føler" er denne lille spiren, som aldri har gjort annet enn å stikke innom å håpe på det beste. Jeg rives mellom å føle meg bestemt i ene øyeblikk på å beholde, for så i neste tenke at nei...

All respekt til de som har vært nødt til å ta denne avgjørelsen før meg. Dette er steintøft, sårt, tungt å ufattelig vanskelig.

Man vet vel aldri hva som venter rundt neste sving.. Men DETTE hadde jeg aldri trodd. ALDRI!!

ER det en mening med alt...?

Man har jo alltid to valg...spørsålet er vel heller hvor veien går etter på..

Akkurat nå vet jeg ingenting. I morgen skal jeg prøve å ringe Amathea å høre om de kan prate litt med meg... Jeg trenger å gråte litt, snakke om mine følelser, fram å tilbake...uten å være redd for å dømmes. Kanskje fortjener jeg det... Men akkurat nå kan jeg ikke takle det. Føler skam over at jeg ikke kan glede meg over dette, dette skulle liksom ikke skje meg!! HA..hvorfor skulle vel jeg være annerledes? Vel, kanskje fordi de sa at jeg aldri kunne få barn... !! Dette viser vel egentlig bare at det finnes alltid en mulighet, man må aldri gi opp håpet, og plutselig en dag er spiren der... DA er det bare å håpe med hele hjertet at den er ønsket...Kanskje er det meningen at jeg skal kjempe meg gjennom dette. Kanskje er dette min lille spire. Bare min. Hvem vet? Jeg gleder meg iallefall til jeg vet, til jeg har klart å tatt avgjørelsen.. Jeg håper den kommer snart..

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal bestille deg en aborttime hos legen din. Da blir du først tilkalt til sykehuset for å ta en samtale med egnet personale. De ordner også med en sosionom hvis du ønsker det. Dette er profesjonelle mennesker som kan hjelpe deg med å sortere tankene dine og kanskje sette ting i litt perspektiv. Dessuten så får du følt litt på hva du virkelig vil når timen er bestilt..

 

Jeg fant ut for 2 uker siden at jeg var gravid, og ønsket først å ta abort. Bestilte time hos fastlegen min med en gang og fikk bestilt time på sykehuset. Gikk litt rundt i min egen døs og ville ikke helt ta en standpunkt, for jeg var så usikker. Men etter at de ringte fra sykehuset og opplyste med om når jeg skulle inn til samtalen før aborten så ble jeg bare mer og mer sikker på at dette ville jeg ikke gjennomføre. Har time på sykehuset i morgen faktisk og har bestemt meg for å beholde babyen:)

Så jeg ringte til sykehuset i sta, og de sa at jeg alikevel kunne få komme til den avtalte timen min og få snakke litt og lettet hjertet litt i forhold til det at jeg hadde vært inne på tanken om å ta abort. Jeg har aldri pratet med en så hyggelig dame i hele mitt liv og selv om jeg møtte opp der i morgen og hadde bestemt meg for å beholde så kunne jeg få bruke den hjelpen de kunne tilby. Skulle til og med få en tidlig ultralyd for å sjekke hvor langt jeg er på vei. Og nå bare gleder jeg meg til å få se den lille i magen selv om jeg ikke er langt på vei.

 

Ble langt dette her, men det jeg ville frem til er at selv om du bestiller en time til abort, møter til samtale og tar i mot de rådene og veiledningen sykehuset kan gi, så trenger du ikke å gjennomføre aborten. De er der også for å hjelpe de som er usikre og som kanskje også ønsker å beholde.

[Anonym bruker]

Åh... Snufs... HI her.

Tusen takk for ett fantastisk forslag å innlegg anonym...

Har ennå ikke klart å ringe legen... Eller bestille time til noe. Er helt i vakuum.

Men etter dette innlegget føler jeg meg ikke fullt så fjern lenger.

Skal sannelig få ordnet meg time hos legen i morgen, å be han bestille time på sykehuset... Får bare håpe å be at det er noen like koselig damer der å snakke med, som du traff. Vurderer ennå Amathea... Men har ikke somlet meg til å ringe de heller.

Feig kanskje? Eller bare drar jeg ut tia?

Vet ikke... men noe må skje.

Tusen tusen takk iallefall for svar. Føles faktisk bittelitt bedre akkurat nå...

[AS3*]

Kjære deg!

Ingen har rett til å dømme deg. Alle gjør blemmer, noen er bare vanskeligere å skjule enn andre. Og denne er det vanskelig å juge seg fra...

 

Mennesker er dessverre lagd med en mekanisme som gjør at det å rakke ned på andre gir oss en god følelse selv. Fryktelig, men sånn er det. Jeg syns ikke det er noe å dømme deg for, men jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg håper ikke du tar abort pga hva andre vil tenke om deg.

 

Det er tydelig at du ønsker deg flere barn. Som det står lengre oppe; alenemor er du jo uansett. Barna dine kommer til å vokse opp som søsken.

 

For all del; følg hjertet ditt - Du kommer til å elske det lille barnet (i motsetning til å hate deg selv hvis du tar abort...)

[Squirrel79]

Hei. Jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen din. Jeg var i en lignende båt for 11 uker siden da jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg har riktignok samboer, og vi har et bra forhold og ingen barn fra før, men han var ikke klar i det hele tatt, og jeg var livredd for å miste han oppi det hele. Vi brukte noen uker på å tenke, og hans tanker endret seg ikke i det hele tatt. Jeg tok så kontakt med Amathea. Jeg trengte desperat å snakke med noen etter et dårlig møte med legen, og ikke noe hjelp fra helsestasjonen på grunn av ferieavvikling. I stedet for å ringe, så sendte jeg de en mail. Der fikk jeg skrevet hele historien min, uten at jeg trengte å være redd for å bryte sammen på telefonen. Etter noen timer ringte en veldig hyggelig dame tilbake og tilbød meg og samboer en time hos de etter tre dager. Vi møtte opp på timen, og det var veldig godt å få pratet med damen fra amathea sammen. Hun var veldig forståelsesfull, og viste ikke sitt syn, bare fikk oss til å tenke gjennom hva vi egentlig følte. Dette førte til en lang samtale etterpå.

 

Etter en ukes tid, så dro jeg tilbake til Amathea alene, og da hadde jeg bestemt meg for å beholde. Jeg hadde ikke avklart dette med samboer, men hadde da innsett at jeg ikke kom til å klare å ta abort, for det ville vært på hans premisser og ikke mine. Jeg var da 11 1/2 uke på vei, så avgjørelsen hastet. Nå er jeg 16 1/2 uke på vei, og alt begynner å falle på plass. For halvannen uke siden fortalte vi nyheten til våre foreldre, og mottok bare positive tilbakemeldinger. Samboer har begynt å vise at dette faktisk ikke er så ille likevel, og jeg har stor tro på at han har snudd mening helt om veldig kort tid.

 

Jeg vet ikke om dette innlegget hjelper deg i det hele tatt, men jeg vil bare vise at min veldig håpløse situasjon er i ferd med å endre seg til noe positivt. Håper virkelig for din del at uansett hva du velger så blir det det riktige. Jeg tror det er en god ide som inleggeren over skriver, at du bestiller time til abort, og får de samtalene. Jeg var inne på tanken selv, og ba om dette fra legen. Men hun var så lite behjelpelig, og det var derfor jeg endte opp hos Amathea. De er helt fantastiske, så ta kontakt med de! De tilbyr også oppfølging senere for alenemødre og sånt, og har samtalegrupper, så det kan også være noe for deg. De har også grupper for de som har tatt abort, så uansett vil de støtte deg i hva du gjør.

 

Lykke til. Jeg er sikker på du tar det rette valget til slutt!

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig ikke noe nytt å tilføye annet enn å si meg enig med de andre jentene. Du må følge hjertet ditt. Hvis du ikke gjør det, vil du kunne komme til å slite mye følelsesmessig i ettertid. Men du må nok være forberedt på en del fordømmelse fra andre i starten, selv om du overhodet ikke har gjort noe galt. Sånn er bare mennesker. Men det vil uansett roe seg etter hvert.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så igjen. Uten å fortelle hele historien så gikk jeg mange runder med meg selv, en ufattelig vanskelig situasjon det å bestemme seg hva en skal gjøre. Nå lever jeg i et ordnet forhold hvor han støttet meg i hvilken avgjørelsen jeg måtte ta, så jeg er heldig. Men det jeg ville frem til var at samtale med Amathea hjalp veldig. Fikk luftet tanker og følelser uten noen form for fordømming. Og da jeg hadde tatt avgjørelsen så visste jeg at det var riktig for meg, fikk en indre ro. Mulig ikke du vil oppleve dette, men tenk iallefall med hjertet. legen sa til meg at jeg skulle "se 10 år fremover, og hvordan alt ville være da" og den frasen hjalp meg også. Jeg valgte å avbryte svangerskapet, men det var riktig for meg.

 

Ønsker deg lykke til og ta kontakt med Amathea...

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Det er godt å komme inn her å lese hva dere har skrevet, og hodet mitt jobber på høygir etter hvert innlegg.

Det er, ikke ta dette feil, godt å se at andre har vært i denne situasjonen,å at alt har ordnet seg til slutt. Både på den ene å den andre måten..

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre...

Spiren min er kommet til uke 6 nå, å jeg føler at tiden flyr.

Burde ringt leen, men jeg er redd for at det skal skinne igjennom va han synes, feig kanskje...men jeg vet ikke om jeg takler hva han kan komme til å si.

Men jeg må jo det!!

Må inn dit for å få bestillt en abort time, å få kommet meg til noen samtaler. Trenger virkelig å snakke med noen om dette.

Barnefaren prøver å være støttende, på den måten han sier :"jeg skjønner at det er tungt å ta abort"

Men det bare irriterer meg.. Takler ikke at det er SÅ lettvint.

Iallefall, tusen takk alle sammen for kjempefine svar..

Nå skal jeg ringe Amathea å få en time...

 

[flowerpower]

Hei kjære du :-)

 

Hvordan har det gått med deg? Har du fått snakket med lege eller Amathea? Jeg er selv i en litt tilsvarende situasjon som deg, spekulerer veldig. Er snart 5 uker og forferdelig i tvil. Kan jeg spørre hvor gammel du er? Er selv 33 blir snart 34 så egentlig med tanke på alderen så burde jeg vel egentlig få ut fingeren....men føler at jeg ikke er rede... Nytt og uvant!! Håper ihvertfall at du har det litt bedre :-)

Stor klem fra meg

[Anonym bruker]

Les alt du har skrevet om igjen og om igjen, så finner du svaret.

Du er såpass i tvil at du burde ikke velge bort barnet, du kommer til å angre da. Om du er så usikker som du er, så er det grunn nok til å ikke ta abort. Det å beholde kommer du nok aldri til å angre på, etter babyen kommer til verden.

Jeg er ikke motstander av abort, viss det virker sånn. Men jeg syns att viss der bare er en liten smule av tvil til å ta abort, så bør en ikke gjøre det! Da kommer angeren garantert!!

 

Håpe du tar det rette valget for deg!