Sliter psykisk og emosjonelt-og barnefaren gjør det verre!

[VenterAdrian]

Jeg er 23år og gravid i 23.uke

Hver dag er en kamp for meg,vet ikke engang hvor jeg skal begynne.

Kan kanskje starte med at barnefar er 21år og utenladsk (bosninsk).Ikke at jeg mener det er grunnen for problemene men det har heller ikke hjulpet på situasjonen,

I forkant har venner og familie advart meg mot han ; "selv om han virker så snill og god,så husk på kulturforskjellen" fikk jeg høre tiit og ofte..

Nå sitter jeg her da,, fikk støtte fra familie og venner,men det tok meg litt tid før jeg fikk meg til å fortelle hvordan det virkelig var mellom oss.

Vi hadde brutt forholdet før vi visste om svangerskapet,og han var sjeleglad over nyheten...Noe jeg har funnet ut var fordi han håpet på at vi kunne glemme alt det vonde og finne veien tilbake,,

Jeg mener ikke han har slått meg eller noe slikt,men psykisk vold er han skyldig i..

Jeg forventer faktisk ikke spesial behandling pga jeg er gravid,men noe hensyn ser jeg gjerne blir tatt. Men med denne fyren er det tvert i mot..

han har til og med truet med¨å kutte kontakt med både meg og min ufødte sønn.. Han kom til "fornuft" som jhan sa,ba om unnskyldning,,,og det varte til neste krangel og trusselen kom igjen,,, denne fyren kan klikke totalt på meg! Uten å innse at jeg er gravid,sårbar og meget emosjonell,,,og han vet VEEELDIG godt fra før at jeg sliter med angst og deprisjoner...likevel fortsetter han,,, jeg ber han gi seg ,men han er urokkelig! dette sliter ekstremt på meg,,,faktisk ødelagt hele gleden ved å gå gravid og vente min sønn i november... jeg har mange andre problemer,,økonomisk,jobb,familie,venner(eller mangel på) dårlig psyke og attpåtil denne psykopaten som stadig minner meg på at jeg må leve med slik terror resten av mitt liv!!!!

[VenterAdrian]

Idag ble jeg faktisk skjelt ut for at jeg ikke hadde tid til å bli med han på stranden før jeg skulle på jobben-hadde andre ting jeg måtte fikse...som å dra i banken!

Jeg sliter her,,, vil jo ikke kutte kontakten,,for min kommede sønn sin skyld,men min sønn trenger jo også en frisk (fysisk og psykisk) mor til å ta vare på han!

[Anonym bruker]

Stakkars.. Jeg føler med deg! har en slitsom bf jeg også.. de kan være noe dritt av og til!

 

Håper alt ordner seg økonomisk for deg, og at (flere) venner kommer gjennom å gå på svangerskapskurs o.l =)

 

STOR KLEM

[Anonym bruker]

Jeg skjønner virkelig hvordan du har det!

Føler at BF er i ferd med å ødelegge hele meg.. Det har faktisk gått så langt at legen min fikk akutt time til meg for en psykologisk undersøkelse.. Jeg går nå til psykolog..

Jeg har kjent BF lenge, trodde jeg kjente han inn og ut, han var den mest fantastiske personen.. Helt til jeg ble gravid.. Da viste han virkelig et annet ansikt!

Enten så ser han virkelig ikke hva han gjør mot meg, ellers så er jeg den eneste tingen i livet sitt han kan kontrolere, og misbruker den makten totalt..

Det værste er at så fort han er snill og grei "glemmer" jeg.. Da er han jo den personen jeg elsker over alt på jord.. Men plutselig bryter helvete løs igjen..

At jeg gråter og er totalt fortvilet er ifølge han bare en måte jeg bruker for å få det som jeg vil..

 

Nå har jeg i samarbeid med psykologen satt regler i forhold til hvordan jeg skal forholde meg til BF.. Vi skal kun ha kontakt på melding, og da bare snakke om barnet..

Håper dette funker, for jeg klarer heller ikke glede meg over svangerskapet, eller være den mammaen barnet mitt fortjener!

 

Det er bedre at barnet har en trygg voksenperson i livet sitt, en en verden i kaos (min psykolog)

 

Tror det beste vi kan gjøre for våre barn er å holde oss unna disse mannfolkene! Jeg klarer hvertfall ikke å være en god mor når jeg er et følelsesmessig kaos!

 

 

 

[modern123]

Jeg valgte å gå ut av samboerforholdet da jeg var rundt uke 8 med nr. 2. Var helt ferdig med han følelsesmessing. Han ønsket ikke bruddet, og jeg fikk vite i lang tid etterpå fra megler på familiektr at det var ekstra tungt for han at jeg var gravid da jeg gikk. Lang historie kort så oppførte han seg som en drittsekk etter bruddet. Jeg kuttet all kontakt. I dag noen få år senere har jeg igjen valgt å bryte all kontakt. Vi prøvde en periode, men han endret seg ikke til det bedre. Tvert imot virker det som han vedlikeholder kranglingen i kampen om barna. For all del; ikke la noen trekke dere med inn i sitt eget kaos!! Jeg blir misunnelig på deg som har psykolog til å hjelpe deg. På familiektr ble jeg hele tiden oppfordret til å ha kontakt med han, enda jeg burde fått hjelp til å sette grenser. Det er helt famtastisk å ta tilbake kontrollen over sitt eget liv. Få noen dere kjenner og som støtter strategien til å hjelpe dere. Det er bare tull at man må ha kontakt fordi om man har barn sammen, når det oppleves så destruktivt. Jeg kan hjelpe dere, med tips om hvordan man får til ting med barnefaren, uten å ha personlig kontakt. Man kan kanskje sende pm til hverandre her inne..? Bare ta kontakt :-)

[VenterAdrian]

Jeg er takknemlig for alt av tips og råd,,, har mye å forberede og finne roen før min lille Adrian kommer...(ja det kommer en lliten gutt i november:) )

Har selv tnkt tanken at det kanskje burde vært best for både meg og BF å kutte kontakten,men det er noe inni meg som sier at det vil gjøre hans oppførsel verre...i den grad at dette vil gå utover vår sønn den dagen han skjønner mer om menneskelige forhold,,,

jeg vil jo KUN det beste for min kommende sønn!

[Anonym bruker]

FY FAEN...... eg sitter her med den klumpen i halsen eg nå.. er nærmest på gråten..... helt sykt..... Eg er ikke alenemor da, men har vært det... Når sønnen min var 8 mnd ble eg sammen med en som var fra bosnia, 2 år eldre enn meg... Eg er 23, han 25.. Nå er eg gravid med han og venter baby i november EG OG... Vi har vært sammen i 3 år, og det har vært så sinnsykt ustabilt... Av og på hele tiden.. Nå har det heldigvis vært "stabilt" i et halvt år... Men fyren er helt SYK I HODET!!!!!! Prøver å gjøre alt for å trykke meg ned i driten.. sånn har han holdt på siden vi ble sammen.. Når eg ble gravid hadde det vært slutt i 3 måneder, med null kontakt, og plutsleig fikk vi kontakt igjen, og han ville komme å besøke ungen min..

Det ene endte med det andre, og resultatet er nå at eg ble gravid.. Når vi fant det ut var han helt henrykt, og var så kjempeglad.. Så begynte eg å få plagene mine med veldig kvalme... Kunne sitte foran do hele dagen å bare spy og spy.. Spiste ingenting, og raste ned i vekt... Men han var så sykt kald mot meg.. Fikk beskjed om å dra meg opp og begynne å fungere for han og ungen min var sultne og huset ikke såg ut(han var hjemmeværende på den tiden)... Nå er eg 25 uker, og jordmor har sagt at eg må ta det helt med ro ellers begynner fødselen.. Men han gir faen.. Eg må gjøre alt hjemme, og han ligger kun å drar seg å kommandrer... Og eg får alltid høre at ingenting eg gjør er godt nok, pluss at eg er så sinnsyk lat.. Av og til så er eg så utslitt og trøtt at eg holder på å besvime å falle i bakken hele tiden... Og når det er skikkelig ille knekker eg nærmest sammen i gråt.. (tror eg har begynt å få svang.dep.) Men da bare ser han dumt på meg å overser meg..

Forholdet vårt har vært et helvete fra min side.... Han er voldelig, og psyker meg så sykt.. Han har flere ganger tatt hardt i meg og slått meg foran ungen "vår".. Og bryr seg ikke om han kaster meg ned i gulvet eller inn i veggen og eg får vondt i magen etterpå.. Men med engang eg begynner å si at eg ikke klarer dette lenger å vil flytte fra han, får eg bare høre at EG har ødelagt livet hans siden dag en eg kom inn i det...

Og om eg vil ødelegge livet til ungen min totalt ved å skille han fra "pappaen sin"... En sjelden gang sier han unnskyld.. Og det er visst eg truer med å ringe foreldrene,søskene mine ELLER politiet... Han truer og truer... Å eg er faktisk redd for han.. Vil lixom ikke bo sammen med han, men føler at eg ikke har noe valg fordi han truer med å ta fra meg ungen min(som ikke er hans biologiske unge engang) å lage livet mitt til et levende helvete.. Snu hele familien min mot meg og gjøre sånn at eg sitter alene og ikke har noen...

 

Og familien min vet hvordan han holdt på før.. Men nå siden vi venter barn må eg lyge å si at vi har det veldig bra sammen, og at han har forandret seg.. Og han er så falsk når vi er ute blandt folk eller besøke folk.. Skal hjelpe meg med alt, og lixom leike "happy couple" KUN for at folk ikke skal tro meg visst eg da engang kommer å sier at ting er de samme... Føler meg så alene.. og er redd for ungen min, og min ufødde baby sin sikkerhet. Vil at de skal få et fantastisk liv, ikke sånn som det har vært det nå med psykisk & fysisk vold i hjemme..

 

Eg føler med så rådløs, og vet ikke hva eg skal gjøre.. Eg tror ikke eg klarer mer.... Eg er så psykisk nedbrutt...

Eg har klart meg som alenemor før, og vet at må eg det nå så klarer eg det.. Men bare frykten for han kan gjøre.. Eg tror han faktisk kunne tatt livet av meg uten å nøle.. :``-(

 

Føler med deg, Emilsen84.... *Trøsteklem*

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig ikke så mye fornuftig å skrive til deg. For uten at du ikke behøver å være snill pike mot en mann som ikke skjønner at livet kan være ganske så tøfft når man er alene og gravid. Mitt råd til deg er å ta problemet med samvær osv. etter graviditeten er over. Ofte ordner ting seg lettere enn man tror på forhånd. Klem til deg fra meg.

[Anonym bruker]

Så flott å høre at du fikk psykolog fort! Sa til ei venninne i dag at jeg etter fødselen sporenstreks skulle gå å få en kjempe resept på antidep. jeg klarer rett og slett ikke alt dette rotet med bf lenger.

Hilsen Miranda.

[shari_z]

Hei du anonym 09:42 03.08.2008!

 

Føler for deg. Din situasjon minner meg veldig om søsteren min, som var også gift med en fra utlandet som behandlet henne akkurat som din samboer gjør. Min søster sa også at ting hadde blitt bedre og at han hadde forandret seg, men vi trodde ikke på henne. Vi kunne se med våre øyne at han ikke hadde forandret seg i det hele tatt! Jeg tror din familie stiller opp for deg hvis du sier sannheten som det er.

 

Samboeren din er farlig for både deg, ungen din og den ufødte babyen din. Du MÅ søke hjelp, fra familie, krisesenter, politiet, fastlegen, familievernkontoret, eller jordmor, osv. Du klarer dette, og her i Norge er det mye støtte som finnes for alenemødre. Min søster fikk utrolig mye hjelp av foreldrene mine da hun endelig dro fra mannen sin etter han truet med å drepe henne. Hun var redd vi skulle dømme henne, men det gjorde vi ikke. Bare til støtte.

 

Men du må komme deg vekk fra samboeren din - han er rett og slett farlig.

 

Stor trøsteklem

[Anonym bruker]

Til anonym 09:42 03.08.2008:

 

Kom deg unna denne mannen!! Barna dine kan ta varig skade av å bo under sånne forhold. DU kan ta varig skade av dette... både fysisk og psykisk. Familien din skjønner nok mer enn du tror; de elsker deg og vil støtte deg om du ber om hjelp. Flytt inn til foreldrene dine en stund eller ta barnet og magen med deg på krisesenter. Kutt ALL kontakt med han, få deg nytt mob.nr, unngå han så godt du kan. Ta kontakt med alle institusjoner som tilbyr hjelp i sånne situasjoner: amathea, familievernkontor, krisesenter, politi.... han høres livsfarlig ut. Du er så mye mer VERDT og det skal du tro på. Når du har vært unna han en stund vil du tenke klarere og se hvordan han har manipulert deg. Han har sikkert gjort sitt med selvtilliten din også.... Det er klart familien din vil stå på DIN side. Hvordan kan han snu dem mot deg; det er ikke mulig. Barna dine vil klare seg så mye bedre uten den sinnsyke mannen i livet sitt.

 

Det er viktig for barna sin skyld, og ikke minst for din egen, at du reiser fra han, og aldri har kontakt med han igjen. Ditt ene barn kan han evt. ha visitter med under overvåkning på familievernkontoret. Du behøver aldri å se han igjen. Pass på deg selv!! Det er den største gaven du kan gi begge barna dine.

[neemii]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg! Er helt utafor! Aner ikke hva jeg skal gjøre! Men vi bor sammen da.... Aner ikkke om jeg skal flytte ut eller hva jeg burde gjøre.... Føler meg så alene, og har ingen å prate med om det heller...

[Miss Misantrop]

Du er ikke helt alene neemii, vet det bare er et nettforum, men vi er er mennesker av kjøtt og blod under nickene våre. Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Hei Emilsen.

Jeg har full forståelse for hvordan du har det. Jeg er gravid i uke 23, og har en utenlandsk barnefar (Tyrkia). Jeg elsker denne mannen, vi har vært sammen i et år, men når jeg ble gravid endret mye seg. Først prøvde han å få meg til å ta abort, noe som ikke var aktuellt for meg, og han prøvde så godt han kunne å syke meg ned med tanke på at da kom jeg sikkert til å ta abort (Dette har han senere oppgitt som grunn til oppførselen sin). Truslene han kom med var bl.a at han ikke ville ha kontakt med verken meg eller barnet nå, men at kanskje om noen år ville han skifte mening, og da kunen han bare komme å hente barnet.

 

Jeg ble kjemperedd på grunn av uttalelsene hans, og jeg kontaktet både amathea (annbefales) og gikk til advokat gjennom fri rettshjelp for å finne ut av rettighetene mine. Dette gjorde meg mye tryggere, og det anbefaler jeg dere andre å gjøre dersom dere frykter noe slikt. Det er godt å vite at "noen vet", og det kan faktisk være til hjelp senere dersom problemer skulle oppstå -da er det nemlig allerede registrert at det har vært problemer med barnefar fra begynnelsen av, samtidig som det er en god støtte.

 

Etter 2 mnd ut i graviditeten endret bf seg, og godtok at han skulle bli pappa. Det tok lang tid før jeg så smått begynte å stole på han igjen, men vi ble sammen igjen, og jeg tenkte at jeg ville gi han en sjanse -det beste er vel om vi klarer dette sammen tenkte jeg. Så fant jeg senere ut av at han hadde slike "internett-forhold" til i allefall to andre damer, og han nektet å innrømme dette helt til jeg fikk disse jentene i snakk. Han hadde sagt til dem at det var slutt mellom meg og han, så jeg var ikke sint på jentene -de visste ikke at jeg var gravid, og heller ikke at vi var sammen lengre. Vi slo opp igjen, og han tryglet og bad om tilgivelse,dette skulle aldri gjenta seg, det var jo meg og barnet som betydde alt for han. Det gikk ikke mange ukene før jeg tilga han pånytt. Det er veldig sårt å bli sviktet av mannen du elsker i en slik situasjon, når man er på sitt mest sårbare, og for min del har det vært umulig å greie å bryte med han nå.

 

Dette samt at han er sykelig sjalu har gjort graviditeten min litt vanskelig, men likevel så greier jeg å kose meg med gravidmagen og sparkene som etterhvert har kommet...

 

Vi har nå gått fra hverandre -igjen- men jeg tør ikk emed handa på hjertet å si at det er endelig, selv om det hadde vært det mest fornuftige. Slik situasjonen er nå så bor jeg i Norge og han i Tyrkia, så vi har kun kontakt gjennom msn og skype.

 

Mine venner og min familie vil at jeg skal gå fra han, og de forstår ikke hva jeg "somler" -dermed har jeg ikke lengre noen å snakke med om de vanskelige følelsene det er å ha en mann man elsker men som desverre oppfører seg som en dritt -men som man likevel har problemer med å gå fra.

 

Jeg annser meg selv ellers som ei rimelig oppegående jente, jeg er selvstendig og vet at jeg ikke trenger en mann for å greie å gi lillejenta mi et godt liv. Men jeg sliter med å gå fra han! Det hjelper ikke helt å bare si "jammen, så gå fra han da -han er jo en dritt" -for jeg vet jo dette allerede. Det er i følelseslivet mitt det sitter, og kanskje spesielt nå med hormorsvingninger til tusen i tillegg.

Dermed forteller jeg lite eller ingenting til familie og venner om hvordan jeg/vi har det.

 

Er det noen andre her som også opplever det slik?

Jeg føler meg svak som ikke klarer å gjøre det endelig slutt med mannen, og jeg ønsker gjeren å høre andres mening, eller råd fra noen som "har klart det", og hvordan du/dere klarte det.

 

M.