For hver gang jeg mister...

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Dukker det opp ei venninne, bekjent eller familiemedlem som venter barn.

Er så utrolig lei, klarer ikke dette lengre.

Den siste klarte jeg ikke gratulere skikkelig engang.

Blei bare lei meg, fikk tårer i øynene og sleit skikkelig.

DET ER SÅ URETTFERDIG!!!

Det verste er at ingen av de faktisk har planlagt å bli gravide :(

 

Nei, livet smiler ikke alltid til de snille

[gima]

Huff ja- jeg vet godt hva du mener. Nå har ikke jeg prøvd i 31 pp (ca 8 pp og 3 SA på meg) men det gjør forferdelig vondt fordet! Så vil man gjerne glede seg med andre da, men det er ikke alltid så lett.

 

Lykke til videre! Vi må jo bare håpe at det vil gå godt for snille jenter til slutt.

[Gjest]

Kjære lioevr!

Jeg så enig så enig! Kjenner at dette sliter enormt, klarer snart ikke mer. I går fikk jeg vite at noen av våre nærmeste venner venter nr 2... Jeg var gravid, men mistet jo, da de ventet deres første... Må jo prøve å glede meg på andres vegne. Men dette er knallhardt! Gikk rett hjem og gråt. Ikke fordi de er så heldige å vente enda ett barn, men fordi det øker bare min fortvilelse over at ting ikke går hos oss. Vet at de som ikke har opplevd dette ikke har noen peiling på hvordan det er å gå gjennom dette helvetet! Det visste ikke jeg heller før jeg var midt oppi det. Nå er annenhver dame i gata her gravid eller nettopp født. Jeg går rundt med en konstant vond klump i magen.

 

Det verste er at det opptar så mye plass i hodet, og skygger over så mye gleder i livet. Kunne bare denne "gåten" løses, så skulle jeg vært verdens lykkeligste person!!! Vi er kjempeheldig som har et fantastisk, lite barn fra før, men tro det eller ei, sorgen blir ikke mindre av den grunn!!! Får klump i halsen ettersom tiden går og det ikke blir noen lillebrøster her i huset.

 

Livet ER urettferdig- helt enig. Ønsker deg en god sommer videre.

 

Er ikke så aktiv her inne for tiden, men tittet litt innom...

 

Klem

[evigoptimist]

Kjenner meg godt igjen vennen!

Det føles utrolig urettferdig når andre popper ut unger uten anstrengelser og samtidig forteller at dette egentlig ikke var meningen, eller ønsket......... Sorgen og savnet etter dem som ikke ble blir rippet opp om og om igjen.

Jeg er heller ikke særlig aktiv her inne, har ikke orket rett og slett - men skal prøve og ta meg sammen igjen. Vi får støtte hverandre så godt vi kan - det er ingen andre som forstår hvor tøft dette er....

 

Men, selv om livet er tøft - og veien mot målet lang og humpete - tror jeg virkelig at vi alle kommer til å lykkes tilsutt! Det tar bare lengre tid for oss! Stå på videre vennen - ikke mist motet helt. EN dag er det din tur!!!!

[Ronja-73]

Kjenner meg igjen her. Det er berre fleire og fleire rundt meg som alt går bra med. Fekk SMS av ei venninne i veka som nett hadde fått ein gutt. Var veldig glad på hennes vegne, men kjendte tårene og gråten ville komme. Glede for henne og "Savn" etter noko som eg ønskjer ....

 

Vi tenkte heller ikkje over, før vi mista sjølv at det skulle være vanskelig. Alle eg kjenner har tatt det som ei selvfølge at det går bra og her hos oss går det galt kvar gang. Vi tørr ikkje glede oss, for vi tenker heile tida på at det kan gå galt igjen. Har no etter kvart skjønt at det er mange i samme situasjon som oss. Enten misser dei som meg eller dei strever med å bli gravid. Mitt lyspunkt opp i alt er at det går raskt å bli gravid igjen for meg. Skulle eg i tillegg streve med å bli gravid veit eg ikkje korleis eg hadde takla det. Synest det er slitsomt i hode til tider allerede, slik som det er no. No håper eg at når utredinga er over i løpet av hausten-vintaren, så har vi funnet ut noko som kan hjelpe meg til å beholde spiren.

 

Eg trur at det ordner seg for oss alle til slutt. Vi får holde sammen

[Funnet-håpet -igjen]

Hei Ronja!

Som deg venter også vi på utredning til høsten. 21. oktober på Rikshospitalet. Har blandede følelser for timen... Vil jo gjerne kanskje få noen svar, men er så redd for hva vi må velge dersom de ikke finner noe, eller finner noe de ikke kan gjøre noe med. Kjenner jeg er IKKE der ennå at jeg kanskje må se for meg at vi ikke kan få biologiske barn.. Menmen, får prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Men kjenner jeg er helt på felgen etter tre aborter på ett år, og tanken på de redde følelsene jeg må gå å ha når jeg er gravid, skremmer meg. Vil jo bare så gjerne ha en liten baby i armene mine!!!

Vi blir også kjempelett gravid, så håper som deg så inderlig at de kan gi oss noe som får de små livene til å klore seg fast der inne!

 

Hadde vært fint om vi kunne holde kontakten slik at vi kan oppmuntre hverandre og dele erfaringer vi har fått og de vi måtte få?

 

 

[L prøver igjen har blitt mamma]

Åhhh, godt å høre at det ikke bare er meg her inne som føler det samme! Har selv mistet 3 ganger (siste gang for bare 1 1/2 uke siden), og for hver ENESTE gang er en venninne eller en nær bekjent blitt gravid. Forsøker å svelge unna all sorg og sjalusi, men det er absolutt ikke enkelt... Jeg vil jo heller ikke at min sorg skal overskygge deres glede! Men det er dessverre ikke alle som forstår oss som er i denne situasjonen. Har opplevd at noen leter etter feil jeg kan ha begått, og direkte spør meg ut om hva jeg kan ha gjort galt! Det gjør bare situasjonen min mye mye verre, og får tankene til å kretse rundt i hodet,selv om jeg vet at dette ikke er tilfelle.

 

Jeg blir heldigvis også raskt gravid, det er det eneste som trøster meg for tiden. Skal også ha utredning snart, men har veldig blandende følelser omkring dette. Jeg vet det ikke finnes noen hokuspokus-medisin som gjør at den lille blir der inne, men innerst inne er det vel egentlig det jeg håper på.

 

Vil gjerne høre fra dere alle hvordan det går på utredning og hvor veien går videre! Jeg krysser fingre for dere alle sammen

[Ronja-73]

Ja, vi får holde kontakten her inne. Her kan vi dele gleder, erfaringer og støtte kvarandre.

 

L prøver igjen: Vi skal ikkje leite etter feil vi har eller kan ha gjordt. Eg har ved alle desse 3 gangene vert forsiktig og det har gått galt likevel. Tenk på alle dei som får friske barn som durer på.

 

Ei kollega av meg som fekk nr 3 i vår ( men har mista 5 ganger sjølv) sa at eg ikkje måtte være redd for å be om sykmelding dersom eg følte for det når eg vart gravid. No siste gang gjekk eg 40 % sykmeldt, men det gjekk gale då også. Veit at neste gang skal eg høre om eg får full sykmelding i begynnelsen og ta det ekstra med ro. Kanskje det hjelper også ? MEN først er det 1t til utredning 29 sept.

[cathy 2 på under 1 år]

Kjenner til det! Jeg har 45 pp bak meg og x SA, er møkk lei. Det er 2 episoder som sikkert aldri kommer til og slippe taket på meg, den ene er når kusinen min som ikke ville ha barn ventet nr 2 og jeg ba henne slutte og syte ,hun skulle være glad for å være gravid, da spurte hun meg om hun skulle tatt abort bare pga det kunne hende jeg ble lei meg. Den damen tror jeg er SYK i hodet:( Den andre var når søsteren min tok abort både første og andre gangen.

Skjønner ikke hvorfor det skal være så vrient for oss som virkelig vil, livet er ikke lett men de mener vel at vi blir sterkere de som ikke vet hva det går i, og at ALT ordner seg til slutt. IDIOTER... sorry blir litt irritert av og til.