Er jeg den eneste som ikke er overlykkelig?

[Gjest]

Hei,

Skulle så gjerne være overlykkelig over å få barn, men er det ikke. Jeg har to barn fra før (8, 10 år), og trodde jeg var ferdig med bleieskiftt og våkennetter og konstant passe på barna. Jeg er så gla for at barna mine endelig kan være mer selvstendige. Og så har vi akkurat flyttet til USA for at jeg kan ta min doktorgrad (klarte å utdanne meg med to babier før, men nå vet jeg ikke...vil prøve så klart). Det var en hard process å flytte hit i første omgang, og så blir jeg gravid. Føler meg lidt nedfor, men vil slet ikke ta abort.

 

Jeg håper at jeg snart kan komme over sjokket, og begynne å glede meg. Jeg gruer meg også til fødslen mere enn før, kansje fordi jeg er så langt borte i USA. Og kansje har jeg blitt mer redd pga morgen og middags og kvelds kvalmen.

 

Er der andre som har haft det slik og som etterhvert begynner å glede seg?? Jeg har jo ikke lyst til at den lille babien vil føle seg alt for uvelkommen. Barna mine er kjempe gla for å få en baby. Mannen min er også i sjokk. Kansje mer enn meg.

 

Jeg husker fra forrige to svangerskap at jeg gikk rundt og aget magen min, og gledet meg. Håper snart at jeg også vil begynne å glede meg.

 

[Anonym bruker]

Hei. Forstår deg godt, selv om jeg kanskje ikke har det på akkurat samme måte. Vi har en gutt på ett år som vi måtte "jobbe" veldig hardt for å få. Derfor valgte vi å ikke bruke prevensjon etter å ha fått ham, nå er nr 2 på vei. Må innrømme at jeg ikke er helt i hundre, hvert fall ikke like i "skyene" som første gang, enda. Har ikke glemt hverken fødsel el uendelige lange våke netter. Men håper det kommer seg, heldigvis har vi 9 mnd på å omstille oss;). Var veldig klar for å prioritere litt jobb nå, men må bare se positivt på det. For vår del var det bedre med litt før enn ingen flere i det hele tatt. Ønsker deg lykke til, håper du får en bedre følelse etter hvert. Forstår godt at det er anderledes fordi du er i et annet land også, men du har mannen din som forhåpentligvis stiller opp og støtter deg, el det viktigste av alt, at dere støtter hverandre. Jeg har ikke sagt noe negativt om graviditeten til min mann, vi føler nok litt av det samme. men jeg skal være positiv, tankenes kraft er gjerne større enn vi tror;). Vi elsker hverandre og skal klare dette også!!