Gå til innhold

datteren min er død


Løvetassen

Anbefalte innlegg

I går døde datteren min i magen min ett døgn etter jeg ble satt igang på overtid på ullevål sykehus...Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er bare tom og ufattelig lei meg.. Hva gjør jeg nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Så leit å høre om tapet ditt! Gå inn på www.engelsiden.com. Der finner du flere som har opplevd det samme som deg.

 

Samle minner, vær med henne så lenge du kan.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snufs, det var utrolig trist å lese. Feiret 1 årsdagen til min lille jente igår som også døde under fødselen. Husker så altfor godt sjokket, den tunge sorgen og håpløsheten som om det skulle vært igår. Anbefaler Englesiden jeg og, der finner du støtte du trenger. Enig med henne over, samle alt du kan av minner, hver mest mulig sammen med henne, ta masse på henne og ta masse bilder. Da vi skulle si vårt siste farvel til vår lille engel i kisten, så fikk hun med seg et hjertekjede av gull hvor vi inngraverte Mamma & Pappa og en bamse hver fra søster og bror. Det er en forferdelig og tung tid du har i møte og veien er lang, men sorgen og tapet blir med tiden til å leve med. Føles ikke sånn nå så tett opp under hele hendelsen, følte meg helt vakuumpakket og dratt og matt i fjeset rett etterpå jeg og følte at ting aldri kom til å bli det samme igjen, blir ikke helt det samme igjen men ting har blitt til å leve med. Ta deg god tid til å bearbeide sorgen og tapet av din datter, ta vare på de minnene du har og pass på at du får med deg fot og håndavtrykk fra sykehuset. Det som også hjalp meg var å se masse bilder og gråte en del, skrev også en minnebok om hvordan dagene var etter jenta min sin død. Kan ikke si annet enn at jeg føler med deg i tapet og sorgen, livet er jammen meg ikke rettferdig og utrolig trist at du ikke fikk se din lille datter vokse opp. Sender deg en kjempeklem og tenner et lys for din lille datter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svarte deg også på 3. trimester. Som den over sier, bruk så mye tid du kan sammen med datteren din! Ta MANGE bilder. Jeg angrer forferdelig at vi ikke tok flere bilder av vår datter, men på den tiden var jeg helt forvirret og tenkte at det var litt grusomt å ta bilder av en baby som ikke var i liv. Jeg klippet også litt hår av min datter og teipet det til kortet fra sengen hennes. Tok også håndtrykk og fottrykk i blekk av henne, og er glad for det.

 

Bruk denne tiden nå fram til begravelsen til å besøke datteren din så mye du ønsker. I vårt tilfelle, måtte vi vente nesten 2 uker for å få vår datter begravet, men det stoppet meg ikke fra å se henne. Klart hun forandret seg i løpet av de ukene, men hun var MIN kjære datter likevel.

 

Snakk om datteren din så mye DU ønsker med de rundt deg - selv om det kan bli ubehagelig for de andre. Hun er DIN elskede datter, og du har kjent henne i mange måneder. Jeg bryr meg rett og slett ikke om folk synes det er rart eller ubehagelig når jeg nevner min datter - hun er, og alltid vil være, min datter, mitt første barn. Selv datteren jeg fikk etterpå vet at hun er nr 2, men at storesøsteren døde i mammas mage. Hun snakker også fritt om søsteren sin.

 

Jeg vet at Ullevål tilbyr god oppfølging etter en dødfødsel - bruk alt de tilbyr deg og mannen din. Da jeg studerte på NVH, mistet en i kullet vårt hans datter, også på Ullevål, og har bare bra å si om oppfølging og sorggruppe. Selv ble jeg aldri med i en sorggruppe pga at vi flyttet fra Kirkenes til Drammen bare 9 dager senere, plus at jeg kunne da ikke norsk. Ønsker veldig at jeg kunne vært med fordi jeg tror det hadde hjulpet mye. Jeg skrev om min opplevelse her på BIM og fant en annen som tilfeldigvis bodde i Drammen, som også hadde mistet datteren sin, som har blitt min bestevennine, og det hjalp utrolig mye å kunne snakke med noen som hadde vært gjennom det samme.

 

Jeg har hørt mye fint om englesiden, som er nevnt over, men har ikke vært innom selv så mye. Jeg leste utrolig mange bøker (både på norsk og engelsk) i etterkant og det også hjalp meg.

 

Jeg er så forferdelig lei meg for deg og mannen din! Det er så urettferdig at sånt skjer, og ingen av oss som er blitt "medlem" i denne "klubben" ønsker oss flere medlemmer. Gi deg selv tid å gråte og bli sint, å bli lei og trist, og ikke hør på kommentarer fra andre som prøver å hjelpe, men egentlig gjør det mer vondt for deg. De er uvitende (heldigvis for dem) og aner ingenting egentlig.

 

Carola har en utrolig fin sang, "Jag vill alltid älska", som er skrevet om dødfødsel. Jeg gråter hver gang jeg lytter på den, så vakker en sang den er - både teksten og musikk.

 

En bok jeg anbefaler nettopp nå er "Et liv er endt", av Lars Johan Danbolt, Solveig Fiske og Sevat Lappegaard. Den er gitt ut av Verbum Forlag, ISBN-82-543-0602-8. Den er ikke stor, bare 30 sider, men har mye nyttig informasjon som gjelder nå, før begravelsen.

 

Og til slutt, et dikt av Tove Ditlevsen som jeg synes er veldig fint.

 

Til mitt døde Barn

 

Aldrig hørte jeg din spæde Stemme,

aldrig smilte dine blege Læber til mig,

men de bitte, bitte Fødders Spark

vil jeg aldrig nogensinde glemme.

 

Du var alt mit Haab og al min Glæde,

helt beskyttet laa du inden i mig, -

al min Længsel, Livets store Drøm.

- Aa - og dine Fødder var saa spæde.

 

Vi har været sammen mange Dage,

al min Næring delte jeg jo med dig.

Hvad kan du og jeg vel gøre for,

at vi begge to var alt for svage.

 

Lille Barn, nu skal du aldrig mærke

Livets hede Puls i godt og ondt. -

Godt det samme, sov kun sødt, min Dreng,

vi maa bukke under for de stærke.

 

Se, jeg kysser dine kolde Hænder,

glad at jeg endnu en Stund kan naa dig,

stille kysser jeg dig, uden Taarer, -

selv om Graaden i min Strube brænder.

 

Naar de kommer med den hvide Kiste,

skal du ikke være bange, Mor gaar med dig,

i din lille Silkeskjorte skal jeg klæde

dig for første Gang - og allersidste.

 

Jeg vil lege, du har levet nogle Dage,

jeg vil tænke mig, at du har smilet til mig,

og din lille Mund har suget af mit Bryst,

saa der ingen Draabe er tilbage.

 

Aa, saa haardt de Mænd med Kisten træder,

Brystet spænder meningsløst imod dig.

Lille Barn, min gyldne, døde Drøm. -

Dine Fødder kysser jeg - og græder.

 

Stor trøsteklem til deg! Send meg en pm hvis du føler for det.

 

Klem fra mammaen til et barn for lite, Kayla Colleen 19. april 2000

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svarene og støtten.... Jeg er fortsatt veldig fortumlet og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, men jeg er hjemme nå og skal tilbake på sykehuset i morgen og hilse på lille Nicoline jenta vår. Var en del sammen med henne i går selvom jeg synes det virket groteskt i starten var det veldig god terapi i det....Nicoline skal begraves på fredag og nå planlegger vi seremonien og det er veldig hardt, for jeg trodde jeg snart skulle i gang med å planlegge en dåp snart i stede.

Det jeg gjerne ville spørre dere om er om det tok lang tid før dere ble gravide igjen, og om det ikke var fryktelig hardt å gå gravid i ni måneder når dette grusomme skjedde i første svangerskap? jeg har mye tanker nå...men vi har så lyst å prøve å få barn igjen, men jeg vet ikke om jeg takler all bekymringen i ett nytt svangerskap...

Foresten..måtte bare si en ting til. Jenta mi var helt frisk og fin......hun døde rett og slett av akutt morkakesvikt fordi hun ble for lenge inni magen min, jeg hadde feil termin..

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er sørgelig!

 

Hvordan vet du forresten at du hadde feil termin? Og at det var akutt morkakesvikt...?

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

jeg vet at terminen var feil fordi jeg på første termin(uke 14) fikk beskjed om at terminen var 15.juli dette var samme dagen som mens-terminen og jeg visste når jeg ble gravid. Terminen ble utsatt til 24.juli på Ul i uke 18 selvom jeg forklarte at dette måtte være feil. Da jeg tok UL på torsdag så de at jeg var mye mer på overtid enn det det terminen min tilsvarte og ble derfor satt i gang. Det med akutt morkakesvikt vet vi ikke med 100% sikkerhet, men er den eneste forklaringen de foreløpig synes virker sannsynlig siden jeg merket masse liv helt frem til to timer før de ikke fant hjertelyden og siden jeg var innlagt på sykehuset og de tok CTG hver 4 time og alt var helt perfekt helt til den siste......Kan selvfølgelig være en annen årsak, men det er for tidlig å si......Får ikke endelige svar før om to-tre måneder...er ikke sikkert jeg noensinne får noen eksakte svar på hva som har skjedd, men det som er hardt og svelge er at dette skjedde mens jeg var innlagt på sykehuset. Hadde de satt meg i gang dagen før eller eventuellt tatt henne ut med keisersnitt dagen før eller noen timer før hadde hun levd....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, det er bare tragisk!! Anbefaler deg englesiden. Du vil finne støtte der inne. Klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så ufattelig at dere måtte oppleve dette. Føler med dere - vi mistet sønnen vår (Nikolai) fem dager etter fødsel i fjor. Han var i utgangspunktet velskapt, men døde av skader på hjernen grunnet oksygenmangel de siste timene han var i magen påført ved akutt morkakesvikt. Han ble hentet ut ved hastekeisersnitt i uke 34.

 

Godt å høre at dere tilbringer tid med jenta deres. Vi også syntes det hørtes grotesk ut da sykepleierne foreslo at vi skulle ha gutten vår på rommet etter han var død, kose med ham, eller ta ham med hjem en tur. Vi valgte å ikke gjøre det siste, men veldig glad for at vi tok steget og tilbrakte masse tid med ham. Det ble så naturlig når det første steget ble tatt. Godt å endelig få holde ham i armene, kjenne vekten av kroppen hans, lukten hans.. Gjør som de ovenfor anbefaler, kos med henne, ta masse bilder, fra alle mulige vinkler. Ta fotavtrykk og håndavtrykk, spar på en hårlokk.. Om dere ikke klarer det selv, be personalet på sykehuset gjøre det. Samle alle minner som er mulig, de blir så viktige i ettertid...

 

Vi fikk masse støtte av en prest på Ullevål som heter Ida Faye. Hun opptrådde mer som medmenneske enn religiøs person, god samtalepartner og hjalp oss til å forberede det som kom. Hun kan også bidra med forslag til dikt og sanger til en begravelse (Carola`s "Jag vil alltid alska" er ufattelig vakker... Vi hadde den i begravelsen til gutten vår - og å høre på den hjalp meg veldig i sorgen etterpå.. Satt her og sang og hulket om hverandre..).

 

Tiden etter å ha mistet et barn er veldig vanskelig.. Både personlig og i møte med omverdenen. Man må redefinere hele fremtiden sin, alt man hadde håpt og drømt om er ikke mer.. Jeg opplevde – og opplever – sorgen over Nikolai som veldig ensom. Det gjelder kanskje de fleste sørgende, men kanskje spesielt oss som har mistet et barn som ikke har fått levd noe særlig utenfor magen. Da er det i hovedsak bare vi som mødre som har kjent barnet, følt dets eksistens i mange måneder. Det var ingen rundt oss som merket så mye til at han ikke ble mer – annet enn vi som foreldre. Livet til alle andre fortsatte som før, mens vårt ble snudd opp ned og endevendt..

 

Mange pårørende blir i møte med døden redd for å gjøre tiden enda vanskeligere for dem som har mistet, eller usikker på hvordan de skal håndtere situasjonen og deres reaksjoner, redd for egne reaksjoner.. Og tar letteste utvei, å unngå hele greia.. Mitt råd er å være så åpen ovenfor omverdenen om sorgen som mulig for dere- selv om det er beintøft. Min erfaring er at det gjør det så mye lettere for dem rundt å være åpen tilbake. Lettere for dem å da tørre å strekke ut en hånd til dere i tiden dere nå går inn i. For oss var det viktig og riktig å inkludere flest mulig av våre nærmeste (familie og venner). Vi valgte bla å ha en liten minnesamling på rommet vårt på Ullevål dagen etter gutten vår døde, hvor ca 25 stk av de som står oss nærmest fikk komme inn og se ham, holde ham. Personalet og presten hjalp oss med forberedelsene (kan også ha en slik minnestund i kapellet på sykehuset). Overraskende nok kom de aller fleste vi inviterte - og alle har takket oss for det i ettertid. Det gjorde at gutten vår ble mer virkelig for dem også. Ikke alle foreldre som har mistet et barn orker dette, å møte så mange ansikt til ansikt så raskt etterpå. Felles tekstmeldinger, bilder, ol kan gjøre samme nytten.. Men dere må gjøre det som føles mest riktig for dere.

 

Menn og damer sørger svært ulikt – det kan være lurt å ha i bakhodet i tiden fremover. Det kan være en veldig utfordring for parforholdet. Tillat mannen din å sørge på sin måte, og han må godta din. Den ene måten er ikke værre eller bedre enn den andre.

 

Anbefaler deltakelse på sorggruppe. Vi var med på en i regi av Ullevål, og har fått mye igjen for det. Godt å snakke med andre som også har opplevd å miste det mest dyrebare... Anbefaler også som de ovenfor englesiden.. Godt å kunne "snakke" med andre i samme situasjon- og ikke minst om dere velger å prøve på nytt.

 

Det er veldig naturlig å tenke på nytt svangerskap ganske raskt etter å ha mistet. Det har vært tilfelle for fleste jeg kjenner som har vært i den situasjonen. De fleste av dem har fått en ny spire i magen innen et halvt år. Vi brukte to år på å få til Nikolai – og bare to prøveperioder på å bli gravid igjen etter vi mistet gullgutten vår. Nikolai døde 6. juli i fjor – og 18. juni i år kom hans lillebror til verden, en måned før tiden. For meg var dette svangerskapet beintøft, kroppen min reagerte med å ikke ville sove, trolig fordi underbevisstheten min var redd for å gå glipp av signaler dersom noe var galt. Så jeg hadde åtte måneder med minimalt søvn, det er også grunnen til han ble hentet til verden en mnd før tiden. Utenom det var de tre første månedene, og de to- tre siste de tøffteste psykisk sett. De tre første fordi jeg var redd for å abortere, og slik gå tilbake til start enda en gang, og de to-tre siste fordi jeg var redd for at det plutselig skulle bli stille i magen igjen.. Ansvaret for å registrere babyens spark og være den som eventuelt måtte si i fra var veldig tungt..

 

Når det er sagt, vi fikk vanvittig god oppfølging fra helsevesenet. Ullevål og helsestasjonen skreddersydde hver for seg opplegg etter vårt behov og ønske. Vi fikk en fast lege på Ullevål som fulgte oss opp med UL hver 3 uke fra uke 7, og annen hver uke fra uke 30. Vi fikk i tillegg organ UL i uke 12- 13 (egentlig forbeholdt de som har høy alder, risiko for gen-feil eller lign), samt blodgjennomstrømnings UL i uke 23/24 (vil da kunne avdekke dersom man er i risiko for de fleste typer morkakesvikt). Legen bestemte på et tidlig tidspunkt at barnet skulle bli født senest etter fullgåtte 37 uker. De anså risikoen for gjentakelse som liten, men ville ikke ta noen sjanser – i tillegg hadde de erfaring med at et svangerskap etter å ha mistet er veldig tøft for mor, og så ingen grunn til at vi skulle måtte gå lengre enn det. Barnet er ikke prematurt lenger etter uke 37, og klar for verden. Fra uke 30 ble jeg annenhver uke fulgt opp av ei jordmor på fødeavdelingen, med samtale og CTG. Både hun og legen var tilgjengelig pr tlf døgnet rundt for meg. I tillegg var de veldig åpne på fødeavdelingen om at jeg måtte komme inn med en gang jeg var urolig, og få en sjekk. Benyttet meg av det tre ganger, og ble ivaretatt godt der. De siste tre ukene av svangerskapet fikk jeg også muligheten for innleggelse på obsposten for gravide. Kunne være døgnpasient eller bare tilstede på dagen, dersom jeg hadde. På helsestasjonen ble jeg fulgt opp av jordmor fra uke 5, og hadde samtaler etter mitt behov. Fikk også tilbud om å snakke med psykolog der om jeg ønsket det.

 

Det med tett oppfølging kan kanskje virke som en mager trøst for deg – som opplevde at jenta di ble stille og døde mens du var innlagt på sykehus og under tett kontroll. Slik er det dessverre med akutt morkakesvikt. Jeg har slitt med veldig skyldfølelse for å ikke ha løpt umiddelbart til sykehuset da det ble stille i magen. Kom inn til sykehuset etter noen timer. Legene sier imidlertid at ved den type morkakesvikt tar det max 20 minutter før barnet har fått uopprettelige skader. Så selv om jeg hadde vært innlagt da det skjedde, hadde det vært lite sannsynlighet for å kunne reddet gutten min. Med mindre jeg lå på CTG-registrering eller UL akkurat når morkakesvikten inntraff. Akutt morkakesvikt er i følge legene sjelden – og sjansene for at noen som har opplevd det i ett svangerskap skal oppleve det igjen, er minimal. Blant annet fordi morkaken er ny hver gang, og at feil som fører til akutt morkakesvikt sjelden er genetisk disponert. Jeg har ikke tykt blod, som gjør en bla mer disponert for morkakeløsning, eller blodpropp i morkaken. Fikk likevel blodfortynnende gjennom hele det siste svangerskapet for å gjøre det enda mindre sannsynlig for gjentakelse.

 

Følg magefølelsen din mht et evt nytt svangerskap. Skulle du velge å prøve igjen, vil du få all den støtten som er tilgjengelig i helsevesenet. Det blir mest sannsynlig veldig tøft likevel. De fleste jeg kjenner som har mistet et barn, har slitt med frykt til barnet er kommet ut i god behold. Slike som jeg og du, som har opplevd at alt er helt normalt, før det i løpet av minutter snur. Akutt morkakesvikt oppstår brått – og er som regel ikke noe man kan se på forhånd. Man lever derfor hele tiden med frykten for at det skal skje igjen, - uansett om alt ser fint ut - siden alt var bra til det brått ikke var det sist gang også.

 

For min del skulle jeg nok i ettertid ønske jeg ventet noen måneder – for at kroppen min fysisk sett skulle fått hentet seg inn igjen fra det første svangerskapet. Få tilbake mer energi, og samle opp igjen de lagrene som barnet skal tære på under et nytt svangerskap. Men emosjonelt så vet jeg at å vente hadde vært meningsløst for meg der og da – bare en ekstra sten i byrden.

 

Du er velkommen til å ta kontakt med meg på PM her inne om du har behov for det.

 

Stor klem..

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil også tipse deg om boken "Små føtter setter dype spor". Der finner du mange historier og dikt samt tips og råd i forhold til begravelse, minner etc. etc. De har den kanskje på sykehuset du kan jo spørre dem. Anbefaler forøvrig også englesiden på det sterkeste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fryktelig leit å høre at du har mistet datteren din. Jeg mistet selv datteren min i april. Var 6,5 måned på vei. Måtte avbryte på grunn av hjertefeil som var uforenelig med liv utenfor magen. Månedene siden har vært kjempetøffe. Å miste et barn er en veldig ensom sorg, men som Lunis sier: Hvis man prøver, og klarer, å være så åpen som mulig om sorgen ovenfor andre er det lurt. Det er også kjempeviktig at du er så mye sammen med datteren din som mulig. Se masse på henne, kos med henne, ta på henne. Vi hadde aldri Elida inne på rommet vårt, ingen på sykehuset fortalte oss at det var lurt og jeg angrer veldig på det. Som regel er det slik at man angrer på det man IKKE gjorde, ikke på det man gjorde. Jeg vil også anbefale englesiden. Har funnet masse støtte der og man føler seg ikke så alene i sorgen. www.englesiden.com har en ABC for pårørende som er veldig fin å lese. Den kommer du inn på selv om forumet er lukket. Vi fant mange gode tips der i forkant av begravelsen. Boken "Små føtter seter dype spor" er også en fantastisk bok. Veldig leit å høre om lille Nicoline. Tenker på dere i sorgen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svarene deres. Jeg har nå byttet nick så det ikke lenger er liten tass i magen... Har ikke helt skjønt dette med pm helt....prøvde å sende en pm til dere alle, men vet ikke om det gikk og vet ikke helt hvordan jeg sjekker om jeg har fått svar heller....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Lurte på hvordan du har det? Husker Nicoline skulle begraves på fredagen, sikkert en vanskelig dag for deg og mannen din.

 

Tenker på deg og datteren din.

 

Trøsteklem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...