Hva skal jeg gjøre????

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid,hadde kobberspiral,men den satt ikke som den skulle,så har nå fjærnet den og vært på ultralyd.

var et sjokk bli gravid,for var ikke venta helt enda,hvertfall ikke ¨så lenge jeg gikk med spiralen.men så var det helt ok,har ei jente på 15mnd fra før,og tenkte at det blir morro for de være så tette..men på ul fikk jeg et nytt sjokk,og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre her..der viste det seg at jeg venter tvillinger!!!er snart 7,5uke på vei.jeg har alltid vært helt sikker på at en abort er ikke aktuelt for meg uansett.men nå vet jeg ikke lenger...klarer ikke glede meg,bare bekymringer,ikke har vi plass,og jenta vi har fra før får vi mye mindre tid med,med tvillinger går det i et...

men er jeg egoist?jeg tenker mest på ho vi har fra før,vil ikke at vi ikke skal ha tid til ho,og så er leg livredd for svsangerskap med tvillinger,har ikke god rygg.jeg vet rett og slett ikke om jeg tørr,har ingen god følelse.men er så redd for hvordan det blir etterpå,kommer sikkert til å være tøft en stund..men jeg føler meg ikke klar til å ta vare på tvillinger nå...er ikke så lett dette..

[Anonym bruker]

Glemt å si at meg å samboern min,ikke har det beste forholdet for tiden...vet ikke hva som skjer der me tia heller..

[Anonym bruker]

Heisann.

 

Jeg vil gi deg noe å tenke over..:

 

Hvordan tror du fremtiden blir viss det ikke varer med dere? Du sitter der med 4 barn? Greit nok, dere kommer mest sannsynlig til å dele omsorgen for dem, men likevel... 4 barn er utroli mye arbeid...

 

Klarer du å holde ut tanken på abort? Mange angrer seg, mange ikke.

 

Men du sier du har et dårlig forhold til din samboer... Du må tenke på om det er verdt å sette to liv til verden når forholdene er som de er...

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

ja jeg vet...alt du sier er sant,og jeg tenker akkuratt på det du skriver om,men blir evt tre barn da,har ei jente fra før..

men vet ikke om jeg tørr satse på dette sv.skapet...men vet heller ikke hvordan jeg takler en abort,blir vanskelig,men innerst inne vet jeg at det er best..selv om det svir å si det..dette er det vanskeligste valget jeg noen gang har stått over...

i det ene øyeblikket er jeg sikker på valget,at det er riktig,men plutselig vet jeg ikke...men trur jeg kommer til å føle den "indre stemmen"...

jeg føler meg som en egoistisk selvopptatt ufølsom person nå....men jeg tenker jo på evt tre barn som jeg skal følge opp,og pga forholdet til meg og b.faren så vet jeg ikke om det går.jeg klarer ikke ta meg av jenta på 2år,og nyfødte tvillinger aleine...

så jeg vet hva jeg burde,men er fryktelig,fryktelig vanskelig og ta det steget..

flere som har samme problem?

[Anonym bruker]

jeg misforstod litt.. blir selvfølgelig 3 barn ja...

 

har du ingen venninner du kan snakke med om dette?

[fremtidoghåp]

Hei!

Jeg skjønner du har det svært vanskelig nå. Har du vært på ultralyd og sett hjertene banke? Det er ikke lett, dette....

Jeg har selv en svært tøff kronisk sykdom (ME/utmattelsessyndrom), og i utgangspunktet kunne kanskje det mest fornuftige vært å ikke få barn. Det har vært utrolig slitsomt, særlig fordi mannen min i tillegg har jobbet på sjøen, pluss at vi også har litt endel i forholdet. Vi fikk to barn på 1,5 år. (Jeg ble uventet gravid da minstemann bare var 9,5 mnd).

Likevel kan jeg ikke si annet enn at jeg er så utrolig glad for at jeg har barna mine!!! Alt slitet blir langt oppveiet av gode stunder, varme armer rundt halsen og en liten stemme som sier "mamma, jeg er så glad i deg, helt opp til himmelen og tilbake!" :-)

Hva jeg prøver å si er at når de første, tøffe årene er over, tror jeg du kommer til å bli glad for at det dersom du velger å beholde spirene dine. Men jeg tror det er viktig å ta en dag av gangen og ikke bekymre seg for langt frem. Jeg prøver å tenke "Som din dag er, skal din styrke være".

Og tenk så kjekt for jenten din å ha småsøsken når hun vokser opp! Man har jo ingen garanti for å kunne få barn senere når det passer bedre. Nå er jeg bedre enn jeg var for noen år siden, og mannen min er kommet i land. livssituasjonen passer derfor mye bedre nå til å få barn. Problemet er bare det at jeg nå ikke blir gravid. Vi har prøvd i snart to år nå uten hell! Jeg har mistet flere ganger i uke 4-5 og har blitt utredet for habituell abort.

Midt i dette er jeg bare SÅ glad for at jeg faktisk tok imot de to skjønne barna mine da de kom, selv om livssituasjonen min akkurat da var svært tøff.

Jeg vil bare ønske deg, jenten din og de små spirene alt godt.

[Anonym bruker]

I og med at du aldri i utgangspunktet kunne tenkt deg abort... er abort et valg du tror du kan leve godt med?

 

Om dere holder sammen eller ikke, så klarer man jo det man instiller seg på å klare.

 

Jeg sitter absolutt ikke i noen drømmesituasjon selv... gravid med nr 2 med ulike fedre og bf har stukket av... MEN en abort hadde ødelagt meg psykisk!

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg.

Jeg har vært i en lignende situasjon for ikke mange ukene siden.

 

Riktignok var vårt svangerskap planlagt, men vi fikk sjokk når det var to og greide ikke helt å forholde oss til det.

Jeg har skrevet et innlegg som ligger på førstesiden her under "Tanker fra en som tok abort for 2 uker siden".

 

Kort kan jeg si at vi har en tulle på snart 2 1/2 og etter en del tenking fant vi ut at vi ville prøve å få en baby til. Vi syntes det i utgangspunktet er ganske mye å gjøre med ett barn, men som sagt etter

en del tenking fant vi ut at vi skulle klare også to. Dessuten ønsket vi gjerne søsken til henne. Men så fant vi altså ut på ul i uke 8 at det var 2 små der inne.

 

Vi prøvde så godt vi kunne å instille oss på denne nye situasjonen. Det var mange tanker, men vi klarte ikke å glede oss og se det positive ved det. Følte at det ble for mye for oss....Passe to små babyer som krever masse og i tillegg følge opp eldstejenta. Jeg /vi så for oss en veldig hektisk hverdag med konstant dårlig samvittighet, uten tid til å følge opp hvert enkelt barn så mye som vi hadde ønsket. Var redd for at det meste ville føles som en jobb, uten tid til kos.

Tenkte også litt på hvordan et tvillingsvangerskap ville gå....var redd for å føde altfor tidlig, komplikasjoner osv osv.

Tanken streifet meg også at man hører jo ofte at tvillinger har så tett bånd osv. Og jeg tenkte da at kanskje eldstejenta vår aldri ville få ta del i det fellesskapet hvis du skjønner ?

 

Etter mye tenking fram og tilbake , avbestilling av aborttime osv, endte det allikevel med abort - i uke 11. Mannen min var ikke i tvil om at vi skulle ta abort, men det var jeg, helt til det siste. Han sa at han støttet meg uansett, så jeg følte meg ikke tvunget på noen måte. Men jeg var bare usikker, og skulle jeg tatt avgjørelsen i dag hadde jeg vel vært nesten like usikker tror jeg.

Men nå som jeg faktisk ikke er i situasjonen, er det lettere å fokusere på det positive. Men når det var en realitet, da så jeg mest problemer og slit.

 

Jeg kan ikke direkte si at jeg angrer aborten, men jeg har et tomrom inni meg og jeg har veldig dårlig samvittighet ovenfor de to små. Og jeg tenker at kanskje hadde det gått så mye bedre enn vi var redd for.

Føler i ettertid at det var et litt tynt grunnlag å ta abort på, men midt oppe i det føltes det uoverkommelig. Samtidig er jeg også på en måte lettet nå, jeg slipper å forholde meg til alle problemene vi så. Altså blandede følelser...litt lettet, lei meg og tvilen er der enda.

 

Det er umulig å gi råd i en slik situasjon. Vi er så forskjellige. Man må nesten bare finne ut av ting selv. Jeg tror jeg vet ganske godt hvordan du har det nå og det er ikke lett !

Ønsker deg masse lykke til og at dere kommer fram til en avgjørelse som føles riktig for dere. Men ett råd har jeg egentlig, bruk tiden til å tenke masse, gjerne diskuter med noen du stoler på for å få luftet tankene. Kan også være en ide å kontakte psykolog, så får du en helt utenforstående du kan prate med.

 

Klemmer fra meg

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.godt høre fra noen som er i samme situasjon..ikke lett i det hele tatt..jeg har det akuratt som du hadde det..livredd for svangerskapet,og hva som kan skje..var ikke sånn under sist sv.skap..men samtidig vrenger det seg i meg,med tanke på abort.men når jeg tenker og samler meg,så er jeg så i tvil.jeg og føler det er for tynt grunnlag å ta abort på..men føler og at det er det riktige,ellers hadde jeg aldri kommet på tanken,vet ikke hva det er,men føler at jeg burde gjøre det,selv om det er j.....vanskelig.

kan jeg spørre om du tok kirurgisk eller medisinsk abort?

jeg har time på sykehuset i morra..gruer meg,men vil gjerne få det overstått..

[Anonym bruker]

Hei HI ! Fikk desverre ikke lest innlegget ditt før nå. Vet ikke om det er for sent å komme med svar nå siden du har time på sykehuset i dag.

 

Jeg tok kirurgisk abort siden jeg var så langt på vei (11 uker). Det er ikke vondt. Du får noen piller først som du skal ta enten hjemme eller på sykehuset. Når du så kommer på sh må du skifte til andre klær og legge deg i en seng. Du får også satt inn en kanyle i hånden/armen, som de skal bruke når de setter bedøvelse/narkose.

Så blir du trillet til operasjonssalen, blir lagt på operasjonsbenken og får narkose. Jeg sovnet med en gang. Våknet en liten stund etterpå da jeg var tilbake på andre rommet (som det forresten lå flere jenter). Fysisk hadde jeg ikke noe vondt. Hvilte litt der, fikk litt mat og drikke, og dro hjem. Jeg blødde i ca 2 uker etterpå, siste uken var det bare litt brunt blod.

Jeg har ingen erfaring med ma men har lest at mange kan synes det er veldig tungt psykisk. Da ser man jo alt som kommer ut....

 

Er det "bare" til forundersøkelse du skal i dag ? Hvertfall hvis du skal ta kirurgisk abort må du inn til en ul undersøkelse først noen dager i forveien.

 

Ser du "bare" er 7 1/2 uke. Hvis du ikke er sikker på hva du vil hadde jeg rådet deg til å tenke over det kanskje en ukes tid til. Det er en stor og viktig avgjørelse og det er bedre å bruke litt tid og føle at du kommer fram til rett avgjørelse.

 

Mange vil slite med en abort i etterkant, også jeg - men som sagt så er jeg lettet også og ønsker meg ikke tilbake i situasjonen.

 

Masse lykke til, men tenk deg godt om !!!

 

Klem

[Anonym bruker]

da har jeg kommet hjem...fikk en tablett på sykehuset..holdt på la være.men tok den å nå er det ingen vei til bake..føler med jævelig,men samtidig "lettet"vet ikke hvordan jeg skal forklare det..skal ned igjen om 2dager.får da mer tabletter,siden dette er en medisinsk abort..blir en tøff dag,og en tøff tid i møte..ja det er selvvalgt,men selfølgelig tøft fordet.gjør veldig vondt,kjenner jeg ikke orker tenke for mye på det..

blir godt når alt er over og vi kan begynne se framover,jenta mi begynner så smått i b.hage og jeg på jobb igjen..kommer alltid til lure på nurka i magen...men det er helt normalt vil jeg tru.ikke lett dette her.

 

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

det var jeg som svarte deg her sist også. Jeg vet akkurat hva du går igjennom, har jo gjort akkurat det samme selv for 3 uker siden.

 

Det er kjempeføft og mange vonde tanker. Ingen vil jo havne i en slik situasjon.

Du har helt sikkert tenkt grundig gjennom dette og når du har valgt å gå til dette skrittet er det sikkert riktig for deg i din situasjon.

 

De fleste vil tenke mye etter en abort, slik som jeg gjør nå. Det er vel en sorgprosess/bearbeidelse vi må gjennom etterpå. Selv om man er trist og lei, vil det ikke si at man har tatt et feil valg.

 

Jeg kommer også alltid til å tenke på nurkene jeg hadde i magen, ingen glemmer jo noe slikt.