Da har vi også vært i UL

[lilletrollet]

og da kom alle bekymringene tilbake. Det var helt fantastisk å være i UL på sykehuset. Sist tok vi det hos en privatpraktiserende. På sykehuset hadde de utsrolig god tid. Var inne i over en time. Fikk masse bilder, også i 3D. Alt så kjempefint ut. Ryggrad, hjerne, hjerte, alle fingre og tær, ja i det hele tatt helt perfekt. Og så så vi at det er ei lita jente der inne. Og klart vi ble glade. Kjempeglade. Var nesten som å få vite på nytt at jeg var gravid. Men så kom alle tankene. Siden jeg mistet en jente i 2000 så kom det mange ekle tanker om at dette ikke kommer til å gå bra, at jeg er en "guttemamma" siden det gikk bra med han vi har. Og nu kjenner jeg bare panikker kryper oppover ryggen og det er så plagsomt at det overskygger gleden over at alt så bra ut. JEG HAR PANIKK!!!! Og helt uten grunn. Terminen ble ikke flyttet på, så jeg har fortsatt termin 23.desember.

[Doxy *mama*]

 

*trøsteklæmme*

 

Forstår godt at du e redd.... Man har ingen garantia i livet. Eg har og perioda der eg bare bynn å grine å tenke: herregud, tænk om nåkka e galt? Kanskje nåkka e min feil...? osv.

For nesten 2 år sida, så døde en av mine nærmeste venninner.. :/ D va hardt å takle, og e fremdeles hardt. Dersom eg får ei lita jente no, nåkka som e ganske så sannsynli, så ska ho kalles opp etter venninna mi. Det gir meg ufatteli mye ro og glede å tenke på, samtidi som der lokke fram alle følelsan om savnet, og tankan på at kanskje denne lille jenta og kommer t bli syk og dø... og aldri få oppleve 20års dagen sin

 

Mn da lukke eg øyan, puste dypt og høre på musikk. Og minnes alle di fine tingan venninna mi gav mg, og kjenne på alle di gode sparkan fra babyen, og d veit eg at uansett ka som skjer, så går d bra

[ÅNA]

Det er vel i grunnen nokså normalt å innimellom ha slike katastrofetanker, men det er viktig å ikkje la dei ta overhånd. Det er jo ekstra lett å få slike tankar når det har gått galt tidlegare.

Likevel: UL viste at alt var bra - og det er berre heilt utruleg kva dei ser av detaljar på UL i dag. Har vore på 3 UL sjølv (ein tidleg privat, då me ikkje klarte venta). Til og med hjerteklaffar, blodårer til og frå hjarta, hjernebroa (mellom dei 2 hjernehalvdelane) og masse andre små detaljar kan dei sjå og konstatera er ok alt på UL. Ettersom du har fått bekrefta på UL du hadde at alt såg bra ut, går det nok bra denne gongen skal du sjå. Du skriv ikkje noko om kor langt du var på vei når du mista jenta di i 2000, men kvar graviditet er forskjellig - og det med kjønn har ikkje noko å seia for overlevelse.

Snart vil du nok kjenna stadige spark og sprell - dette vil forhåpentleg vis hjelpa til med å jaga dei vonde og leie tankane bort.

Håpar verkeleg du får til å gleda deg i tida framover - og ikkje berre tenka på det leie som hendte i 2000.

 

Klem :-)

[lilletrollet]

Tusen takk til dere begge for trøstende og oppmuntrende ord. Har i dag vært å kjøpt noen rosa klær, bare sånn for å oppmuntre meg selv,. Og det hjalp litt. Har også snakka lenge med ei god venninne som er sykepleier og fått både forståelse og oppmuntring og litt alvorsprat.

 

Jeg var i uke 20 sist jeg mistet og de fant ikke noe galt da heller, hverken før eller etter fødselen. Det var jeg som fikk en streptokokk infeksjon som resulterte i at forstehinna sprakk.

 

Vet jo at mulighetene for at det skal gå bra denne gangen er MEGET store, over 95% sjanse for at det skal gå bra. Så det er bare å ta seg selv i nakken og tenke positivt.

 

Lykke til videre til dere også.

 

Klemz