Har ME og er gravid IGJEN

[mossemamma]

Heisann.

Jeg har allerede en datter på 9 mnd (som har hatt 3mnd kolikk + 2 mnd virusinfeksjon, så gikk det kjempebra, men nå er hun syk igjen, men sånt må man jo regne med;o) ), og er nå ca 7-8 uker på vei.

 

Klarer nesten ikke å bevege meg og spyr i ett sett.

Vet at jeg er en kjempebelastning for min samboer, og min også kronisk syke mor som sliter seg ut på å prøve å hjelpe meg.

Men jeg vet at når første trimester er ferdig så vil jeg bli så mye bedre

(ME-pasienter kan bli så bra under svangerskap at de kan fungere som friske mennesker).

 

Jeg har så vidt vært inne på abort-tanken, fordi jeg vil være en god mor, ikke en som bare er sliten. Og siden jeg har hatt ME siden jeg var barn, så vil jeg gjerne oppleve litt annet enn bleieskift. Min samboer er 38, så han har liksom fått levd litt, men å være 23 år og tobarnsmor, var ikke akkurat det jeg så for meg..

 

Dessuten er myyye hvile = mulighet til å bli bedre, slit = mulighet for å bli liggende i et mørkt rom og ikke engang klare å åpne øynene for å se dem man er glad i. Og har man to barn, blir det jo ikke mest hvile..

 

MEN jeg tar IKKE abort, rett og slett fordi jeg vil da alltid slite med å leve med meg selv.

Så lenge jeg vet at jeg kan få det til. Luksus blir det nok ikke, men hadde jeg visst at det ville trekke ned min datters barndom, så ville jeg tatt abort.

 

Heldigvis får jeg masse hjelp. Jeg har verdens snilleste mamma, som vi leier vår nåverende 2roms leilighet av, og hun bytter nå med oss, så hun tar leiligheten, mens vi får et helt hus, og vi går bare opp 1500 kr i leie. Er ikke gæærnt med 6000 i leie for et hus, når naboen hennes tar 8000 for en bittebitteliten kjellerleilighet.

 

Vet at ikke alle er så heldige, men allerede før hun kom med tilbudet, så hadde samboeren min og jeg planen klar:

Soverommet blir barnerom, vi hiver ut litt ting i stua, også sover vi på sovesofa i stua. Hadde søren ikke drept lille frøet pga litt plassmangel ihvertfall.

 

Men sånn var mitt valg ihvertfall, så får vi ta en dag av gangen, heller noen år med fysisk slit, enn resten av livet med tanker som "var det en lliten gutt denne gangen, eller var det ei lita tulle til?"

Og hvis jeg tok abort, og så ble bedre av ME etterhvert, så hadde jeg ikke klart og bli glad, jeg hadde bare tenkt, Faen, det hadde jo ikke vært noe problem likevel!

[fremtidoghåp]

Hei!

 

Jeg har selv ME og to små barn. Fordi jeg ikke har så mye krefter (det kjenner du jo til...) kopierer jeg bare inn et svar jeg skrev til en annen her i går.

 

Og så vil jeg si at jeg det siste året er blitt mye bedre selv MED to små barn. Jeg har lagt om kostholdet (så lite som mulig av hvete og sukker, og tilskudd av omega 3, slik de anbefaler fra nevrologisk på Haukeland sykehus). Jeg har lært meg noen stressmestringsteknikker og spiser mat som tynner blodet/er bra for sirkulasjonen, slik som 70% mørk sjokolade (inneholder lite sukker), hvitløkm ingefær, og så tar jeg Bio-Biolba og Policosanol. Begge deler hjelper sirkulasjonen i kropp og hjerne. Leste forressten at dersom det blir gitt midler skal det settes igang forsøk på ME og blodsirkulasjon. Og så tar jeg høydoser av vitaminQ10 slik den engelske ME-legen Sarah Myhill anbefaler, samt vitamin e, b-vitaminer, multivitaminer og NADH (hjelper energiproduksjonen i cellene).

 

For ett år siden var jeg på noe av mitt verste i løpet ac 10 år med ME. Jeg lå i ca 22 timer i døgnet, tålte ikke lys og måtte flere ganger flytte på hotell fordi jeg heler ikke tålte lyd.

 

Men nå er jeg oppe kanskje 8-10 timer om dagen, kan gå opptil 1 time tur og orker å lage middag så og si hver dag. Jeg er fremdeles syk, men mye mye bedre. Og som jeg skriver i innlegget under: Nå når livssitasjoen endelig er bedre, har jeg problemer med å bli gravid. Så jeg er bare så kjempeglad at jeg fikk de to skjønne små barna mine da jeg gjorde, selv om det har vært tøft!! Lykke til til deg!

Her kommer en kopi av svaret mitt som jeg gav en annen jente:

 

 

Hei!

Jeg skjønner du har det svært vanskelig nå. Har du vært på ultralyd og sett hjertene banke? Det er ikke lett, dette....

Jeg har selv en svært tøff kronisk sykdom (ME/utmattelsessyndrom), og i utgangspunktet kunne kanskje det mest fornuftige vært å ikke få barn. Det har vært utrolig slitsomt, særlig fordi mannen min i tillegg har jobbet på sjøen, pluss at vi også har litt endel i forholdet. Vi fikk to barn på 1,5 år. (Jeg ble uventet gravid da minstemann bare var 9,5 mnd).

Likevel kan jeg ikke si annet enn at jeg er så utrolig glad for at jeg har barna mine!!! Alt slitet blir langt oppveiet av gode stunder, varme armer rundt halsen og en liten stemme som sier "mamma, jeg er så glad i deg, helt opp til himmelen og tilbake!" :-)

Hva jeg prøver å si er at når de første, tøffe årene er over, tror jeg du kommer til å bli glad for at det dersom du velger å beholde spirene dine. Men jeg tror det er viktig å ta en dag av gangen og ikke bekymre seg for langt frem. Jeg prøver å tenke "Som din dag er, skal din styrke være".

Og tenk så kjekt for jenten din å ha småsøsken når hun vokser opp! Man har jo ingen garanti for å kunne få barn senere når det passer bedre.

Nå er jeg bedre enn jeg var for noen år siden, og mannen min er kommet i land. livssituasjonen passer derfor mye bedre nå til å få barn. Problemet er bare det at jeg nå ikke blir gravid. Vi har prøvd i snart to år nå uten hell! Jeg har mistet flere ganger i uke 4-5 og har blitt utredet for habituell abort.

Midt i dette er jeg bare SÅ glad for at jeg faktisk tok imot de to skjønne barna mine da de kom, selv om livssituasjonen min akkurat da var svært tøff.

Jeg vil bare ønske deg, jenten din og de små spirene alt godt.

[mossemamma]

Tusen takk!

Nå sitter jeg her hormonell og må tørke en liten tåre av det nydelige svaret ditt!

Igjen, tusen takk! Også er du kjempeflink!