Dere voksne med ADHD/ADD,har dere sagt på jobben at dere har den diagnosen,og evt at dere bruker medisiner?

[Anonym bruker]

Jeg jobber som sykepleier,og har et ganske stort ansvar i jobben. Det er ofte hektisk,mange ting å forholde seg til samtidig,og det kan oppstå akutte situasjoner som krever at man er fullstendig skjerpet. Jeg har vel ingen plikt heller til å fortelle det hvis jeg får en diagnose? Jeg har fortalt sjefen min at sønnen min har fått diagnosen,og nevnte da samtidig,i en bisetning,at jeg har mange av "jente-symptomene" på det samme. Det er flere mnd siden,og siden har jeg ikke snakket om det.

Jeg har merket at veldig mange jeg har fortalt om diagnosen til sønnen min om,er kjempenegative til at han prøver ut medisiner,og de buser ut med sine idèer om ADHD og diagnostiseringen,og om hvor fælt det er at barn får slike medisiner. Og jeg tenker da at jeg skal ihvertfall ikke fortelle dem at JEG er under utredning også! Jeg vet at folk har masse fordommer,og selv om jeg er generelt veldig åpen om ting,er jeg redd det kan bli mye baksnakking eller fordommer fra folk som kan slå tilbake på meg selv. Og da spesielt i jobbsammenheng,hvor det kreves så mye av en,og det er en viss arroganse blant endel av de ansatte i forhold til det som regnes under psykiske lidelser. Jeg vet jo at slikt er basert å frykt og uvitenhet,men jeg vet ikke om jeg orker å ta den støyten som evt måtte komme hvis jeg var helt åpen om det?

[Anonym bruker]

Vet du; de med ADHD som finner sinn "hylle"/lidenskap i livet ang jobb, er de aller beste innen sitt felt. Det er min erfaring:) Tenk bare på Kjell Inge Røkke;)

 

Jeg har ikke ADHD selv, men min sønn har det. Nå er ikke han gammel nok til å ha funnet sin lidenskap helt, men han ønsker å bli lastebilsjåfør. Han har store vansker med mange ting(venner, mobbing, skole, holde på aktiviteter over tid osv), men i sommer har han hatt jobb som sidemann på lastebil. Vi har aldri hatt en så god og "lett" sommer:) Og nå når han skal avslutte sommerjobben, så får han en avslutningsgave. Det hadde han jo ikke fått, dersom han ikke hadde gjort en god jobb:) De "krangler" til og med om hvem som skal få ha ham med om dagene;)

 

Og den han har jobbet sammen med er en som har ADHD selv(fikk diagnosen i voksen alder). Han har også denne lidenskapen for jobben, og er en av de beste i sjefens øyne:)

 

Det jeg tenker om det du skriver, er at du trenger ikke fortelle noe dersom det ikke gjør en forskjell i hva du presterer(og det gjør det vel ikke). Presterer du bra nok, så er vel det greit? Ikke alle trenger å vite alt, heller:)

 

selv med alle de vansker som følger ADHD, så er der faktisk mye positivt i det:) Ingen har sånn arbeidskapasitet som en med ADHD, bare h*n finner SIN "hylle" i livet:)

[Hikken]

Jeg jobber i barnehage og fortalte på intervjuet at jeg har ADHD. Går ikke på medisiner og har litt mye armer og bein til tider, så synes det var greit at de visste det :-)

Fortalte dem selvfølgelig at temperamentet mitt er det ikke noe galt med (lenger), men at det heller vises ved at jeg blir superengasjert når jeg driver med noe jeg liker, som jo er å jobbe med barn, i tillegg til at jeg har en ganske grei mengde energi og det er jo kjekt å ha når man skal spille fotball eller leke sisten. Blir jo fort noen timer med løping i en barnehage ;-)

Fikk jobben før intervjuet var over.

[lisbeth31]

Hei:-)

 

Jeg har og gått med slike tanker som du. skal jeg si det? eller koster det for mye? Selv har jeg ADD

 

Jeg fortalte det til en kollega med en gang jeg fikk diagnosen (3år siden), og det angret jeg på. Hun respekterte meg ikke på samme måte som før. Men tross diagnosen så står jeg for det jeg brenner inne med og gjør jobben min på en ordentlig måte, oppfatningen hennes endret seg etterhvert, og hun ba om unnskyldning

 

Jeg har komt frem til at jeg har ingen plikt i å fortelle kollegaene det. Jeg fungerer godt i jobben min, og ingen har stilt spørsmål ved at jeg er litt distre innimellom, det kan jo alle være!!

 

Personligheten min er den samme som den alltid har vært, det er lett å møte mennesker med annen oppfatning enn en selv, og hvorfor utsette seg for de. Jeg respekterer fullt ut de som er åpne om diagnosen og syns dere er tøffe:-) For min del (som vet at jeg bruker mye tid på hva andre tenker) så har jeg valgt å beskytte meg selv ved å ikke si det. Toss alt er det jo høyst personlig!!

 

 

Lykke til :-)

 

[Anonym bruker]

HI her igjen:) Jeg har fortalt kun de nærmeste vennene mine om at jeg er til utredning,og jeg tror nok ikke jeg skal fortelle det til kollegene mine. Evt. til sjefen,men jeg er redd hun vil endre holdning til meg,om enn ubevisst. Veeeldig mange har fordommer mot dette,og jeg synes det har vært sårt nok å måtte "forsvare" overfor andre mitt valg om å gå med på medisinering av sønnen min. Mange bare buser ut med sine meninger til meg,og det kan være ganske sårende. Som om jeg ikke har tenkt gjennom alle de tingene allerede liksom!?

Jeg har brukt tid på å bli mer og mer åpen om min sønns diagnose,og med alle de reaksjonene jeg har fått med det,tror jeg kanskje jeg holder tett om meg selv. Selv om jeg også egentlig er for åpenhet om det meste;)

[lisbeth31]

Så fint at du har delt det med vennene dine, er godt å ha ett nettverk rundt seg:-D

 

Stå på:-D

 

hilsen

[niamor]

vær ærlig om diagnosen din. arbeidsgivere o.l har ansvar for å tilrettelegge jobbsituasjonen din. Har selv nylig fått diagnosen add og er under ritalinbehandling. funker meget bra men krever egeninnsats og. ærlighet om hva som er vanskelig og man må selv jobbe med rutiner o.l. kommer jo ann på hvor lenge du har hatt diagnosen, og hvilke problemer det gir deg. dette er jo veldig individuelt.

Denne diagnosen er ikke noe å skamme seg over. hilsen niamor

[pappa25]

Jeg har tidligere vegret meg for å nevne det, men i det siste har jeg vært helt ærlig om min diagnose.

 

Det skumle med ADHD er at det er en bøttebetegnelse som ofte blir krisemaksimert. Man må finne seg en jobb der man trives og fungerer med sitt nivå av diagnosen.

 

Om ledelsen vet om diagnosen kan de være behjelpelig med tilpassede arbeidsoppgaver. Det viser også at du har god selvinnstikt om du viser at du er klar over dine styrker og svakheter.

 

Selv ble jeg første gang utredet for ADHD da jeg var 10-11 år gammel.

Min mor, som er lærer, så flere symptomer fra sine egne ADHD-elever som passet med min væremåte.

 

Jeg har heldigvis alltid vært interessert i å lese, så selv om jeg satt under pulten eller vandret rundt i klasserommet på barneskolen så var jeg skoleflink. De siste par årene på barneskolen med Ritaling fungerte veldig bra.

 

Jeg mistet medisin da jeg passerte 18 år og fikk den først tilbake etter mange runder med helsevesenet nå, i en alder av 26.

 

 

[theob]

Jeg er 37 år og fikk diagnosen for 1 1/2 år siden. Akkurat i perioden hvor fikk diagnosen byttet jeg jobb og var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Det å gå på Ritalin hvor jeg da tar medisiner hver 4. time ville det dukke opp spørsmål. I begynnelsen lå jeg lavt i terenget og prøvde å finne ut hva de enkelte viste om ADHD og hva dems oppfatning av det var. Jeg tok for meg en etter en og fortalte om ADHD og at jeg hadde det.

For meg der jeg jobber gikk det veldig bra og ingen har behandlet meg op noen annen måte etterpå. Det er heller en lystig tone hvor vi også spøker om diagnosen min og de spør om jeg har tatt "pilla" hvis jeg kommer med ugjennomtenkte kommentarer eller er distre.

 

Hvordan reaksjonene er der man jobber vil selvfølgelig være forskjellig. Det jeg tror er lurt, er at man er i et fora hvor man også kan fortelle om hva ADHD egenelig er. Mye av folks oppfatning av ADHD er basert på feil grunnlag og vrangforestillinger... Spesielt med medisinering virker det som det er mange som har sterke meninger uten å ha filla peil på hva de snakker om. Jeg skulle ønske jeg hadde fått diagnosen før og fått medisinering som barn. En barndom hvor jeg hadde vært til stede hadde vært en drøm!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er også sykepleier med adhd diagnose. Jeg har foreløpig valgt å ikke si noe på jobben. Jobbet på en akuttpost tidligere, vurderte å si det der. Jeg sleit skikkelig med å holde kontroll og orden, og havnet litt i en konflikt med sjefen. Jeg hadde lyst til å si det da, for å forklare hvorfor det ble kaotisk rundt meg noen ganger.Kontaktet fagforbundet for å høre hva de mente om saken. Det ble jeg frarådet å fortelle det, bla pga stigmatisering. På mange måter har jeg lyst til å fortelle det, hvorfor skal jeg stigmatiseres pga det? Det gjør meg sint. På en annen side er det kalde fakta at ADHD er en diagnose det er liten aksept for når man er sykepleier, desverre.

Jeg har bytta jobb, på mange måter funnet drømmejobben nå. Aldri travelt, da har jeg mye lettere for å holde fokus og kontroll. Sjefen min har en sønn med ADHD, så kommer emnet opp, forteller jeg det nok.