Testikkelkreft

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er gravid med mitt 3. barn, og formen har ikke vært god. Har store smerter i underlivet (pga tidligere koplikasjoner og "feil" i underlivet) og er sykmeldt hele svangerskapet. Dette i tillegg til bekkenløsning, kvalme og alt det andre som hører til. Synes det i grunn er slitsomt nok i seg selv, i tillegg til at vi har to barn på 2,5 og 4 år også. 2, 5 åringen sover skikkelig dårlig, og er ofte våken flere timer i strekk om nettene. Mannen min pleier å være hos henne for å få henne til å sove, men hun hyler etter meg... Så i sommer fikk mannen min testikkelkreft. Var på UL en dag og fikk beskjed om at det var kreft- ble operert dagen etter. Det syntes jeg var tøft. Var alene på sykhuset hele dagen da han ble operert, da mine foreldre var på ferie i utlandet. Det var en sykepleier som var skikkelig ekkel mot meg, og alt ble bare vanskelig. Heldigvis er det ingen spredning, så alt kommer nok til å ordne seg, men jeg synes at dette har vært en påkjenning. Jeg skal jo være den sterke oppe i alt dette, men pga graviditeten, så føler jeg meg bare pyton. Snart skal mannen min legges inn på Radiumhospitalet for cellegift, og jeg gruer meg. Gruer meg til evt bivirkninger. Fælt å se at han er syk og har det vondt.

 

Det er vanskelig for meg å uttrykke disse tankene til noen, da jeg rett og slett føler meg skikkelig egoistisk. Noen som har vært gjennom dette, som kan komme med noen oppmuntrende ord?

 

Sliten