MA for snart 1 mnd siden

[frue og mamma]

Det er snart 1 mnd siden jeg fikk beskjed om at jeg hadde hatt en MA. En uke etter ble blødningene satt i gang med Cytotec. Fremdeles kommer det blodrester og jeg føler at jeg aldri blir ferdig. Har prøvd siden jeg fikk beskjeden å være positiv, tenke at kroppen har reagert som den skal, at jeg i alle fall kan bli gravid. Men på et vis hjelper det ikke.

 

I dag var jeg på besøk hos en venninne som fødte for en uke siden. Gleden var selvfølgelig stor, og venninneflokken beundret den nyankomne. Jeg fortalte ganske umiddelbart hva som hadde skjedd med meg og vi snakket litt rundt det etterpå, men ganske kjapt ble tema skiftet. Jeg forstår at det er vanskelig å forholde seg til, men hadde en klem skadet? Prøvde å spøke litt med det, men nå er jeg nesten til bunns i vinflasken jeg har drukket alene. Føler meg tom, alene og trist.

 

Mannen min er der for meg, men jeg tror på en måte ikke at han har forstått hvor mye jeg har ønsker tilskudd til familien. Kan ikke klandre ham.

 

Som om ikke det er nok, har jeg en venninne som er en uke over, to venninner som har termin i oktober, en i november og to som skal ha samtidig som jeg skulle hatt.

 

Det er så urettferdig!

 

[Achieved my Everest79-♀2010]

Ja eller hur e det orättvist.. jag hade en MA för 6 dagar sedan och har inte kunnat fungera normat sen dess, var då i vecka 11+4. Hur ska jag kunna gå tillbaka till det normala livet där jag för en vecka sedan levde och var så otroligt glad? Varje morgon har jag vaknat och tänka: ja men jag e ju gravid å då blir ju dagen helt topp!

 

Jag har tur som har väldigt mycke bra folk runt mej som har ringt, sänt sms och kommit på oinbjudet besök plus att min pojkvän varit där till 110% utan detta hade jag aldrig klarat mej ur sängen idag (första dagen sedan det hände).

 

Jag tycker så otroligt synd om dej, det e en otroligt tom känsla som man bär på när det man önskat mest helt plötsligt försvinner. Jag hoppas bara att jag vaknar en dag utan att ha drömt mardrömmar, utan ångest å utan att jag gråter.. så börjar man kanske fungera som vanligt igen.

 

Har ni tänkt försöka igen?

 

Tänker på dej och du ska veta att du e inte ensam..

[ippemo får augustbaby]

Har dere barn fra før av?

 

Jeg mistet det som skulle vært min første i MA i uke 11. Jeg hadde det så fælt... særlig siden "ingen" skjønte smerten, jeg var jo bare 11 uker på vei og da var det liksom sånn som skjedde. Jeg fikk ikke "tillatelse" til å sørge. Men sørge, det gjorde jeg. Var langt nede i et svart hull. Unngikk alle gravide og ble fysisk dårlig ved synet av en barnevogn. Den dagen bestevenninnen min ringte og sa hun var gravid, så knakk jeg helt sammen (mannen min ble rasende på henne for at hun ringte meg og sa det).

 

4 måneder etter MA'en ble jeg gravid på nytt. Jeg var livredd, orket ikke å gjenoppleve smerten på nytt. Men 9 måneder etterpå fikk jeg en velskapt og nydelig jente. I dag er hun 5.5 år gammel=)

Mange ganger har jeg tenkt på MA'en og tiden som fulgte. Hadde det ikke vært for den, så hadde jeg ikke hatt jenta mi i dag. Og da tenker jeg at det var en mening med det. For henne ville jeg ikke vært foruten.

 

Kanskje det barnet som venter på å få akkurat deg som mamma ikke kan komme før om noen måneder?

[KISS]

Ja det er ingen tvil om at det er urettferdig! Jeg hadde utskrapning for 5 dager siden, var 11 uker på vei. Det var MA og fosteret var bare 6+1 dag gammelt. Det er vel fordeler og ulemper med utskrapning og medisinsk abort. Men fordelen med utskrapning er at man blir fort ferdig med blødninger. Jeg blør ikke noe mer, men det kan jo selvsagt komme igjen.

Jeg har det på samme måte som deg, en venninne skal ha i september, en i oktober, en i november, en i januar, jeg skulle hatt i februar, en i mars og en i april! Jeg omgås kun gravide jenter om dagen!!!!!! De to som skal ha i mars og april kastet seg bare på karusellen da de hørte jeg var gravid for de ville gå gravid sammen med meg, og de ble jaggu gravid på første forsøk mens jeg har prøvd i 8 mnd! Også er jeg den som mister, det er så utrolig urettferdig!!! Men, jeg må si at jeg har noen fantastiske venninner, jeg har fått masse støtte og det har vært full fokus på meg og ikke på de andre gravide. Skjønner at det må være tøft for deg at de bare hopper over temaet, det er ikke sånn det skal være, man må snakke om det! Snakke snakke snakke! Det hjelper! Det går faktisk ganske bra meg meg allerede, jeg tenker bare fremover, gleder meg til å forsøke igjen. Håper du snart slutter å blø og jeg ønsker deg masse lykke til! Vi skal klare det neste gang:)

[frue og mamma]

Takk for gode ord!

 

Du må også vite at du ikke er alene.

 

Skal gifte meg om noen få uker, og så er det til med prøving. Er det noe denne opplevelsen har medført, så er det at nå er jeg ennå mer bestemt på å få barn. Det er jo selvsagt en skremmende tanke at det kan skje igjen, men jeg må bare prøve.

 

Om du vil få ut frustrasjon og sorg, må du bare skrive tilbake. Jeg kan i alle fall låne et øre/to øyne og vet hva du går gjennom.

 

God klem fra meg

[Anonym bruker]

Trist å høre om MA'en din.

 

Grunnen til at dine venninner velger å skifte tema kan godt være for å beskytte seg selv. Det er faktisk slik at det er mye enklere å snakke forbi ting i stedet for å konfronteres med det.

 

Vet dette veldig godt selv, da jeg har SA, MA og dødfødsel i uke 31 som opplevelser. Opplevde det samme som deg disse gangene, også den gangen gikk fikk et dødfødt barn.

 

Det føltes mye bedre når noen kom til meg og sa:

"Jeg forstår at du har det vondt, men vil du ha noen å snakke med, så er jeg her". Det er mye verre med de som tier ihjel det som har skjedd.

 

Men, uansett dette går bedre etter hvert, men ikke forser noe, ta den tiden du trenger, du har lov til å føle sorg. Det er jo faktisk slik at sorg er den eneste følelsen man har igjen når man har mistet, og denne følelsen må man få lov til å ha. Dette er en del av prosessen man skal igjennom etter slike opplevelser.

 

Sender deg varme og medfølende tanker!

[Achieved my Everest79-♀2010]

Det e ju en tröst att man faktiskt inte är ensam om detta, att det inte är ovanligt att det sker och att de flesta förr eller senare faktiskt får barn. Men självklart kommer ju tankarna snikandes om det e mej el min sambo det e fel på.. försöker bara putta bort de men de ligger där i bakhuvudet.

 

Var på jobb igår för forsta gång efter det hände å det gick faktiskt bra, ingen där vet att jag har varit gravid så jag sa bara att jag varit med om en personlig kris men att jag kommer mej igenom detta. Alla va verkligen jätte söta och gjorde allt för att dagen skulle va så normal som möjligt.

 

Det jag e rädd för e att fastna i detta.. just nu känner jag ingen glädje, jag har inte lust att göra nått annat än att ligga på soffan å se på tv så att dagen skall gå. Kommer livslusten tillbaka? Jag e normalt en väldigt glad och positiv person så jag känner inte igen mej själv å det skrämmer mej.

 

Va detta din första graviditet?

 

Gratuøerar med giftemålet, skönt å ha nått att se fram emot antar jag..nått annat du kan fokusera på.

 

Vi kommer starkt tillbaka båda två å nästa gång e det vår tur, det e jag säker på!!!!!

 

STOR KRAM

[Achieved my Everest79-♀2010]

Detta inlägget hjälpte mej väldigt.. min största rädsla e att detta skall ske igen, men jag vet ju att jag måste bara prova å hoppas på att det nästa gång e min tur. Ser att det e många som varit med om MA och sedan blivit gravida inom kort tid och det har gått helt fint.

 

Detta var min första graviditet, så inga barn från tidigare.

 

Fick du bättre uppföljning under din andra graviditet?

 

Vi ska försöka igen å vi får bara hoppas att det den gången sitter fast i 40 veckor!!

 

Tack..

[ippemo får augustbaby]

Er det meg du mener? Nei, jeg fikk ikke det=( Ikke flere kontroller eller tidlig ul.

 

Jeg har to friske og velskapte barn, og to MA'er. Jeg vet jo at mest sannsynlig vil det gå bra med meg neste gang... men om ikke legen vil gi meg tidlig ul, så skal jeg betale for det selv. Har tenkt å kanskje bli kunde hos Volvat/Majorstuaklinikken og gå der regelmessig første trimester.

 

Dessverre så er det ikke så mye man kan gjøre selv heller, annet enn det selvfølgelige som å leve sunt. Man må bare fortelle seg selv at det var ikke meningen at akkurat den spiren skulle bli noe, og at den babyen som venter på akkurat deg, kommer når det er meningen at det skal skje.

 

Svadasvar, kanskje... men det er slike tanker som hjelper meg gjennom sorgen.

[frue og mamma]

Kjære Veronica79,

 

Ja det var min første graviditet.

VI fant ut veldig tidlig at jeg var gravid, og gledet oss voldsomt. Jeg prøvde å være realistisk og tenke at det kunne være det ikke villle gå bra, men jeg tror ikke man klarer å ta innover seg hvor mye følelser som er involvert.

 

Jeg føler på et vis at det går bedre med meg. Er mye ute og farter, besøker venninner og har vært veldig åpen med hva som har skjedd. Siden jeg har hatt noen depresjoner, vet jeg at risikoen for å bli dårlig er til stede dersom jeg er passiv. Jeg tror nok at jeg er disponert for den typen sykdom, og det er slett ikke sikkert at du er det, men pass på at du tvinger deg selv til å gjøre ting. Gå på kino, tren, gjør ting som tidligere var lystbetont. Men misforstå meg rett, du har lov til å sørge! Bare ikke la det ta overhånd.

 

Jeg vet ikke hvor du bor, men her hos meg er det sol. For min del gjør solen alt mye lettere. Prøv å se de små tingene!

 

*godklem*