Jeg fika til mannen min i natt.. TO ganger.. (langt)

[Anonym bruker]

og jeg angrer som en hund. Man slår jo ikke den man elsker..

Det bare tippet over for meg.

 

Han er snart 40 år, vi har små barn og han har siste feriedagen i dag. Siste uken har han sittet på nettet og spilt, jeg har jobbet. Småttisen i bhg. På lørdag hadde vi folk til middag her. De dro forholdsvis tidlig, slik at vi var "alene" til kl 21. Da hadde han avtalt å spille poker med gutta og jeg kunne bli med. Jeg sa jeg ikke ville spille men bli med for å snakke med damene.. Vi avtalte på forhånd å IKKE bli der utover natta. Så skjedde det som alltid skjer når vi gjør avtaler: Han drikker og "koser seg", som han sier, og vil ikke hjem når jeg sier jeg skal dra. Jeg drar kl 02, så jeg er ikke heelt kjip heller- syns jeg selv. Han kommer tuslende hjem DRITIINGS (hadde tatt taxi) i femtiden.

 

Igår skulle han på konsert med to kompiser. Dro midt på dagen for han hadde så mange ærend. Han ringte kl 18. Snøvlet og plapret. Men ikke om annet enn noe han hadde hørt. Egentlig totalt uinteressant, for jeg skjønte ikke mye av det han sa... Jeg spurte når han kom hjem, og det visste han ikke. Sender han et par sms når klokka nærmer seg 20 for å spørre om han var på vei ut på byen. Da ringte han men svarte ikke på det spm. Bare plapret i vei, med masse bråk i bakgrunnen.

Minsten vår holder på å få tenner, så jeg var oppe til klokka 03 med han i natt. Jeg ringer etter han i ett tiden. Da var han på vei hjem. Han VISSTE at jeg skulle på jobb halv åtte idag. Jeg hadde fortalt han at minsten var megasutrete. Likevel kommer han hjem klokka 0200. På en torsdag. han var så full at han ikke kunne gjøre rede for seg. Klarte nesten ikke å stå oppreis. Jeg var så sint at jeg holdt på å klikke, for jeg hadde ikke sovet noenting, og jeg mente jeg ikke hadde eneansvar for syke barn. Og forklarte det spesiellt med at vi ikke hadde noen avtale på at han skal ut og drikke seg DRITINGS tre dager i uka med småfolk i huset, at vi har sykt barn og at jeg faktisk skulle tidlig opp idag. Han svarte med at hvis jeg var misfornøyd kunne jeg bare flytte. Da klappa jeg til han med alt jeg hadde. Rett håndflate med høyre hånd.. Jeg angret ikke der og da. Var så sint at jeg hadde skutt han. Trøtt, sliten og følte meg som en dørmatte.. Da sa han igjen at jeg kunne pakke tingene mine. At jeg hadde dagen på meg. Da klappa jeg til han igjen, for jeg ba han finne på en ny setning. Han har arvet endel penger og har særeie på huset. Det kommer ALLTID frem når jeg sier noe han ikke er enig i. Da må jeg flytte. Akkurat som om jeg stikker uten videre.. Vi har barn.. Det glemmer han!

 

Ikveld er det ny samling. Og imorgen er det 45 års lag. Vi skal på alt. Jeg er så lei av drikkingen hans. Han drikker ALDRI hjemme. Tar seg aldri noe midt i uka hjemme, men med gutta kunne han vært ute 4 dager i uka. Han klarer heller ikke drikke tre øl. Nei det er konjakk og drinker for tusenvis av kroner. Jeg må klippe håret mitt på kredittkort fordi jeg føler vi har lite penger innimellom, ( har EGENTIG ikke det, men er livredd for å ikke ha noe), mens han kan svi av pengene våre på pokerspill og fyll?!?

 

Jeg har lyst å banke inn i hodet på han at han har et alkoholproblem. Om han ikke er alkoholiker, så kunne jeg tenkt meg og begrenset antall turer ut. Er sikkert verdens kjipeste kone, men tror ingen kan sette seg inn i den utryggheten jeg lever under når han hele tiden sier jeg skal flytte hvis jeg sier han bør "virke litt mer", "drikke litt sjeldnere" eller ikke være så krass og påståelig mot alt og alle..

 

Og i natt klikka det. Nå er jeg på jobb. Det ble under fire timer søvn, og minsten våknet når jeg våknet. Ikke en tur på do alene, Og i senga ligger LASARONEN og sover. For det så han ut som igår.. Er så sliten og gruer meg til helgene. For nå er det nye sammenkomster som han ALDRI klarer gå glipp av...

[Anonym bruker]

Jeg har hørt mange slike historier. Om en mamma som nesten sitter alene med barna fordi mannen er ute på byen flere ganger i uken - og drikker seg drita full.

Slike menn har et problem. Poenget her er jo ikke at voksne menn skal få gå ut og ha det gøy, men det er dette med å drikke seg såååå full.

Du må nesten spørre deg selv om det er til å leve med?! Om ikke så ville jeg ha flyttet ut - selv om du elsker ham. Elsker han deg? Om han virkelig elsker deg...vil han ikke da ta ordene dine på alvor og finne ut om han har et alkoholproblem. Elsker han alkoholen mer enn familien?

Synd at det går så langt at forholdet deres blir voldelig. Jeg hadde hatt en dyp lang samtale med ham - ikke kjeft - men prøv å la ham se det fra ditt synspunkt. Er han blottet for sympati, så mener jeg han bare har godt av å sitte med dette huset alene. Enkelt og greit!

[Anonym bruker]

Er han ikke alkoholiker sider du? Høres nesten ut som han er det på meg. Han er hvertfall en umoden og utrolig barnslig nesten-40åring.

 

Vet ikke hva jeg skal si, høres ut som en uholdbar situasjon. Hva med å ta bilder av ham når han ser ut som en lasaron, ta opptak av han når han snøvler og er full, og vis/spill av dette en gang han er edru og rolig. Han må jo selv innse at han har et problem. Synes overhode ikke du er verdens kjipeste kone, jeg hadde aldri funnet meg i at gubben gikk ut og drakk seg snydens tre ganger i uka! (igrunnen ikke en gang i uka heller, en gang i måneden hadde sikkert vært greit...)

 

Hvis det er sånn at han MÅ gå på alt han blir invitert på - da har han et problem. Det er lov å si nei, og det går an å gå glipp av en fest i ny og ne - til fordel for familien. Vil han virkelig bli helgepappa og at ungene skal vokse opp med skilte foreldre?

 

Har du spurt om han vil være med på terapi på familievernkontoret?

 

Lykke til...

 

[Anonym bruker]

Takk for svar..

 

Jeg mener at- han ikke drikker hjemme, men det er noe med det å ALDRI klare å takke nei til noe? Han får liksom med seg alt, han! Og et par av de yngre guttene i gjengen, sier til meg at jeg er kul siden jeg ikke er bitch.. Hvis det bringer meg mannen min hjem, så skal jeg jammen være "bitch". Kanskje jeg har vært for slapp? Føler selv at jeg har sagt klart fra hver gang at jeg syns det er for mye.

 

Og sitte ned å prate med han er vanskelig. Han har litt dårlig selvinnsikt, og er veldig flink til å prate med store ord, så jeg kommer alltid til kort. Spesiellt på slike tema. Nå hadde vi planer om ett barn til, men jammen har jeg ikke lyst å knaske piller igjen. Jeg har INGEN jeg kan prate med dette om.. Hvem bør jeg ringe. Hva har andre gjort som har vært i min situasjon?

 

Heldigvis så nærmer høsten og vinteren seg. Da er det hvertfall ikke fester BÅDE torsdag, fredag og lørdag lengre..

[Anonym bruker]

Har altså ikke vært i din situasjon, men synes du bør begynne å være bitch ja. Si til ham at du er på pillen igjen og at det ikke blir noen flere barn før han viser at han har tenkt å ta sitt ansvar som far. Og si at hvis han har tenkt at dere skal feire jul sammen i år, bør han bli med på familievernkontoret. Der får dere hjelp til å snakke sammen, forhåpentligvis (kommer jo litt an på terapeuten dere kommer til også). Slå opp på familievernkontor i din kommune i gulesider og se om du finner dem, ring og hør når dere kan få time, og så gir du han beskjed om at han har å bli med.

 

Var det to barn dere hadde? Du har jo i tillegg et stort barn i ham å ta deg av, må være utrolig slitsomt.

[Anonym bruker]

Stakkar deg.....!

 

Det her høres ikke bra ut i det hele tatt.

Min man er del av en stor kameratgjeng bestående av skikkelig festlige karer.

I den gjengen blir man også sett på som "bitch" dersom man maser for mye om å være hjemme med familien istedenfor å måtte være med på ALT.

Jeg faller heldigvis ikke inn i noen av kategoriene da mannen min er flink til å ta riktige avgjørelser selv, men jeg syns så synd på de konene som helt tydelig går med på det mannen vil for ikke å være "kjip".

Det er så trist, og ender som regel ALLTID i at kvinnen på et tidspunkt bare for nok. Problemet er at da er det ofte for sent. Hun har i sitt stille sinn svelgt en hel bråte med kameler og har bygget seg opp et sinne og en bitterhet som ikke akkurat legger et godt grunnlag for forsoning.

 

Jeg vil råde deg til å ta dette problemet ved roten, og iallefall ikke sette flere barn til verden før alt er i orden med dere to.

Hva med å ta ham på ordet?

Det er helt utrolig respektløst å be deg om å flytte ut hver gang han møter litt motgang, uansett om han egentlig ikke mener det!

Det må være utrolig sårende og det gir deg en slags usikkerhet som ikke er menneskelig å leve med.

Dra hjem til ham, sett dere ned og be ham fortelle om han virkelig mener at du skal flytte ut.

Gi klar beskjed om at neste gang han slenger den setningen ut i luften, så gjør du alvor av det!!

Om du ikke tør å stille ham det spørsmålet fordi du er redd for svaret (at han kanskje vil det) så er det kanskje til det beste!

Jeg har vært i akkurat den situasjonen med en manipulerende kjæreste som alltid truet med å gjøre det slutt fordi han visste det var det jeg var mest redd for.

Men en dag var det nok, og jeg tok ham på ordet.

Så meg aldri tilbake, men han brukte årevis på å prøve få meg tilbake.

Som sagt - når det går så lang tid med undertrykte følelser, sier det plutselig bare stopp! Og da er det ingen vei tilbake.

Etter den kjæresten har jeg lært meg å se an menneskers reaksjonsmønster før jeg involverer meg med dem, og heldigvis har min mann familien på førsteplass uten at han er en tøffel av den grunn.

Det betyr bare at det er ekstra hyggelig for både ham og meg når han er ute og koser seg til sene morgenen med kompisene.

 

Jeg tror heller ikke mannen din har et alkoholproblem, han har snarere et kompisproblem. Han klarer ikke å legge fra seg ungdomstiden og vokse opp. Kanskje føler han at han har gått glipp av noe, eller han har bare ikke forstått verdien av deg og barnet!

 

Det han trenger er en liten oppvekker.

Få ham til å forstå at han ikke kan ta deg for gitt uten å gjøre deg til et offer når du prater med ham - det er det verste mange menn vet!

Vær tøff, fortell hva du føler uten å bli for emosjonell, og legg ned harde fakta for hvordan du forventer ting skal forandre seg.

 

DET ER DU VERDT!!!!

 

Ble litt langt dette her... men forstår så godt hvordan du har det.

Lykke til.

 

Klem

[Anonym bruker]

Innimellom er det lov å være bitch! Jeg har ikke opplevd det samme, men jeg har alltid vært opptatt av å være "en av gutta" og ikke være bitch. Men etter at vi fikk to barn har jeg måttet være det innimellom og det hjelper. Det blir litt som med barneoppdragelse: Ikke si nei, bare for å si nei, men forklar hvorfor du sier nei. Snakk sammen og vurder hva man kan og ikke kan gjøre. Elsker dere hverandre og dere har lyst til å leve sammen, så bør dere kunne bli enige om hva dere kan gjøre.

 

Når det gjelder det han sier med særeie på huset og at du kan flytte, så tror jeg det er en meget tom trussel (uten å kjenne noen av dere). Å diskutere noe i fylla eller på nattestid er alltid vanskelig og ofte lurt å vente med til dagen etter, hvis man klarer. Men sier han det med flytting en gang til så lurer jeg litt på om ikke jeg hadde tatt med meg barna og "flyttet" for å se hvordan han reagerte. Bo hos dine foreldre, søsken eller andre nære venner som dere stoler på. Jeg tror nok han raskt hadde skjønt alvoret og bedt dere om å komme hjem igjen.

Høres for øvrig ut som han har en liten 40 årskrise. Jeg tror dette er noe dere kan komme over, men det bør nok jobbes med. Ta kontakt med kommunen eller bydelen der du bor om familierådgivning e.l. Jeg kjenner fler som har kommet seg over sånne "kneiker" etter rådgivning.

 

Lykke til!

[SannaMor]

Huff, dette er en kneike dere bare må komme dere igjennom. Og det er viktig at du, som noen sier her, tar tak i situasjonen för du begynner å forakte ham. Det er litt typisk oss kvinner at vi svelger og lider uten å gjöre noe drastisk med det, sånn at npr vi faktisk velger å gjöre det så er det for sent å snu. Dvs vi kvinner gjerne gjör oss ferdige med forholde mens vi er i det, mens menn generelt takler brudd litt dårligere fordi de forsöker mestre det etter at det er et faktum.

 

Du er nödt til å få han til å slutte med trusler om at du må flytte. Jeg foreslår at du setter deg ned med ham og helt seriöst foreslår at dere finner dere ett nytt sted å bo hvor dere begge eier halvparten hver, fordi du orker ikke å ha utkastelses-trusler konstant hengende over hodet.

Og i helgen må du be ham skaffe barnevakt om han skal ut å feste, fordi du er for utslitt etter å ha tatt hånd om jobb og barn alene. Eventuelt synes jeg det var et godt forslag fra noen her å ta med deg barna og bo et annet sted for en tid om du har mulighet.

 

Värste du kan gjöre tror jeg er å bare la dette "blåse over" helt til neste gang. Men först synes jeg du skal be ham pent om tilgivelse for slagene, det der er rett og slett ikke holdbart! Hadde han slått deg hadde du fått masse råd om anmelde ham, la oss håpe han ikke gjör det med deg.

[Anonym bruker]

Faen, han skulle hatt et seriøst ballespark i tillegg!! At du finner deg i det. Det virker jo nesten som om han prøver å få deg til å flytte, kanskje det er det han vil og det er grunnen til den tåpelige oppførselen? Han er sikkert for feig til å face deg med det. Huff, ikke meningen å være stygg altså. Det finnes mange gode menn uti verden som også har respekt for madamene sine:)

[Anne-B.]

Er mannen din hjemme alene med ungen etter å ha kommet hjem dritings i natt? Da har han neppe vært særlig edru nå utpå morgenkvisten. Jeg tror han har rett; du skal pakke tingene dine og dra. Du fortjener bedre.

[Espoir]

Å, stakkars deg!

Jeg klikket meg inn på innlegget med den holdningen at du måtte være teit som slår mannen din.

Jge mener fortsatt at man aldri skal ty til vold, men etter å ha lest hvordan situasjonen din er, må jeg si at jeg forstår utrolig godt hvorfor du mistet besinnelsen.

Han har jo ingen respekt for deg overhodet!

Jeg ser du har fått mange gode råd av andre her inne, så jeg skal ikke råde deg til noe som helst.

Men ut fra det lille man får vite av innlegget ditt, virker det som om han enten må endre holdning og oppførsel totalt, eller så bør du forlate ham.

 

Han har jo et alvorlig alkoholproblem når han drikker på den måten hver gang han er ute, og såpass ofte.

[Anonym bruker]

Signerer Anne-B her.. Er det han som har ansvaret for dem nå etter å ha vært så full?? Eller var de i barnehagen (håper virkelig det..) for her så får ingen ta hånd om barna når de har drukket.. Jeg har megastreng alkoholpolitikk, og alle syns jeg er så kjip på det, men jeg har ingenting til overs for folk som ikke kan droppe å ta seg øl eller vin når de er her og skal være sammen med mine barn.. Når det er kveld og de er i seng er det helt ok å ta seg noen glass, men ikke flatfylla og så skal være sammen med dem neste morgen..

 

Ja høres ut som mannen din har både et kompisproblem og et alkoholproblem. Når han ikke klarer å begrense inntaket sitt så er det jo et problem! Og at han ikke kan si nei er jo også et problem! Uansett hva du gjør så må du få han til å skjønne hva han gjør mot familien sin, blir for slapt å la han "slippe unna" og la han gå på ny fest igjen..