Ikke gi opp håpet, alenemødre!!

[Lykkelig_alenemor _til_2]

Eg ville bare skrive inn et lite innlegg her til alle som er eller blir alenemor!

 

Eg var i en sånn situasjon under mitt første svangerskap.

Møtte BF i juni mnd, og tidlig august samme året fant vi ut at eg var gravid.

Eg fikk panikk fordi eg ikke kjente BF så godt, men han lovde meg gull og grønne skoger, å mye jatt om at han skulle stille opp!

 

Plutselig senere i aug når eg møtte han, var han totalt avvisende og dyttet meg bort.. Såg ikke på meg, eg eksisterte ikke i det hele tatt.

Gravid og full i hormoner var eg totalt knust, og sprang gråtende hjem igjen(vi bodde ikke sammen).

 

Dagen etterpå prøvde eg å ringe, men han avviste meg gang på gang.

Tilslutt fikk eg en mld de det sto at eg ikke skulle kontakte han med mindre det gjaldt blodprøve til den såkalte ungen vår(det var faktisk det han skrev)

Eg prøvde med mange dager mellomrom å kontakte han for å se om han kanskje hadde fått noe illebefinnende over seg.

 

Tiden gikk og eg hørte aldri noe fra han. Ikke familien hans engang! Ikke før etter en mnd etter at småen var fødd fikk eg en mld av BF. Og forsatte å sende mld med et par dagers mellomrom og lot som ingenting hadde skjedd.

 

Og eg skjønte ikke hvordan den dritten VÅGET å kontakte meg etter det helvete han hadde latt meg gå igjennom. Og hvertfall tro at alt var helt ok igjen.

 

Eg ba han dra en viss plass, og spurte hvordan han våget å bare ta kontakt helt plutselig. Tiden gikk og eg hørte ikke noe mer fra han.

Heldigvis!!

 

Slet veldig mye med depresjoner både under og etter svangerskapet. Var så langt nede, og at eg er her eg er i dag er helt ufattelig.(takke være at eg aldri gav opp, og til min nåværende samboer)

 

 

Eg tenkte alltid at eg aldri kom til å finne en som ville ha meg med tanke på at eg var alenemor og så ung. Ingen gutter på min alder kom noen gang til å ville være noe mer enn venner når eg fortalte at eg hadde en sønn.

 

Så når sønnen min var rundt et halvt år, fikk eg kontakt med en gutt eg hadde likt mye før og som eg hadde gått på samme videregåendeskole som for 4 år siden.(Han gikk i klassen over meg)

Vi fant veldig fort tonen igjen, og han hadde en sønn fra et tidligere forhold, så vi hadde mye å snakke om!

 

En kveld i oktober kom han på besøk, og da sa det pang!:-)

 

Etter det ble vi sammen og flyttet vel inn hos meg og sønnen min med nesten engang.

 

Nå 2 år etterpå er vi enda sammen, han har fått papparollen til sønnen min (BF el familien hans har ik noe kontakt med sønnen min), og vi venter vår første barn sammen!! Herlig å endelig få oppleve den gleden med å være gravid, som eg ikke fikk oppleve første svangerskap! Eg har det bedre enn noen gang! Og sønnen min er så glad i "pappaen" sin. Kunne ikke fått noen bedre:-)

 

Så når det virker som mørkest, og alt er håpløst, så tenk at det finnest alltid håp:-)

 

Dere er veldig sterke jenter/damer som er alene med barn uannsett alder!! Og burde være stolt over dere selv!!

Eg har hvertfall lært mye om meg selv og min styrke pga det eg gikk igjennom!

 

*GODKLEM TIL ALLE*

 

 

[Anonym bruker]

Åh kom jo helt på gråten når jeg leser dette... det er akkuratt slik jeg har det nå.. er snart 5 mnd på vei og bf vil ikke ha noe med meg eller ungen å gjøre. Jeg er deprimert og redd for at han skal finne på noe hekkan når ungen blir født. men jeg skal ha full omsorg for barnet og flytter snart fra plassen han også bor på. Jeg klarer ikke å konsentrere meg på jobben lengre og bare vil hjem og sove. har liten lyst på mat og har heller gått ned i vekt, er mindre nå enn før jeg ble gravid. Har snakket med både lege og jordmor om det for å prøve å få en sykemelding, men legen bare sa at jeg kunne jo prøve å gå på jobb.. noe jeg ikke orker. Og så kommer dette på lasset av dårlig samvittighet i tillegg.. Er også redd for å forbli alenemor i år fremover, at ingen vil ha meg. For jeg vet hvor viktig min far er for meg, så det vil jeg at barnet også skal få oppleve, å ha en far/mannsperson i nærheten. Det er lett for andre å si at en bare må ta seg sammen, men fy søren, de skulle bare vist hvor tungt det kan være å dra dette lasset alene.

 

Jeg ble så glad nårjeg leste at du har det fint nå, unner alle det beste! håper det løser seg for oss andre også!!!

[Lykkelig_alenemor _til_2]

Huff.. Eg får alltid så vondt inni meg når eg leser om folk som opplever det samme som eg gjorde... Unner ikke min verste fiende det engang!

 

INGEN fortjener å bli behandlet sånn av gutter. Hvertfall ikke med tanke på at svangerskapet liksom skal være noe av det største og fineste en jente/dame skal oppleve!

 

Er bare så slitsomt at det virker som det ikke er så mange som skjønner det, de som ikke har vært i den situasjonen hvertfall! Enkelt for de og si at "jamen herregud, det er ikke så ille. Ta deg sammen. Ikke klag"..

 

Eg bodde jo på samme plass som han i et halvt år etter at han "klikket", og flyttet tilbake der eg hadde vokst opp fordi eg følte meg så alene.. Vennene mine kuttet kontakten med meg fordi de ikke skjønte hvordan og hvorfor eg var så dårlig og deppa hele tiden!

Så eg måtte tilslutt gå til psykolog 2-3 ganger i uken...

Ble sykemeldt fra jobben, for klarte ikke fungere.

Fikk svangerskapsforgiftning på toppen av det hele også, noe som gjorde alt mye verre..

 

Tenkte hele tiden på at sønnen min kom til å være sur på meg fordi at han ikke hadde noe pappa når han ble eldre, og se andre lykkelige par med unger var et sant mareritt! Som du skrev; du vet hvor viktig det var med pappaen din i ditt liv, sånn tenkte eg og det.

 

Mamma var med på fødeselen min, og det er eg glad for. Hadde ikke klart det uten hun!

Var på fødeavd en uke etter fødselen pga depresjonene.. var så tungt å se alle de nybakte foreldrene, og hvertfall når de spurte meg om hvor BF var... Satt å gren på rommet mitt hele tiden og ville helst ikke gå ut av rommet eg bodde på. Jordmødrene skjønte jo heldigvis hva eg gikk gjennom og viste stor forståelse. Fikk alenerom sånn at eg slapp å måtte dele rom med noen.

 

Bare husk at du må ikke gi opp, selv om alt virker som det er på vei til å gå under!!! Tenk på alle mødre som har BF der med seg og går å klager over alt med ungen sin og at de er så slitne blablabla... DU er alene og er mye sterkere enn de to forledrene til sammen!! Du finner styrke til ting du ikke trodde du hadde styrke til. Og du lærer at du er sterkere enn du trodde du var.

Lov meg at du ikke tenker at dette er din skyld! Og ikke frykt for at BF skal gjøre noe når ungen er fødd, DU har full omsorg for ungen så lenge han ikke har hatt kontakt med deg el ungen. Og han kan ikke gjør NOE uten din tillatelse! Eg skrev ik opp BF sitt navn på noen ting, ikke noe papirer. Han hadde sagt at han ikke ville ha noe med sønnen min og gjør, og da fikk han stå for det. Så han har ikke noen ting han skulle sagt når det gjelder sønnen min!!

 

Gled deg bare mye til den lille kommer ut! Hun/han fyller det tomrommet som har vært der.:-)

 

Det kommer seg til å ordne seg for deg oxo!! :-D det vet eg!!

Det finnes faktisk noen skikkelige mannfolk der ute, selv om du kanskej ikke klarer tro det nå!

 

Ta godt vare på deg og den lille i magen hvertfall!

Og husk at blir det for gale, så kan det være lurt å oppsøke psykolog. Det hjelper mer enn folk tror. Bare å få snakke med noen uteforstående om det. Lette litt på trykket!

 

*Godklem* :-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Så godt å lese en sånn solskinns historie. Jeg vet ikke hva det er med meg. Men bf vil ikke ha noe med babyen å gjøre (den er ikke født ennå. ) Men blir født veldig snart. Han vil være venner med meg. Og han er veldig hyggelig med meg. Ingen fysisk kontakt, men han kan godt holde rundt meg en natt når jeg er der. Jeg syntes dette har gått så bra inntil nå. Mamma og pappa har passet hunden min under min utdannelse, ikke en sur mine. Men nå vil de avlive hunden min pga at babyen kommer. (Hun er en liten hund, som alltid har vært litt aggressiv, men hun er det kjæreste jeg har. Og jeg er ikke redd for at hun skal angripe babyen) Så det kommer oppå det hele. Har eksamen 2 uker etter termin. Jeg hadde håpet at de kunne ha gitt meg frist til jul for å ta vare på hunden min. De har jo sagt at de skulle hjelpe meg. Det siste jeg trenger nå er en bekymring til. Jeg elsker hunden min. Grunnen til at jeg ikke kan ha den akkurat nå, er for at jeg skal ta et kurs gjennom jobb, der jeg må bo på hotell i ca 2måneder. Jeg kommer til å ha med en 6 uker gammel baby. Og nå også en liten hund. PS jeg er godt voksen og burde klare meg selv.