Søte lille jenta mi :)

[Gjest]

Snuppa er drøyt fem uker, og har såvidt begynt å smile til folk de siste par ukene. Kan gå dagevis i mellom hver gang enda, og det er alltid litt sånn "var det egentlig med vilje?" når hun smiler (hun har smilt i søvne/halvsøvne og som en slags "refleks" siden hun ble født).

 

Men i dag var vi på besøk hos min mormor (hennes oldemor, da...), og hun fikk holde nurket. Jeg vet ikke hva mormor gjorde, men nurket ble helt oppslukt i ansiktet hennes, og hun rågliste flere ganger mens hun tydelig holdt øyekontakt med mormor. Helt tydelig at hun smilte med vilje, og at det var til mormor

 

...Så kunne man jo selvsagt være skuffa som mamma, over at oldemora fikk de første skikkelige smilene, men for meg var det nok mer spesielt at hun smilte til mormor enn til meg. Historien er nemlig at mormor var en forholdsvis oppegående dame på 84 år da jeg ble gravid. Ikke i all verdens god helse og forfatning, og rett nok ikke alltid med optimal hukommelse, men god nok stand til at hun bodde alene i leiligheten sin og greide seg uten hjemmehjelp eller andre tiltak. Og i år skulle hun bli oldemor for andre og tredje gang - først i starten av april, første barnet til den ene fetteren min, og deretter nå i sommer når jeg fikk min første. Og hun gledet seg stort til de to nye oldebarna! Men så, når fetteren min fikk jenta si i slutten av mars, var det ingen som greide å nå mormor på telefon for å få sagt i fra. Etter som dagen ble kveld og hun fortsatt ikke svarte, dro tanta mi hjem til henne, og fant henne liggende bevisstløs på badegulvet. Hun hadde hatt et slag, og etter å ha regnet over hvor lenge det var siden noen hadde snakka med henne og en del omstendigheter rundt henne (hun var kledd for natta, så det er sannsynlig at det hadde skjedd en kveld), fant vi ut at hun må ha ligget der i godt over et døgn - sannsynligvis nærmere to... Hadde hun ikke blitt oldemor den dagen, hadde hun nok ikke blitt funnet i tide. Etter slaget var hun forholdsvis bevisstløs mesteparten av døgnet i noen uker, og vi trodde vel aldri at hun skulle oppleve å få se det tredje oldebarnet sitt - men hun henger nå i stroppen enda. Riktignok har hun nesten mistet evnen til å snakke (alt vi har hørt henne si er "ja", "nei", og andre småord hvis hun er i veldig godt lune), og hun er delvis lammet i halve kroppen og sitter i rullestol, men hodet er stort sett veldig godt på plass enda. Og hun lyser opp hele sykehjemmet når oldebarna kommer på besøk, jeg tror ikke det finnes større lykke for henne enn å få se de små krabatene

 

Så når hun først skulle glise til noen andre enn mamma'n sin, synes jeg hun valgte rett - jeg tror mormor kommer til å leve lenge bare på de smilene, så glad ble hun