Aggresjon hos 4 åring

[jea1]

Erik er 4 ½ år. Han er en blid og glad gutt, Barnehagen oppfatter ham som en ressurs for gruppa. Han har veldig god fantasi og har alltid noe å fortelle. Han forteller mindre om ting som har skjedd/kommer til å skje, men er veldig flink til å fortelle historier i leken og å leke rollelek. Han har en veldig god kamerat som han har kjent siden han var 2 år. Barnehagen sier de har svært god kjemi.

Erik kan hjelpe til, han gjør som regel det som blir sagt ganske fort (plukke opp ting, sette bort, kle på seg etc), han viser omsorg for oss i familien og er med på sosiale historier- kommer med gode innspill.

 

Problemet: Erik har alltid vært tøysete når vi har møtt nye voksne. Han kan da finne på å dytte på noe, lage tøyselyder, ”tøffe seg”. Ja han han godt finne på å gå bort og slå (tøyse slik vi oppfatter det) på andre. Dette har i mindre grad vært i lek med andre. Han har fra han var liten slått på søsteren sin. I en periode beit han henne og oss en del. Han beit et par ganger i barnehagen også. Etter denne perioden begynte han å slå. Han slår mest hjemme og dytter. Ovenfor søsteren er det stort sett hvis hun erter ham litt eller hvis han ikke får viljen sin. Men han kan også ”gå til angrep” uten noen grunn. Vi oppfatter det som han vil ha oppmerksomhet/tester grensene sine. Han slår oss også hvis han blir sint. Jeg har spurt mange ganger om han slår i barnehagen. De svarer alltid nei. Likevel forteller moren til bestekompisen at han noen ganger forteller hjemme at Erik har gjort noe mot ham. Vi har vært noen dager på tur nå også at da var det et par episoder hver dag hvor Erik slår (under lek). Det kan være at en av de begynner å løpe litt rundt og tøyse. Erik henger seg på, men hever oftes armen og bruken den for å stoppe den andre eller blir litt truende. Bestekompisen er mindre fysisk i leken og tar ikke igjen, men gråter og blir veldig lei seg.

 

Vi snakker mye med Erik om dette. Vi lager avtaler på forhånd. Vi har forsøkt ulike strategier, men jeg synes det er vanskelig å være konsekvent da situasjonene ofte er ulike. Vi prøver å gi den som får vondt mest oppmerksomhet. MEN hjemme er situasjonen ofte at Erik begynner – så tar Eline igjen (slå, dytte, erte). Hun har jo ofte vært ute å terget han litt først også. Da blir det vanskelig å fordele oppmerkomheten riktig. I en periode brukte vi også time-out konsekvent på slåing, men dette ga ikke resultater. Jeg vil helst at Erik skal lærer seg andre måter å møte motstand på enn slå. Litt av problemet har vært at han for 1 ½ år siden begynte å stamme mye. Dette har plaget han en del til tider og bare å si unnskyld har vært vanskelig. Et av tiltakene i forhold til stammingen har jo vært å ikke kreve så mye av han muntlig. Det har nok stoppet oss litt i å gå inn og få ungene til å snakke sammen i stedet for å slå, dytte etc.

 

Erik får masse positiv oppmerksomhet. Vi gjør mye sammen. Problemet mitt er nok at jeg blir streng i stemmen når jeg snakker med ham. Han sier selv at han synes det er skummelt når vi blir sinte på han. Hvis vi blir sinte prøver vi å snakke med ham om hvorfor vi ble sinte og at vi er like gode venner for det. Problemet er at han vil ikke snakke om disse tingene. Han vil ikke snakke om det han er redd for. Hvis jeg spør ham om han hører/ser at den andre gråter og spør ham hva han kan gjøre, sier han alltid at han må si unnskyld. Hvis jeg før vi skal noe sier at jeg ønsker vi skal være greie og snille med hverandre, sier han alltid at ”jeg skal slutte å slå, dytte og kaste”. I den nye planen vår er et hovedpoeng å være mer anerkjennende og mer positiv. VI gir mye positiv tilbakemelding, men jeg strever kanskje litt med å la episoder ligge.

 

I dag er jeg ekstra lei meg. Vi la en plan i går (skriftlig) for hvordan takle dette som skjer. Vi har hatt en ok dag og prøvd å være positive, anerkjennende, men samtidig vise tydelige grenser. Vi dro på badestranda. Der kom også bestekompisen og familien. Erik og kompisen leker og har det gøy. Jeg ser at de tøyser og at Erik klarer å komme igjennom mange situasjoner som kunne vært kilde til utagering. Helt til en liten jente på kanskje 1 år kommer og begynner å grave i det Erik har laget/leker med. Jeg sitter veldig langt unna så jeg vet ikke hva som blir sagt, men det som skjer at at Erik slår på denne jenta, gjentatte ganger med håvpinnen. Jeg løper over og tar ham bort, loser jenta til moren. Jeg sier til Erik at dette var veldig alvorlig at han skal kle på seg, si unnskyld til jenta og at vi to skal gå opp til bilen og vente til de andre er ferdige med badingen. Han ble veldig lei seg. Vi hadde en veldig rolig stund mens vi ventet på de andre. Erik gjentok at det var urettferdiog. Jeg sa at jeg ikke var sint på ham. Jeg sa at vi måtte snakke litt om det og spurte om hva som hadde skjedd, om han så at hun ble lei seg. Prøvde også å si noe om at hun var liten og kanskje ikke forstod hva Erik sa til henne og at neste gang kunne han komme til meg i stedet for. Han ville ikke snakke om dette. Han fikk leke som han ville der vi ventet (litt kjedelig sted). I ettertid ser jeg kanskje at det skjedde litt fort og at han ikke fikk sjansen til å reagere på det som ble sagt. Det satt jo en haug med mennesker der og fulgte med og jeg ble nok litt påvirket av det.

 

Er det noen med gode erfaringer som kan komme med noen gode råd?

__________________

 

[Nætte;mortil2]

Høres ut som en måte å reagere på som han rett og slett er blitt litt vant til og som for han kanskje kan være trygt.. Og så blir det helt feil, for det å slå er jo ikke greit.

 

Når han har gjort dette såpass lenge, så syns jeg det er greit å reagere med en eneste gang, for han VET at det er feil, og at han ikke skal gjøre det. Så det å ta han bort fra situasjonen med den lille jenta syns jeg var helt rett jeg. Virker som han låser seg litt og ikke klarer å gjøre annet enn å slå..

Vanligvis så har jeg en regel på to advarsler og på den tredje må barnet bort fra situasjonen når jeg er på jobb. Men i de tilfeller der barnet er slik som din gutt,så blir det bare en, og hvis det ikke hjelper så blir det ingen advarsler, kun en avtale på forhånd og hvis den brytes må barnet gå vekk. Blir i praksis litt som en time-out, fordi for meg virker en time-out som en måte å ta barnet ut av en situasjon som det ikke mestrer og gi det en pustepause og mulighet til å tenke over situasjonen og heller kunne komme tilbake med ny giv.. Jeg lar aldri barn sitte lenge eller alene i en time-out, det blir rett og slett en måte å forstyrre dem på slik at de kanskje kan mestre situasjonen når de kommer inn igjen fordi de har måttet tenke litt på hvorfor de ble tatt vekk.

Høres kanskje veldig hardt ut når jeg skriver det, men i slike tilfeller har barnet og en voksen en avtale sammen, og blir den brutt så får det en øyeblikkelig konsekvens. Det har i de tilfeller der jeg har måttet bruke det fungert utrolig bra, og med barn som stolte kommer etterpå og forteller meg hvor flinke de var til å gjøre det eller det..

Siden Erik ikke vil snakke om situasjonene, så kanskje bare informer han kort og saklig om at når han gjør sånn,så får barnet vondt. Det er ikke bra. For å slå er ikke lov. Og så ikke si noe mer...

 

Jeg vet ikke om det var noe hjelp i dette jeg, men uansett hva dere finner ut så ikke "true" med ting som ikke kan gjennomføres, og gjennomfør dem øyeblikkelig! Såpass små barn klarer ikke huske situasjonene detaljert særlig lenge..

[Gjest]

Hei,

 

Ser det er en stund siden dette innlegget ble lagt inn...

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om aggressiv gutt - både i hans handligsmønster og vår reaksjon. Min gutt er 5 år og 4 mnd og vi sliter veldig med sinne og aggressjon for tiden. Vi er VELDIG frustrert! Hvordan har det gått med dere? Er det gått over? Har han roet seg og i så fall hva gjorde dere? Håper på svar!!!