Fristen nærmer seg - totalt kaos...

[caba69]

Hei,

 

Jeg måtte til slutt bare skrive ned noen tanker i håp om at løsningen vil dukke opp før fristen går ut......

 

Jeg er i dag 10+2 uker og vet fremdeles ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er snart 40 år og vet godt at dette kan være min siste sjanse, særlig med tanke på at jeg har PCO og måtte ha hjelp for å få guttene mine. Jeg har to flotte gutter på snart 6 og 8 år. Jeg gikk fra mannen min i mai etter flere vanskelige år, det var liksom ingen annen løsning. En god venn på jobben ble i løpet av våren litt mer enn en venn og whops, der var jeg gravid. Jeg trodde ikke at jeg kunne bli gravid! Siden testen har jeg vekslet mellom glede og angst. Jeg ønsker barnet, samtidig er jeg bevisst alderen min og det faktum at jeg "endelig" var ferdig med småbarnstiden og får to skolegutter til høsten. Jeg tviler innimellom i forhold til eksmannen min, han har flyttet inn med en annen, men sier selv at det ikke kommer til å holde. Jeg tenker mer og mer på ham, men vet ikke om det er fordi han representerer noe kjent og "trygt..." og fordi vi er hyggeligere mot hverandre nå enn da vi var sammen. Min nye venn er snill og god og vil bli en flott far, men jeg er ikke sikker på om han er "mannen i mitt liv". Og jeg har liksom ikke rom for flere feilvurderinger nå, jeg har ikke engang formelt ordnet opp i forrige nederlag, blir skilt i mai09....Og enda verre, jeg klarer jo ikke å skille mellom hormoner, depresjon og faktiske tanker. Jeg har hatt en ganske sterk depresjon i lengre tid samt enorm arbeidsbelastning med full jobb, studier og ansvar alene for gutta de siste to årene. Så jeg er sliten....

 

Jeg er så livredd for at jeg skal angre dersom jeg tar abort pga de mange usikkerhetsmomentene og så går alt bra med meg og den nye. Samtidig er jeg redd for å ende opp alene med tre barn fra to menn og et liv som definitivt ikke ble bedre enn det jeg brøt ut i fra. Jeg føler meg helt fanget, jeg vet hverken ut eller inn, og dagene og ukene, ja de går.....

 

Jeg klarer rett og slett ikke å ta et valg, selv om jeg vet at jeg må! Tar derfor gjerne i mot råd fra dere der ute:-)

[Gjest]

Hei Caba!

 

Jeg vil råde deg til å beholde barnet. Jeg frykter at du vil slite mer etter en evt abort. så tenker jeg litt på det at du har faktisk blitt gravid av deg selv, det er også litt spesiellt (hvis problemet lå hos deg/begge?). Du ønsker barnet, sier du, og det er en "løsning" som en ikke angrer på. Du har jo en god del måneder å forberede deg på.

 

Jeg skjønner at det kan virke veldig skremmende for deg å gå inn i en ukjent situasjon. Når det gjelder eksmannen din, så blir jo det gjerne slik at en tenker på det som er fint og trygt i ettertid, men det var jo en grunn til at du valgte å ende ekteskapet. Hvis dere går tilbake til hverandre, vil nok ting bli som før, tror du ikke det?

 

Får du behandling for depresjonen din? Kanskje du kan ta kontakt med Amathea for å få ordnet opp i tankene?

 

Håper at dette ordner seg på den beste måten for deg! Lykke til

[Anonym bruker]

Stakkar deg! Jeg vet hvordan det kan oppleves, og har opplevd liknende selv. Jeg valgte å ta bort barnet, og den første tiden etterpå var jeg viss på at beslutningen var den riktige. Men; etter som tiden har gått har jeg tenkt mer og mer på det som skjedde, og jeg vet med meg selv at det valget jeg tok den gangen er det valget jeg kommer til å angre mest på når jeg sitter på gamlehjemmet og ser tilbake på mitt innholdsrike liv...

 

Jeg sier ikke dette for at du skal beholde barnet, for det er du som vet best hva som er riktig for deg og dine, men øser simpelthen bare av mine egne erfaringer.

 

 

Lykke til, uansett hva du velger!