AT DET GÅR ANN??? :'(

[Jolina<3]

I følge menstrasjonssyklusen min skulle jeg har vært 14uker poå vei nå. Har vært på 2 svangersk.kontroller. (ca uke 12 og uke 15) Begge gangene fant ikke JM noe hjerteslag. Hun kjente å målte magen min å sa den hadde vokst, men grunnen til at det ikke var noe hjerteslag kunne være at fosteret lå så langt bak i livmora. 3 dager før siste kontroll hadde jeg og sambo samleie, begynte å blø rett etter. Men bare veldig små mengder. JM sa det bare var å vente med sameie til blødningene var borte. Dagen etter fikk jeg sterke smerter å måtte dra rett til fastlegen som gjorde akkurat det samme som JM, bare at han ringte rett til sykehuset og bstilte en UL. Der fikk jeg da vite at utviklingen hadde stoppet tidlig i embryostadiet. Jaja, etter 15 uker. God jeg ikke hadde fått forgiftning sa de. Fatter ikke at JM var så uaktsom. Eller er det kanskje galt av meg å dømme. Jeg vet det ikke var min skyld at det gikk slik, sånt skjer jo mange. Men jeg føler meg så tom invendig, vi var så klare for å bli foreldre, og hadde begynt å glede oss veldig. Jeg føler liksom jeg må ha noen å legge skylden på, selv om jeg vet at det ikke blir noe bedre eller bringer graviditeten tilbake. Men er så frustrert og redd. Tenk om det går galt neste gang også, tenk om et er ne gakt med meg. Alle tankene får meg bare til å gråte.

Jeg ville bare dele noen tanker, og kanskje høre om det er noen andre som tenker det samme som meg?

Er jeg en dårlig person siden jeg føler jeg må ha noen å skylde på?

[Jolina<3]

Beklager, skal stå 14uker ikke 15 i parantesen)

[monilli]

Føler med deg... Synes det er snålt at man ikke får UL tidligere jeg... Utrolig kjipt å gå så lenge å tro en er gravid og ikke være det (uke 12 for meg, dødt siden ca uke 4).

[Anonym bruker]

Det var leit å høre.

Du er ingen dårlig person, det er veldig naturlig å trenge noen å legge skylden på når triste ting skjer. Og det er jo klart at jordmoren din med hell kunne/burde handlet andreledes.

Jeg kom til ordinær ultralyd i uke 17 da de oppdaget at utviklingen hadde stoppet veldig tidlig, mens morkake ol hadde vokst, og dermed opprettholdt graviditeten. Jeg opplevde det som en enorm skuffelse selvsagt, og vanskelig at det aldri hadde vært noe foster der. Heldigvis var gynekologen fin og understreket at jeg absolutt hadde vært gravid. Der er visst heller ikke noe som tilsier at det skal skje flere ganger med samme person, det er bare et av naturens luner....

Skuffelsen, sorgen og alle hormonene gjorde meg kjempetrist en periode, måtte bare vente til det gav seg..... og det gjorde det!

Jeg har en flott fastlege som har henvist meg til en flott gynekolog, så nå føler meg veldig godt ivaretatt.

Lykke til, håper du får det bedre om ikke altfor lenge.

 

[Maren og snella]

Hei Lawan,

Så utrolig trist å høre at det gikk som det gikk... Når man blir gravid, så følger glede og forventninger med automatisk. Så det er utrolig tungt å miste dette. Jeg syns ikke du virker som en dårlig person! Det er en helt vanlig sorgreaksjon du har, og hun burde strengt tatt ha henvist deg videre når hun ikke hørte hjerteslag andre gangen...

 

Jeg hadde gått gravid i en tre måneders tid da de fant ut at embryoet hadde dødd flere uker i forveien. Trodde man var trygg(ere) etter 12 uker, men den gang ei.

 

Det er fem uker siden vi fant ut av dette, og nå er vi klare som egg for å begynne på neste. Første mens har kommet og gått, så vi håper det sitter på første eller andre prøve periode.

 

Jeg er såklart fryktelig engstelig for at det skal gå galt neste gang også. Legen min sier at det er helt greit og jeg vil få så tett oppfølging som jeg vil neste gang. Vil jeg ha tidlig UL, så får jeg det.

 

Håper med hele mitt hjerte at alle som har mistet, vil lage ett flott, friskt og herlig embryo neste gang!