Gå til innhold

Hva er grunnen til at dere er alenemødre?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg falt hodestups for en som desverre var gift,det ironiske var jo at han gikk tilbake til sin kone pgu av barna sine,men sin sønn på 3 mnd har han ingen kontakt med.Men jeg angrer ikke på at jeg valgte å gå gravid,jeg er kjempe glad for dette barnet;-)

Annonse

One night stand.

 

Hadde akkurat avsluttet et kortere forhold og så traff jeg en hyggelig kar og det ene førte til det andre.... ikke likt meg i det hele tatt. Forstår også bf'er som har problemer med å takle slike hendelser. Det man gjør en kveld får plutselig konsekvens for resten av livet om graviditeten går helt ut.

 

Var tidligere i et lengre forhold og har vært singel i halvannet år. Var aktiv på dating for å finne meg en ny mann og var i ferd med å treffe flere hyggelige karer da dette plutselig skjedde. Men den tråen får jeg ta opp senere.

 

Når det skulle bli slik er jeg egentlig glad for at jeg ikke sliter med å avslutte et forhold, da det sikkert er en ekstra belastning for flere av dere. Har også tidligere vært sammen med en skilt mann og fått en del erfaring med hvordan man på en god og konstruktiv måte forholder seg til den andre parten til det beste for barnet.

 

Men som sagt dette er uansett ingen drømmesituasjon, men en får ta det som livet bringer. Jeg er jo også heldig stilt med god utdannelse og en godt lønnet jobb.

Jeg hadde vært singel i ca halvannet år, aktivt på jakt etter drømmemannen. Var singel etter å ha gått fra forloveden. Så møtte jeg en mann, datet i 3-4 mnd, ble gravid, han klikket og fortalte meg at han ville gå tilbake til gamlekjæresten, som også var gravid. Befalte meg å ta abort, noe jeg vurderte men ikke orket.

 

Så nå har jeg ingen kontakt med bf, men syns det er best sånn. Tar, som anonym over her, opp tråden om å finne en ordentlig mann senere :)

Første barn (8 år) er etter han jeg var gift med.

 

Nummer to som er på vei- mannen i mitt liv, sammen i et år (hadde en fling for 13 år siden og), som fant ut at han måtte prøve igjen med ekskone for barnas skyld samtidig som jeg fant ut at gravid.

Annonse

Hm... sammen i 8 år, en periode det var slutt midt i den perioden da. Men hadde bodd sammen i et år da jeg fant ut at jeg var gravid, ikke planlagt. Har et barn sammen fra før på 5 år. Nå er jeg 16 uker på vei. Han dro da jeg var 11 uker på veg fordi han ville jeg skulle ta abort. Han sa klart ifra om at han ikke kom til å støtte meg dersom jeg valgte å beholde barnet. Jeg ville aldri ta abort, tror jeg. Men holdt på å gjøre det for hans skyld. Etter time hos legen, sa jeg til ham "jeg vet ikke om jeg greier dette". Han brølte: "Skjønte du skulle begynne på denne måten nå! Jeg orker ikke å få et barn nå!!!" Da vi kom hjem dro han, og siden har han ikke snakket med meg om det. Jeg tok valget alene, og nå blir jeg alenemor til 2, men jeg har oppdratt største alene og jeg (han har ikke hjulpet til så veldig mye, bedre det siste året), dette skal gå bra;)

Hei. Jeg er gravid i uke 23, og det har vært problemer med barnefaren siden vi fant ut at jeg var gravid. Jeg har brutt med han flere ganger etter svært dårlig oppførsel, men har gått tilbake flere ganger fordi jeg fortsatt elsker mannen. Vårt første brudd kom som følge av graviditeten (Jeg vill e beholde og han ville absolutt ikke), men han godtok etter et par mnd situasjonen, men så fulgte det med nye problemer som følge av utroskap fra hannes side. Vi har vært mye av og på, jeg føler at jeg fortsatt tregner han som støtte i denne tiden, selv om jeg innser at det ikke er så mye å gjøre for å redde forholdet. Barnefaren bor i et annet land, og vi har ikke sett hverandre på to mnd nå.

Det viktigste fra nå av er uansett lille barnet vårt :)

Det er mitt første barn, og jeg gleder meg veldig til å møte den lille som sparker i magen, til tross for situasjonen.

 

Det er godt å vite at vi ikke er alene -det er mange som oss der ute, og det går helst bra :)

Hei S.M

 

Det høres ut som om du har gått gjennom en tøff tid. Håper det går bra med deg :) Jeg tror mange menn ikke helt er klart over hva abort faktisk er og hvordan en abort påvirker kvinnen i ettertid.

 

Vi er flere som er i samme båt og heldigvis finns der andre menn som er mer mottagelige for barn. Vi får håpe at vi etterhvert finner oss noen slike :))

 

 

Takk:)

 

Ja, det har vært litt av en tid, puh, men nå er det verste forbi, og jeg kan glede meg til å bli mamma:) Har ikke latt meg selv glede meg før nå...

 

Nei, mange menn tror nok en abort er veldig enkelt å gjennomføre... jeg kjente liv i uke 11 (jeg er ganske sikker på det, og fikk bekreftet fra lege at det var mulig), og enda jeg fortalte samboeren min det, ønsket han å gjennomføre aborten...:(

 

Håper jeg finner en mann av den typen du snakker om ja;) Neste skal velges med omhu...:S

Brøt forlovelsen for over ett år siden og flytta fra hverandre, men fremdeles følelser inne i bildet fram til nå. Han har noen par nye damer, så han er ikke iteressert i å prøve å få det til å funke heller. Fant i ettertid ut at han hadde hatt flere enn meg når vi var forlova så like greit.

Jeg fryder meg over å være alene uten en mann som ligger på sofaen og ikke gidder å hjelpe til, jeg fortjener bedre :)

hadde en kjærste men fant ut at det ikke skulle være oss i det hele tatt men innen jeg hadde gått ut av forholdet var jeg blitt gravid... og det tok ikke store krangelen før han var over alle hauger .. spurte meg om ultralyden når jeg var i syvende måned.. SINNA!!! ikke spes. intressert ... men jeg gleder meg over graviditeten , har ti dager til termin nå... :).

 

 

  • 2 uker senere...

Gnisten hans til meg ble borte når jeg fortalte om graviditeten. Han mente at vi ikke kunne være kjærester mere, det ble for fort alvor.

Vi hadde pendlet 50 mil i 5 mnd.

Jeg er 30 og han 40, han er jo jæævli voksen som ber meg ta abort etter morroa han var med på..

Og dette måtte jeg tvinge ut av ham, hva han egentlig ville, jeg hadde jo mistanker da...

 

Akkurat nå står ikke mannfolk generelt noe høyt i kurs hos meg.

 

Men så vet jeg at prinsen som skal gjøre meg lykkelig en dag er der ute :-)

Kort forklart er grunnen at jeg for en gangs skyld var veldig ufornuftig og gikk i mot mine prinsipper.

Litt lengre forklaring: Han er en kollega som jeg hadde rotet med på julebordet. Rett etter kom eksen hans og ville ha han tilbake, og han valgte henne. Like vel så var vi på flørtern i flere måneder etterpå. Og selv om han sa at det ikke var slutt med dama, men de var inne en dårlig periode av forholdet, så åpna jeg mitt hjem for han. Jeg som alltid har sagt at jeg ikke vil ligge med menn som er utro. Og prevensjon var ikke en gang i tankene på verken han eller meg. Lite lurt når man er utro.....

Etter sexen snakket han om at han skulle gå i tenkeboksen og finne ut om han skulle gå fra dama og bli sammen med meg eller ikke.

Da jeg informerte om at jeg var gravid, fortalte at han og dama var som nygifte igjen og alt gikk bra der. Samtidig som det var feil måte å starte et forhold på å få barn med en gang. Han så helst at jeg tok abort. Og tok jeg ikke abort, så ville han ikke ha noe med verken meg eller ungen å gjøre.

En ting er sikkert, jeg kommer til å føde hans barn, og det kommer aldri dama hans til å gjøre. Hun er mye eldre enn han, og har nok kommet godt inn i overgangsalderen.

 

Han har bare flyttet ut uten forklaring etter 6,5 år, vi venter vårt 3. barn, har to gutter på snart 5 og 21 mnd. sammen også. Så har vært alene med de i ca. 1,5 mnd. nå, han bryr seg overhodet ikke om oss..... Fatter ikke at det går ann å forlate familien sin uten å i det hele tatt bry seg om barna sine....

Jeg er en mnd unna termin, for ca 5 uker siden tok han en pause, da hadde vi akkurat flyttet inn i huset vi kjøpte sammen denne våren (leide ut en periode,mens han gikk på skole) og for en uke siden sa han ifra at nå hadde han forstått at de følelsene han burde ha nok ikke kan komme tilbake i fremtiden, og at han heller vi gjøre det slutt nå enn om et par år. Han har med andre ord allerede gitt opp, bestemt sge for at dette ikke går uten at vi har fått prøve sammen. Vi begynte i terapi, og hadde vært der 2 ganger da han bestemte seg for at det var slutt. Vi fortsetter terapien for å ordne opp som best mulig, og for å få hjelp til å samarbeide når lille prinsen kommer. Vi er unge, 20 år, så jeg trodde kanskje at dette var et lite opprør, at han fikk panikk. Men nå selges huset, og jeg flytter ut i løpet av de neste ukene. Han bor hos moren sin så lenge, mens jeg flytter ut.Nytter ikke komme krypende med halen mellom beina hvis han angrer på dette etter fødselen. Kan jo hende det gir han en tankevekker når han sitter med sønnen i armene, og hver gang han er hjemme hos oss og må dra fra sønnen sin den første tiden når han skal være bare hos meg. Men da er det for sent...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...