Hvordan oppleves en senabort?

[Mummimamma;-)]

Jeg hadde en MA med utskrapning i uke 13 i juni, og tenkte da at jeg aldri ville bli gravid igjen, men begynner å endre mening nå, kanskje... Er veldig redd for å evt måtte gå gjennom en senabort dersom fostervannsprøve skulle vise kromosomavvik (vi er allerede fast bestemt på dette). Kan noen beskrive hvordan det foregår - smertemessig og psykisk? Har to flotte barn, men vet ikke om jeg tør prøve dette en gang til...

[Anonym bruker]

Hvis du ser på de andre innleggene som nylig er lagt ut, bla Hei MIA så har jeg skrevet om det jag har opplevd. Vi fikk vite at det barnet vi ventet hadde en kromosomfeil, og da var det ikke lenger et "valg" for oss. Vi følte at en senabort var den eneste muligheten vi hadde for barnets beste.

 

Det har vært utrolig tøft, men jeg er også imponert over hvor godt vi har taklet dette. Nå er det 3 uker siden senaborten og det går litt bedre for hver dag. Men jeg tror noe som var avgjørende for at vi har taklet dette så bra er at vi for det første har en frisk datter fra før, og at vi etter et svangerskap utenfor livmor som ikke gikk bra har snakket og drøftet dette oss i mellom. Allerede før jeg ble gravid denne gangen visste vi jo at det ikke er noen selvfølge at alt ville gå bra. Men vi har som par vært enige om alle avgjørelser, og det har vært viktig. Sjokket da vi fikk vite at noe var galt på denne første UL var nok like stort, men vi har nok taklet dette bedre siden vi var "forberedt".

 

Bare spør hvis det er noe mer du lurer på, men jeg tror du finner de svarene under innlegget jeg nevnte over.

 

MIA