engstelig for senabort/fødsel

[Anonym bruker]

Neste uke legges jeg inn på sykehus for sen abort/fødsel. Etter å ha snakket med en sykepleier ved det aktuelle sykehuset i dag, er jeg blitt både engstelig og usikker på hva som kommer til å skje.

 

Sykepleieren sa for det første at det langt fra var å sammenligne med en naturlig fødsel, med tanke på smerter. Men jeg kunne selvfølgelig få smertestillende HVIS jeg hadde behov for det. I tillegg sa hun at jeg ville måtte dele rom med en annen kvinne fordi det er så fullt. Vi skal altså ligge side om side og abortere/føde.

 

Da jeg spurte om jeg villle få tilsyn gjennom aborten/fødselen, svarte sykepleieren at det ikke kom til å være noen til stede, men at jeg kunne kalle på noen HVIS behov.

 

Det hører med til historien at jeg er en av dem som skal avslutte svangerskapet etter å ha fått vite at fosteret har trisomi 21/downs syndrom. Da jeg snakket med sykepleieren i dag, fikk jeg en snikende følelse av å bli behandlet som en annenrangs pasient nettopp på grunn av abortvalget mitt.

 

Er det noen som kan fortelle meg hvordan de opplevde senaborten/fødselen, og at slik jeg beskriver det ovenfor er helt normal prosedyre og ingenting å frykte?

 

[Anonym bruker]

Jeg har (heldigvis) ingen erfaring med dette, men vil bare si at jeg føler med deg i denne vanskelige tida. Det har sikkert vært en tøff avgjørelse å ta, og ingen som ikke selv har vært utsatt for slike valg bør behandle deg eller andre som annenrangs pasient - og uansett så er vi mennesker ulike og handler ut fra det vi synes er riktig til enhver tid.

 

Jeg håper du har noen som støtter deg, og ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en senabort av samme årsak i oktober 2007. Lå på vanlig barselavd., men hadde eget rom. Ble satt igang med piller og det vil jeg tro du også blir. De var innom og sjekket framgangen med jevne mellomrom men lot meg ellers være i fred og det synes jeg var greit - er jo ikke en kjekk situasjon å være i uansett om man selv har valgt å avslutte svangerskapet. Men jeg fikk klar beskjed om at siden dette var en abort var det jeg som var i sentrum ikke babyen, og jeg kunne få det jeg ville av smertestillende for det var tøft nok psykisk! Hos meg gikk hele dagen før det endelig begynte å skje noe, men da var det fort over og det regner jeg med har noe med størrelsen på fosteret å gjøre. Vær forberedt på spørsmål om du ønsker begravelse/egen grav eller felles grav og hvorvidt du ønsker å se/holde babyen. Jeg synes jeg ble behandlet med respekt selv om jeg merket at de ulike sykepleierne/jordmødrene nok hadde forskjellig syn på senaborten. Det var også tøft å høre nyfødt barnegråt på naborommene, men det virker ikke menneskelig at du skal dele rom med en annen dame - hverken for deg eller henne! Lykke til - det er en tøff prosess du skal gjennom!

[KEL1]

Hei

 

Jeg har erfaring med dette. Syns det svaret du har fått av denne sykepleieren er litt rart. Hvilket sykeus skal du til?

 

Jeg har vært igjennom dette på Ullevål. Der har man alltid rom alene, og man har en fast sykepleier som kommer inn med jenvne mellorom eller når du ringer. Når barnet kommer ringer du også på og sykepleieren kommer inn og hjelper deg.

 

To dager før fødselen får du en tablett som du svelger. På morgenen når du kommer til sykehuset får du noen tabletter til som skal sette i gang det hele. Be nå også om å få en kanyle i hånden, hvis de sier at du kan vente skal du bare insistere. Denne vil de bruke under riene til å gi deg morfin. Hvis du venter med å få kanyle til smertene er i gang er kan det være vanskeligere å få satt inn kanylen pga at blodårene trekker seg sammen.

 

I motsetning til det sykepleier har sagt så er senabort en fødsel. Men pga at barnet er mindre så kommer det lettere ut. Han/henne er også gått bort når han/henne kommer ut. Morfinen hjelper også både under og etter aborten.

 

Jeg var veldig takknemlig for morfinen etter at den lille hadde kommet ut fordi den gjorde et det hele ble en fin stund med den lille. Ta deg også god tid til å si farvel når du reiser fra sykehuset dagen etter.

 

Ut fra det du skriver så er det ikke utenkelig at du her har møtt en sykepleier med noen private holdninger som hun ikke greier å holde private.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei. Det var leit å høre at du har blitt møtt på denne måten i en så vanskelig situasjon. Jeg håper ikke opplysningene du har fått om det som skal skje stemmer.

 

Jeg asvluttet svangerskapet pga Downs syndrom for noen år siden og følte at jeg ble veldig godt ivaretatt på Rikshospitalet. Vi fikk mye informasjon og ble møtt med vennlighet og respekt for det valget vi hadde gjort. Vi fikk rom alene og ble fulgt opp av jordmor helt fra vi kom til vi dro fra sykehuset, etter ca. et døgn. Hun kom og gikk etter behov.

 

Jordmor sørget for at jeg fikk morfin før jeg ytret ønske om det selv. Det ble lagt vekt på at jeg ikke skulle ha det noe vondere enn høyst nødvendig. Selv om ikke smertene er som ved fødsel ved fullgått svangerskap, var det likefullt en fødsel, og jeg følte morskjærlighet til barnet. Det var også godt å bli møtt med et tilbud om å gi barnet en grav. Da følte vi at sorgen vår ble anerkjent, selv om vi hadde valgt bort barnet selv. Vi valgte å gravlegge barnet i en barneminnelund.

 

Jeg ønsker deg lykke til i en vanskelig tid.

[Anonym bruker]

For en forferdelig dårlig måte å behandle deg på, av helsepersonell. Men, husk at du kan velge sykehuset du vil gjøre dette på, det er jo faktisk noe som heter "Fritt sykehusvalg" i Norge.

 

En slik holdning og oppfølging av deg er helt forkastelig! Men, dessverre finnes det jo en del mennesker som har yrker de overhodet ikke passer til. En ting er å være faglig dyktig, noe annet er å kunne vise empati.

 

Har selv opplevd etter å ha hatt en MA (etter å ha prøvd å bli gravid i 8 år), at legen (kvinnelig) presterte å spørre meg slik "Ønsket du deg virkelig dette barnet"? Og, dette ble ikke sagt på en hyggelig måte, heller en litt spydig/sarkastisk måte, etter at jeg hadde fortalt hva man hadde gått igjennom på forhånd.

 

Sender deg varme tanker!

[fremtidoghåp]

Jeg vet at du ikke har bedt om råd. Men jeg tenker på en skjønn liten jente som jeg så i en dokumentar om Downs, og hvor spill levende og glad hun var. Du skriver at du er usikker, men er det selve prosedyen det gjelder, eller begynner du å bli usikker på om du har valgt rett?

Det jeg prøver å si er vel at barnet kanskje vil komme til å gi deg mye glede (innimellom slitet) dersom du velger å beholde det. .

Jeg tenker også litt på mitt eget liv med tøff sykdom som har gjort hverdagen med barn svært slitsom. Vi fikk to barn på 18 måneder, og det med en diagnose der mange velger å ikke få barn i det hele tatt. (Jeg ble ikke-planlagt gravid igjen da minstemann bare var 9,5 mnd).I tillegg var mannen min på sjøen halve året. Barna våre er heldigvis friske, men det har likevel vært utrolig tøft. Men gledene overgår alt slitet, og jeg er utrolig glad for at vi fikk dem!!!

Hvis du allerede har bestemt deg helt og usikkerheten din kun lå i selve prosedyren, er jeg lei for om jeg har gjort deg oppbragt. Det var ikke meningen. Jeg skjønner du står i en kjempevanskelig situasjon, og ønsker ikke å dømme deg. Hvis du likevel velger å gå igjennom dette, ville jeg i hvertfall prøvd å få et enerom.

Gode tanker fra meg.