8 måneder på vei. Bare gråter og gråter. Kan ikke slutte å gråte når jeg er alene.

[Anonym bruker]

Prøver å ta en dag av gangen. Barnefaren lever livets glade dager (akkurat nå i Bahamas, i Canada forrige uke) Her sitter jeg..... under siste del av min utdannelse, som må avsluttes i utlandet. Med en liten hund og snart en liten gutt. Stort skole press og stort press på andre ting. Jeg var glad i bf. Han dumpet meg tvert da jeg ble gravid, men vi fortsatt å være "venner". Jeg fordi jeg helt ærlig prøvde å vinne han tilbake og han fordi jeg tror det hjelper samvittigheten hans. Han er 47 år gammel. Jeg er 28. Akkurat nå har jeg lyst til å ta livet av meg. Har ikke lyst til å ha det så vondt lengere. Det hele har gått fint opp til nå. Jeg har svelget kameler og gledet meg litt over gutten som skal komme. Nå er det mørkere en den sorteste natt. Mamma vil avlive min hund, som hun har hatt hovedansvaret for under min utdannelse. Hadde hun kunnet ta vare på den i 6 måneder til, ville jeg kunnet klart det selv. Hunden er det jeg har tilbake fra mitt gamle liv. Et liv jeg elsket. Jeg er så glad i den hunden. Men hun er litt aggresiv. Biter ikke, men knurrer. Hun veier 4 kilo, og jeg er sikker på at hun ikke vil skade min sønn. Men mor har bestemt seg. Hunden skal dø eller så får jeg ta den selv. Jeg kommer til å bo på hotell etter at min sønn er født. Fordi det kreves av utdannelsen min. Så nå skal jeg flytte til andre siden av jordkloden med min hund og min sønn. Jeg orker ikke mere. Kan rett og slett ikke klare mere. Jeg kaster inn håndkle. Sitter å lurer på hvor lenge en baby lever i magen til sin mor hvis den er død. Sitter å leker med tanken på å ta en overdose med piller. (Stjal en pakke med barbiturater fra ei venninne i går). Er det en plikt å leve?

[Kaosmamma' n]

Kjære deg, dette høres ikke bra ut!

 

Du må snarest (helst i dag), ta kontakt med noen som kan hjelpe deg, helsesøster/fastlege/nær familie evt.venninne, du bør ha hjelp til å få riktig fokus på hva som betyr noe her i livet.

 

Du spør om det er en plikt å leve, dette er ikke noe enkelt spørsmål, men still heller spørsmålet på en annen måte:

 

Er det riktig å ta livet av et lite barn på 8 måneder på en slik måte som du beskriver? Det lille livet som du bærer har, ikke bedt om å få bli til, dette må du ikke glemme. Det er ALLTID lys i tunnelen, selvom alt ser som mørkest ut. Glem heller ikke det ordtaket som sier: "Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere"!

 

Alt føles sikkert veldig håpløst for øyeblikket, dette kan jo også være påvirket av hormonene dine, og det at man faktisk er ganske så sliten på slutten av svangerskapet.

 

Du høres ut som en sterk person, som har gått igjennom svangerskapet så langt, i tillegg til at du har tatt utdannelse,

DETTE GREIER DU, IKKE GI OPP!!!

 

 

 

 

[Elisa ♥2 barnsmor♥]

Aller først: Ja, det er din plikt å leve!!!

 

Når det er sagt: huff dette høres fælt ut. Tror du trenger noen nøytrale å snakke med, noen som kan hjelpe deg med å coache deg ut av det innviklede nøste som du sitter midt oppi.

 

Ser man på et og et "problem" er alt løsbart med tiden, ser du på alt som en helhet kan det virke umenneskelig.

 

Er du sikker på at du MÅ fullføre utdannelsen nå? Hva med å utsette et halvt år? Tror du både for egen del og barnets del trenger tid til å finne deg selv i denne knipa.

 

Når det gjelder hunden din, så er jo det egentlig en "bagatell" selv om den kan virke stor nå. Om du ikke har noen kjente som kan passe den 6 mnd, hva m å annonsere etter noen? Mange er usikre på kjøp av dyr og kan ha en hund en prøveperiode... Mange har gårder og er hjemme uansett, og en hund fra eller til spiller ikke noe stor rolle i et "liv på landet".

 

Vet moren din hvor viktig hunden er for deg? Vet ikke om jeg hadde vært her i dag om ikke jeg hadde hatt min hund når jeg gjennomgikk skillsmisse med en baby...

 

Lykke lykke lykke til!!! Finn noen å prate med, god venninne, psykolog en eller annen som kan hjelpe og støtte deg!

[Anonym bruker]

kjære deg!

Jeg har også vært "ute en hvinternatt" før og synes jeg drar kjensel på dette.. selvfølgelig er det ikke 100% likt din historie men...ganske....!

Vær så snill å tro meg når jeg sier: DETTE VIL GÅ BRA!! Du vil etter en stund kjenne at dette takler du og at dette bare vil gjøre deg sterkere!!

Dette er antakeligvis en av dine største utfordringer i livet! GRIP DEN!

 

Om du føler at det blir klæint å ta snakke med kjente i ditt nærmiljø om dette så prøv ivertfall å forklare hvordan du har det til legen din eller ring til en hjelpetelefon! (Finnes i mange varianter!)

 

Du får sikkert en nydelig sønn som du kommer til å elske ubeskrivelig høyt ! Ta vare på deg selv!

 

Det snur...!

Klem fra meg!

[KEL1]

Hei Anonym og gravid 8 mnd

 

Du er et verdifullt mennseke

Du er flott og fantastisk

Du kommer til å bli en fantastisk mor

Det lille kommer til å bli en enorm glede

 

Ingen problemer er for store til å håndtere, kunsten er å dele dem opp

i porsjoner.

Stykk dem opp i små biter og ta dem stykkevis.

Sett deg delmål

 

 

Du er 28år og har god tid.

 

Utdannelse, dette går bra. Du kan også velge å utsette dette ett år. Jeg ble selv sent ferdig med utdannelsen min og det gikk helt fint.

 

Husk livet er som en film, noen partier er bra, mens andre er litt kjedeligere. Mange av de flotteste delene av din film er foran deg

 

Hvis du bor i Oslo kan jeg anbefale deg en dyktig og flott lege. Jeg råder deg uansett til å oppsøke lege eller jordmord snarest.

 

Husk,du er i en kropp som er full av hormoner akkurat nå.

 

Til slutt

 

Du er et fantastisk menneske!!

[Panne84]

Ikke gi opp!!! Vær så snill, søk hjelp! Det er hjelp å få og dette klarer du med litt hjelp på veien. Du bør snakke med noen som kan gi det råd og komme med alternativer til løsninger. Kanskje kan du få avlastning i perioder mens du studerer? Jeg er også sikker på at du finner en som fortjener deg- det høres det ikke ut som barnefaren gjør. Gå videre, lev livet til deg og barnet ditt- men vær så snill- søk hjelp før det er for sent!!!!!

 

Lykke lykke til!!

 

Klem

[Miss Misantrop]

Skjønner så absolutt at begeret ditt flyter over. Det er så mye varme i en liten hundekropp. En rest av noen som engang var godt.

Jeg forstår at det er leit å se at bf lever jetset liv, mens du er overlatt til deg selv. Men vet du.... du skal bli mamma. Og det finnes ikke et privet jet fly, en sydhavsøy, eller noe annet som kan oppveie den fantastiske følelsen og den gaven det kommer til å bli gjennom et helt liv. Et menneske som er så overfladisk som denne bf viste seg å være tror jeg du skal være glad du ikke trenger å leve med. Tenk om du skulle blitt farget av den idioten, trodd at lykken ligger i gull og ikke grønne skoger. Lykken er en liten barnehånd som stikker seg inn i din. Lykken er en liten hund som bjeffer og vil inn. Du vil finne en å dele dette med. Det er jeg helt sikker på. Ikke mist deg selv. Utsett utdannelsen hvis du kan, hvis ikke sett lille bjeff i kennel så lenge. Snakk med dine foreldre. Bruk masse ord. Ikke vær redd for å gråte. Det er nå du trenger omgivelsene dine, det er nå de må vise at de duger til mere en søndagsmiddager (det er noe av det flotteste jeg vet, søndagsmiddager mener jeg.... )

De pillene du stjal skal du ØYEBLIKKELIG bli kvitt. De skal ikke ligge rundt å slenge for hvis du i en svak stund skulle skli, vil det bli skjebnesvangert. Faktisk syntes jeg du skal fortelle venninnen din alt. Det at du tok pillene, hvordan du føler deg osv. Du må prøve å få oppsøkt en psykolog. Dette ordner seg, det er jeg sikker på. Helt sikker.