Jeg har fått kreftdiagnose, men vet ikke hvordan jeg skal si det til familien

[Anonym bruker]

pappaen min kalte meg for noen måneder siden hypokonder fordi jeg var så slapp og tiltaksløs, mamma har bare foreslått og ta en dose med ulike vitaminer så hadde formen kommet seg. Kollegaene mine har synes jeg så sliten og utslitt ut og i går fikk jeg kreftdiagnosen.

Har nesten ikke sovet i natt og er helt utbrent av dette slitet.

 

Hva skal jeg si og hvordan?

[Anonym bruker]

åååå det må være forferdelig!!

 

har ikke annet råd å komme med en å bare vær ærlig!! fortell!!

 

 

[solei]

Det var vondt å høre.Kanskje du kan først skal fortelle det til den du føler mest for å snakke om det med...det kan gjerne løsne følelsene litt mer for deg og vise deg videre hvordan du vil fortelle det.

Selv om du ikkje vet så mye enda tror eg det blir stor påkjenning å holde det for seg selv foreløpig.

Det er alltid dramatisk å få en slik diagnose,,,men heldigvis går det svært ofte veldig bra. klems!!!

[Trulte76]

Det må være forferdelig å få en sånn diagnose.

 

HAr ingen gode råd, men det er bare å manne seg opp å ta deg en prat med foreldrene dine og fortelle de det. Sikkert vanskelig, men du vil nok få ståtte i de når du har fortalt du er kreftsyk.

Kommer sikkert som et sjokk på de også.

 

Hvilken kreft har du? Og har du gode ods til å bli frisk igjenn?

[Gjest]

Si det rett ut. Ikke gå rundt grøten, det gir rom for spekulasjoner og ekstra, og antagelig unødig bekymring fra dem rundt deg.

 

Mamma fikk brystkreft i januar. Hun nevnte ikke ordet kreft en eneste gang i løpet av sykdomsperioden, hun bagatelliserte det hele til det nesten ble komisk. Selv etter to operasjoner og en måned med stråling ville hun liksom ikke innrømme at hun hadde kreft - det var et "forstadie", strålingen var "for sikkerhets skyld", og kulene i brystet var så små at hun ikke kunne kjenne dem, osv...

 

For tre uker siden fikk samboeren min en kreftdiagnose, og først da kunne mamma ta det ordet i sin munn, også når det gjaldt henne selv. Merkelig nok, selv om sambo også hadde lagt merke til hvordan mamma underdrev sin egen tilstand, gjorde han akkurat det samme selv - snakket om fortykket vev, og undersøkelser som bare "skulle utelukke at det var noe farlig" - selv om vi begge visste at når man sitter i Kreftbygget på St.Olav på sjuende dagen, så er man ganske syk. Flere av vennene hans skjønte ikke at han hadde kreft etter at han hade snakket med dem, fordi han var så vag. De fikk sjokk når de endelig forsto summen av alle dikkedarene hans.

 

Poenget er: folk bekymrer seg voldsomt med en gang det blir snakk om kreft, og ser umiddelbart for seg de verste scenarioer. Skaff deg all tilgjengelig info om sykdommen din, og gi den til dem som vil bli redde... jeg har i alle fall fått mange tilbakemeldinger på at de setter pris på at jeg sier ting som det er, så slipper de å gå å lure på hvor syk han egentlig er.