en liten historie fra meg

[♥Kristoffer&Harald♥]

Jeg er en mor på 25 år. min sønn er 5 år og begynner snart på skolen.

 

Jeg var ung når sønn min ble født, jeg var 19 år, og i dag angrer jeg ikke på mine valg i det hele tatt. Det har ikke vært lett og veldig tøft til tider, men i det hele så har det absolutt vært noe jeg ville gjort igjen uten å blunke....

 

Jeg og BF var sammen av og på i 1,5 år føre jeg ble gravid. Jeg viste ikke at jeg var gravid føre jeg var ca 5 mnd på vei! hadde jeg vist det da så hadde jeg tatt abort for det var det jeg først skulle fram til jeg fant ut at jeg faktisk var 5 mnd på vei!

BF ble først veldig glad, og gledet seg masse. eneste probleme var at jeg var i hardanger og han i østfold. litt langt unna, jeg hadde nemlig begynt på folkehøyskole og hadde gledet meg kjempe masse. men men.. to dager etter at bf fikk greie på at jeg var gravid så kom beskjeden. du har lurt meg, blitt gravid på egen hand, din skyld, er ikke mitt barn, listen er lang men jeg viste hva som var riktig..

åssen i all verden skulle jeg klart å bli gravid på egen hand, er ikke jomfru maria heller lissom...

Når jeg kom hjem så fikk jeg beskjeden om at han kunne jo ikke være sikker da, siden det var 5 potensielle fedre. spurte jo om hvem disse 5 fedrene lissom var jo det var

-- min eks

-- hans bror ( lite sansynlig at jeg skulle gått på broren)

-- en kompis av meg (hadde ikke hatt sex med han en gang)

-- typen til venninna mi ( hallo de var forlovet, så tviler på den)

-- og en han ikke viste hvem var..

 

Han skulle ha dna test og ta fra meg ungen så fort det viste seg at det var hans. mange trusler for å få meg til å forsvinne.... men jeg hadde familie og venner i ryggen. han fortalte ikke en gang sine foreldre..

 

Min sønn ble født og jeg krevde barnebidrag noe han nektet og dna testen ble tatt. svare kom som et lyn fra himmelen. svart på hvit sto det: det er helt usansynlig at noen annen er far til overnevnt barn!!!

 

Jeg var fornøyd. for når noen står å sier nesten daglig: det er ikke mitt barn så begynner man å lure selv, kan det være noen andre? har jeg gjort noe feil?

 

 

Det eneste jeg vil si til alle er stå på dine krav, man vet selv hva som er riktig. og følg hjerte ditt.

Noen ganger klarer man seg best på egenhand...

 

I dag så har ikke bf kontakt med sin sønn, har ikke sett han på snart 8 mnd, og han har laget et helvete helle veien. men vær tøff, både du selv og barnet tjener på det.

Jeg er også gift med en hærlig mann som stiller opp og er der både for meg og min sønn og vi venter vårt første barn sammen om 5 mnd...

 

bare en liten historie fra meg

[Anonym bruker]

Fin histoire og kjempeflott at du har det bra nå, men ser ikke helt hva denne historien gjør på forumet "Hvem er far til barnet mitt?". Dette er formuet for oss som faktisk IKKE vet med 100 % sikkerhet hvem som er faren til den lille inne i oss. Passer vel bedre på "Snart alenemor"?

Men for all del, oppmuntrende historie altså, liker happy endings.

[♥Kristoffer&Harald♥]

siden du ikke klarer å stå fram med nick så er det vel mest for å provosere. vel du klarte det ikke!

 

For det andre når man ikke vet hvem far er så er det en proses mann må igjennom, mye som skal skje som må snakkes om osv.

Den delen har jeg faktisk vært igjennom...

 

Grunnen til at jeg valgte å legge den ut her og ikke på "snart alenemor" er at selv om man tror man vet hvem far er, eller har noen potensielle fedre. så skal man vite at det er noen som har vært igjennom det før og har den erfaringen slik at hvis man lurer på noe og ikke vil spørre halve verden om det så går det ann å spørre litt mer privat!

Man er aldri alene om en situasjon det er mange flere som er i den samme situasjonen eller har vært og dem går det ann å spørre om råd og veileding.

[Anonym bruker]

HI: Jeg mente faktisk ikke å provosere. Men slik jeg forstod det på innlegget ditt visste du hele tiden hvem som var faren til barnet ditt, selv om han ikke trodde deg. Skjønner godt at det var jævlig, men det er ikke det samme som ikke å vite hvem det er.

Beklager om jeg misforstod. Om det faktisk var slik at du ikke visste hvem det var, forstår jeg veldig godt hvordan du følte det, er der selv nå.

[♥Kristoffer&Harald♥]

noe av poenge mitt er at når den man tror er far hele tiden sier jeg er ikke far, det er ikke mitt barn så begynner man tilslutt å tro på det.

tankene blir hva om tenk om...

 

ja jeg viste hvem som var far... i alle fall var jeg 98% sikker....

[Anonym bruker]

Eh...Hvis du bare var 98% sikker,så betyr da det at BF hadde grunn til å tvile spør du meg... Hadde du ikke vært utro, så hadde du vært 100% sikker, ikke 98%...

[ღ 1 rosa -07 og 1 blå -09 ღ]

for et pussig innlegg...poenget?? var du usikker lr ikke?? kan da ikke bli usikker på om d har vært flere inn i bildet, bare fordi typen din begynte å syke seg med at d ikke var hannes barn?? da må du ha en fryktlig dårlig hukommelse, eller en grei evne til å fortrenge ting du ikke har lyst å huske...?

[Miss Misantrop]

Man kan faktisk begynne å lure på seg selv, når disse gale barnefedrene eller kanskje man heller skulle kalt de spermdumperne uttaler seg i hytt og gevær både for å såre og for å komme unna selv. Flott skrevet mamman til Kristioffer.

[Ellebettemor]

Uansett usikkerhet eller ikke, eller hva som passer her eller i et annet forum: Så bra at du står på for deg og barnet ditt, og så bra at du har funnet en type som setter mer pris på deg og det å bli far.