VELDIG usikker!

[Anonym bruker]

Jeg fant ut denne helgen at jeg er gravid. Det kom som en kjempe overraskelse og fikk oss (samboeren min og meg) til å tenke....

 

Vi har begge kjempe lyst på barn og føler oss klare for det,MEN.....!

 

Jeg har akkurat kommet inn på skole (3-årig bachelor) og vi har kun vært kjærester i 4 mnd. Dette er vel det som gjør oss så usikre.

 

Men så har vi kjent hverandre i 7 år og kjenner hverandre utrolig godt, og det gjør oss sikre igjen....uff vi er så delt på hva vi vil....om det er riktig å beholde barnet eller ta abort.

 

Er det noen andre som har vært i samme situasjon med å ha kommet inn på skole og/eller vært kjæreste med barnefaren i kun "kort" tid?

Trenger sårt noen råd.....

[barbara]

Jeg er også student, og ble gravid etter å ha vært sammen med kjæresten min i tre måneder. Vi ble sammen rett etter at vi traff hverandre første gang, kjærlighet ved første blikk. Hadde heller ingen felles venner. Men han er helt fantastisk, veldig ansvarsfull og tålmodig og snill, og jeg har aldri vært i nærheten av så forelsket før:-) Ingen av oss var i tvil om at vi ville beholde barnet, nå er jeg 26 fullgåtte uker og kjenner masse spark:-) Veldig koselig! Vi gleder oss masse til jenta vår kommer i november, hun er definitivt et kjærlighetsbarn:-)

 

På de ni månedene vi har vært sammen har vi rukket å både bli gravide, flytte sammen, og forlove oss:-) Så det går unna i svingene, men det går ikke fortere enn det som føles naturlig for oss, vi er veldig sikre begge to på at vi er riktige for hverandre. Å ha vært sammen kort tid før man får barn trenger ikke bety at det ikke funker, akkurat som at man ikke har noen garanti for at forholdet varer selv om man har vært sammen i flere år før man får barn.

 

Angående skolen, kan du vel fullføre første semester og så gå ut i permisjon? Du kan jo ringe dem og høre hvordan de vanligvis løser slike situasjoner, du er helt sikkert ikke den første studenten deres som har blitt gravid. Man får mindre i støtte når man er student enn når man jobber, men man får så man greier seg, i det minste.

 

Om dere vil ha barnet ordner det meste seg! Og særlig når dere elsker hverandre og kjenner hverandre så godt som dere gjør.

 

Lykke til i tenkeboksen:-)

[Anonym bruker]

I følge mine utregninger har jeg termin i april....så da er 2 mnd i hvertfall fra jeg føder til skoleåret er over, men da hopper man kanskje bare inn i studiet april året etter?

 

Jeg føler det på sammen måte som deg...har aldri vært så forelsket før og føler det på meg at han og jeg er så riktige for hverandre. Tror vel sikkert jeg er mer redd for hva andre sier siden ting skjer så fort....vi flyttet også sammen etter 3 mnd...hehe!

 

 

[Anonym bruker]

Heisann!!!

Jeg vet ikke hvordan det er med å begynne på studie etter permisjon, om man kan starte i april året etter, men jeg ville bare nevne at jeg fikk begge mine barn under utdanning. Jeg var lærling vel å merke, men uansett så gikk det bra:)

Angående at forholdet har vart så kort, så finnes det nok av de som er sammen i årevis før de får barn, og når de endelig får barna, så går de fra hverandre!!

Ikke bry deg om hva andre mener, bare kjenn på hva som er riktig for dere:)

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Yes, det kan jeg skrive under på at jeg har vært! Jeg ble gravid i april i fjor, 1 1/2 mnd etter at vi møtte hverandre! I tillegg hadde vi egentlig gjort det slutt to uker før jeg fant ut av det (ble gravid som et resultat av "break-up sex...!). Det var EKSTREMT vanskelig for oss begge, men vi hadde begge fremdeles sterke følelser for hverandre og det var vel ingen av oss som hadde lyst til å gjøre det slutt i det hele tatt! Etter fire måneder kom vi til fornuften begge to og innså at vi var ment å være sammen.

Jeg hadde store planer for høsten (egentlig for 4 år fremover...), men fant akkurat ut at jeg er gravid igjen. Dermed blir skoleplanene utsatt, men jeg er heldigvis ung og har god tid.

Poenget mitt er at uansett hvor du tror at du er på vei i livet, kommer det alltid til å være overraskelser på veien. Jeg velger å se på det som at hvis jeg ikke hadde blitt gravid, så hadde jeg kanskje ikke kjent samboeren min lenger i dag... Og DET er en trist tanke det!

 

Noen ganger kan et barn føre deg steder du ikke vil være. Men av og til, som i mitt tilfelle, kan det redde deg fra å begå ditt livs feilgrep!

 

Lykke til, uansett!

[Miss Misantrop]

Det at du er usikker gjør meg sikker på at du vet hva du vil. Studier og graviditet går glatt som smør i et land som Norge. Alene eller sammen med barnefaren, dette kan jeg ikke skjønne hvorfor du ikke skal kunne klare. Lykke til.

[Anonym bruker]

Det er jeg som startet denne tråden.... Og etter forrige innlegg har samboeren min og jeg vært hos legen for å snakke litt. Fikk mye informasjon om abort og lite informasjon om andre ting.Virket ikke som om legen hadde mye peiling på graviditet heller.

 

Samboeren min er vel den som er mest usikker av oss nå, og jeg er vel den som begynner å helle mer over på å beholde (men jeg er fortsatt litt usikker jeg også). Det er så spesielt når man er oppi det hver dag og kjenner det på kroppen. Man blir visst veldig fort knyttet. Men jeg vil ikke tvinge samboeren min til å bli pappa hvis han ikke føler seg klar for det. Ikke vil jeg miste han heller...

 

Uff for en situasjon....jeg tenker og tenker og er frem og tilbake hele tiden.

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Hvis du er veldig usikker, så betyr jo i grunnen det at du vil beholde? Du klarer deg nok alltids som student med barn. mange som gjør dette! Er jo en fordel om man har inntekt selvfølgelig, men ikke alltid at alt kan være i boks. Når det gjelder hvor lenge dere har vært sammen, så synes jeg jo selvfølgelig at man kjenner ikke en person etter 4 måneder når alt er litt mer rosenrødt enn senere. Det beste mener JEG er å ha vært sammen i mange år først slik at man kjenenr hvernadre, og forholdet tåler kanskje mer. Men når har jo situasjonen oppstått, og man må jo gjøre det beste utav det;) Gjør det du føler er best uansett. Dere klarer det dere vil;)

[Anonym bruker]

Eneste er at vi har kjent hverandre i mange år før vi ble sammen, men det blir selvfølgelig noe annet å være kjærester....

[barbara]

Selvfølgelig må dere bestemme dere selv hva som er riktig for dere, og hva kjæresten din synes veier selvfølgelig veldig, veldig tungt. Jeg skjønner godt at du ikke vil tvinge ham til å bli pappa ennå, men det blir fort feil om han dermed tvinger deg til en abort. Og det du sier om at du ikke vil miste ham, jeg skjønner deg kjempegodt, jeg var også livredd for det, men du har dessverre ingen garanti for at forholdet holder uansett om du beholder barnet eller tar abort. Med det sagt, at dere kjenner hverandre så godt dere gjør, taler jo til deres fordel uansett hva dere ender opp med å velge nå.

 

For til syvende og sist er det ikke nødvendigvis riktig å ta mer hensyn til hans følelser enn til dine egne - det er du som føler hvordan det er å være gravid, og det er du som vil føle mest direkte hvordan det er å ta abort. Så selv om hva han mener veier kjempetungt, er det når alt kommer til alt ditt valg. For ordens skyld, jeg er ikke abortmotstander selv, men jeg bare tror det er mye vanskeligere å gjennomføre og å bearbeide i ettertid, når man ikke selv er sikker på at det er det beste valget. Det florerer av innlegg på denne siden med jenter som har vært usikre, tatt abort fordi kjæresten ville det, og fått problemer i ettertid. Både med skyldfølelse og depresjoner, men også med manglende forståelse fra kjæresten sin for hva de har gått gjennom. Jeg sier ikke at du nødvendigvis vil føle det slik, men det er et mulig utfall og det ville være forferdelig trist om dere gikk fra dere på grunn av noe sånt.

 

Kanskje du og kjæresten din bør kontakte amathea for samtaler? Eller noen som kjenner begge dere to godt og som er kloke, ikke forutinntatte og ikke dømmende? Jeg håper inderlig at dere finner ut av dette sammen, og at forholdet deres blir styrket, ikke svekket, uansett hva utfallet blir. For uansett kommer nok den ene til å måtte backe opp den andre ganske mye i tida fremover.

 

Forresten; ang reaksjoner fra andre: Vi hadde jo også bare vært sammen tre måneder før jeg ble gravid, og vi kjente hverandre jo ikke før vi ble sammen, hadde ingen felles bekjente en gang. Allikevel har vi bare fått masse støtte fra alle kanter. Jeg sa det veldig tidlig til familien og vennene mine, rett og slett fordi jeg var så rystet at jeg trengte noen å snakke med. Alle har reagert omtrent likt; først et taktfullt spørsmål om hva vi tenkte og hva vi ville gjøre - i tilfelle vi ville ta abort - og når vi sa vi ville beholde, er alle blitt kjempeglade på våre vegne. De blivende besteforeldrene gleder seg vilt, og resten av familien og vennene også. Det har ikke vært noen som har sagt at de syns det er for tidlig. Selvfølgelig endel som spør om det var planlagt, og jeg svarer jo ærlig at nei, det var jo definitivt ikke det, men vi planlegger nå:-) For om dere velger å beholde, har dere ni måneder til å venne dere til tanken, og finne ut av alle de rare tingene man ikke visste at man måtte sette seg inn i:-)

 

Lykke til i prosessen videre:-)

[!!!!]

Så trist at legen ga ensidet informasjon....

Det er jo ikke første gang jeg leser her inne at man ikke vil tvinge kjæresten til å bli far (det kan man jo egentlig ikke gjøre, men man kan tvinge han til å betale bidrag). At man ikke vil miste kjæresten er jo et reelt paradoks. Men hvis han ikke vil miste deg like mye som du ikke vil miste han, vil dere uansett valg, abort eller ikke, ha hverandre. Virker på meg som om du vil ha barnet ditt, så ikke lek martyr. Ta ansvar for deg selv og den lille, så får han komme tuslende etter om han vil. Lykke til uansett.

[Anonym bruker]

Takk for det!

 

Jeg tror ting begynner å gå rette veien nå...i går tok samboeren min hånden sin på magen min og sa: "Kanskje vi skal beholde?" og så smilte han lurt....

[Anonym bruker]

Lykke til både med barnet og hverandre, er han en mann å ha, så stiller han opp for dama han elsker og kjærlighetsbarnet deres...

 

Så enkelt - og så vanskelig...

 

Å studere er egentlig bedre enn å jobbe når barnet er lite, intet problem.

 

Hilsen tidligere alenemamma og student, nå ferdigutdanna i jobb med ektemann/stefar for jenta mi og nytt barn i magen...

[Anonym bruker]

Vi har valgt å beholde og gleder oss veldig begge to nå Tusen takk for alle råd!

[Anonym bruker]

Gratulerer med et godt valg og lykke til;)